Samtale med Sverre Malling

Kjetil Røed: – Gratulerer med ny utstilling, Sverre!

Sverre Malling: – Mange takk!

Kjetil: – Det første jeg legger merke til i utstillingen, er mannen i Lazarus (2022). Han er på alle fire, krabber fremover, med pysjbukse og arbeidshansker fra Felleskjøpet. Vi ser ribbein avtegne seg skarpt under huden, og overkroppen er bar. Han befinner seg et uspesifisert sted; det kan være en kjeller eller i et skogbryn, sånn jeg ser det, men flaten i bakgrunnen antyder vel at scenen utspiller seg mot en vegg?

Sverre: – Jeg vil holde det åpent eksakt hvor dette er. Men som i et maleri av José de Ribera er kropp og ansikt definert av dialogen mellom mørke og lys. Hans navn – Lazarus – viser til den bibelske skikkelsen som Jesus vekket fra de døde, men her er det en annen, mer tvetydig slummer hovedpersonen er vekket fra, kan man si.

Kjetil: – Ja, for gjenstandene rundt ham markerer vel en mulig virkelighetsutglidning, med sine rester av alternative fakta og perspektiver? Jeg ser i hvert fall en melkekartong av typen Q-melk, som bringer tankene i retning QAnon og de radikaliserte alt-right som stormet den amerikanske kongressen, men også en velbrukt pilleeske med det antipsykotiske midlet Zyprexa og boken Behold a Pale Horse (1991) av Milton William Cooper, som av enkelte beskrives som «konspirasjonsteoretikerens bibel».

Sverre: – Alt dette er med, ja. Man kan si at de alternative faktas optikk vris til gjennom setningen «and I’m all out of bubblegum» som er bokstavert ut på jordbunnen med brikker fra en halvtømt Scrabble-pose.

Kjetil: – Hvor er utsagnet hentet fra?

Sverre: – Det er fra John Carpenters skrekkfilm They Live (1988), hvor hovedpersonen Nada – som betyr «ingen» eller «ingenting» – ved en tilfeldighet finner en boks solbriller som får ham til å se hvordan verden egentlig ser ut. Med brillene ser han at det vandrer utenomjordiske skapninger blant oss, og tingenes hemmelige budskap avdekkes: Under dollartegnet på en seddel, for eksempel, står det nå «this is your God». Han får til slutt nok av den falske virkeligheten og ender i et kritisk øyeblikk opp i en bank med en hagle: «I have come here to chew bubblegum and kick ass … and I’m all out of bubblegum.»

Kjetil: – Nettopp, husker den scenen. Fantastisk film. Med vår tids mange radikaliseringsformer – enten det nå er IS, soloterrorisme eller konspirasjonsteorienes hær – gjennomgår vel alle oppvåkningsøyeblikk hvor brikkene i en uoversiktlig verden faller på plass, i hvert fall for dem?

Sverre: – Det kan du si, men Lazarus er en mer tvetydig figur, der han kravler frem, som den gale kongen i William Blakes Nebuchadnezzar (1795), som ble dømt til å leve som et dyr i syv år fordi han skrøt av sin rikdom. I likhet med Blake gjør jeg hverken narr av eller heroiserer hovedpersonen, men maner frem tåkelandet mellom dyr og menneske, innsikt og fortapelse.

Kjetil: – Ser den. Men ansiktet hans: På nært hold kan han se skøyeraktig ut, syns jeg, men på avstand forvandler ansiktet seg til noe fremmed, nesten monstrøst.

Sverre: – Han er en hemmelighetsfull fremtoning, ja. Ikke langt unna barokkens fremstilling av Pan-skikkelsen, kanskje – som også er en tvetydig figur. Skremmende og tiltrekkende, både dyr og menneske på samme tid. En primitiv forening av menneske og natur. Samtidig kan han være en redelig arbeidskar som, med Felleskjøp-hanskene sine, rydder grunnen for ugress; en helt vanlig fyr som gjør jobben sin fra dag til dag, men aldri får noen rolle i historiens gang.

Kjetil: – Apropos historiens gang, så ser vi en annen skikkelse i tegningen Kanskje du skal opp på det fjellet helt alene (2021). I en nærmest nasjonalromantisk dal ser vi, i forgrunnen, et lite hus med en knøttliten kar på tunet. Er vi her vitne til den norske einstøingen eller særlingen, som det er mange av i norske fjell og daler, der han står bredbeint med et fast grep om stokken?

Sverre: – Kanskje det? Kanskje troner han der som den ene, individet, som motsetter seg enhver kollektiv bevegelse i ensom majestet. Eller kanskje, på den annen side, han har tatt sitt første skritt inn i radikal ekstremisme … Det er også en mulighet.

Kjetil: – Over ham en monumental treformasjon også, som kan minne om Theodor Kittelsens flerhodede jotner. Er det et slektskap mellom bondens og trollets egenrådighet?

Sverre: – Trollet i folkeeventyrene har jo etter hvert blitt ikoner for «det norske» og plastfigurer til salgs på Karl Johan, de har blitt en glattpolert og lett omsettbar vare, men i realiteten var trollene dissidenter, grus i nasjonsbyggingens idealiserende maskineri. Med sin avsmak «for kristenmannsblod» og hang til mørke netter og fjellhuler fremfor de nasjonalromantiske drømmebilder var det ikke rart de sprakk da solen kastet sitt lys over den norske, åpne vidda.

Kjetil: – Kanskje også bonden i tegningen motsetter seg samtidens opplysningsidealers bearbeidelse av hans hjemtrakter til standardiserte fantasibilder? Tiedemann og Gudes idealiserte bonde var jo langt fra den reelle bonden de støtte på da de jaktet på det «ekte norske landskapet».

Sverre: – Det spørs om den bonden fins, ja. Tegningen sår uansett tvil om disse nasjonsbyggingens bilder kan samle vår tids borgere lenger, noe den øvre delen av tegningen antyder: Bildet er i ferd med å flakke av, som en plakat som har hengt for lenge ute i vær og vind. Bak de norske fjell og daler dukker Hannah Ryggens tekstilverk Vi lever på en stjerne (1958) opp, et verk som viser et par med sine barn: skakke, rare og uttalt sårbare.

Kjetil: – Er det rundt bilder som Ryggens et nytt norsk «vi» kan samles når nasjonalromantikken ikke lenger appellerer? Etter terrorangrepet 22. juli 2011 ble i hvert fall Ryggens tekstilverk et samlende bilde på fellesskapet som hevdet at «kjærlighet er sterkere enn hat», og la ut bilder med «OsLOVE» på sosiale medier.

Sverre: – Kanskje? Til tross for alle nye «vi», alle kollektive fortellinger om nasjonstilhørighet, står i alle fall bonden der fortsatt alene med beina plantet i sin egen jord, og det er slett ikke sikkert at han er med i denne fellesskapsfortellingen, heller. Som Lazarus kan det hende at også han er bortglemt, oversett, der han går på tunet og fjerner skadedyr på plenen sin og holder traktoren i gang.

Kjetil: – Han holder på sitt, muligens. Men tilbake til treformasjonen over ham, den kan også se ut som en gigantutgave av den besjelede roten vi blir kjent med i Anne-Cath. Vestlys Knerten-bøker?

Sverre: – Jeg tenkte faktisk på den figuren da jeg tegnet bildet. At den ensomme gutten i disse bøkene ser en venn og et levende individ i en trerot, understreker barnets fleksible og lekne forestillingsverden, som kontrast til de voksnes A4-perspektiver. Den fleksible og eksperimenterende fantasien hos barnet trekker kanskje det norske landskapet i retning av det rare, fantasifulle og surrealistiske, det som ikke passer inn, det som avviker fra normalen.

Kjetil: – Selv om det ikke finnes klare svar, skaper kompleksiteten i disse tegningene miljøer, sånn jeg ser det, som fører tråder sammen som setter oss i stand til å stille noen viktige spørsmål. Noe som bringer meg til Mitt lille lam (2022), hvor du har samlet sammen det enkelte vil kalle «typisk norske» gjenstander i et bonderomantisk fat.

Sverre: – Ja, vi kan se Bjørn Eidsvågs Nesten voksen pluss en boks mokkabønner og et postkort med barnedukker iført bunad. Men hovedfiguren er sauen, og det er her jeg vil fremkalle en spenning mellom ulike deler av norskhet og forenklede tanker om fellesskap, eller «følge saueflokken», om du vil.

Kjetil: – Det er ikke nødvendigvis feil å være et flokkdyr? I en annen tegning – en av de minste på utstillingen – ser vi en kjent figur fra norsk medieverden fra tiden før streaming og internett tok oss: Titten Tei. Han holder Steigans lille røde. Steigan som flere forbinder med konspirasjonsteaorier.

Sverre: – Ja, helt klart, men jeg er nysgjerrig på landskapet som oppstår når de samlende offentlighetene for eksempel Titten Tei var en del av, forsvinner – og hva som kommer i kjølvannet av dem. Jeg vil åpne et tankerom hvor man ikke konkluderer så raskt eller så skråsikkert. Det er ikke min hensikt å dømme, men legge frem bestanddelene slik at man blir i stand til å tenke selv.

Kjetil: – Dét kommer også til syne i tegningen At arbeidshanskene er våre egne (2022), men her velger du deg en litt annen inngang igjen. I et skogholt står en forlatt lastevogn, et eller annet sted på landsbygda. Får ikke dette no man’s land en identitet gjennom plakatene som pryder bilen, og figuren som svever over den? Bildene kan minne om den type stickers og merker man kan sy på en jakke, som også er memorabilia fra et sted i Norge man har vært: i dette tilfellet Stiklestad og Sunndalsøra. Merkene henviser til sentrale begivenheter i norsk historie, deriblant slaget på Stiklestad den 29. juli 1030, hvor Olav den hellige, i sitt forsøk på å kristne Norge, mistet livet. Det å minnes slike avgjørende øyeblikk gjennom plakater, jakkemerker eller andre symboler handler vel om å konstruere en nasjons særegne identitet, om å forankre en samtid i en fortid? Er ikke dette rester av en kultur med en felles oppfatning av felles fortid, et mer homogent samfunn som så mer lyst på fremtiden? Dette er kanskje et tilbakelagt kapittel?

Sverre: – Det kan du si. Men ambisjonen om å samles rundt slike fortellinger står uansett i denne sammenhengen i kontrast til det etterlatte kjøretøyet bildene er festet på. Det ligger et anstrøk av melankoli i en slik merkevarebygging som er satt til side eller bortglemt som her, som på motsatt hold kanskje antyder at røttene til hva det norske er, nettopp befinner seg på slike steder: på avsidesliggende sidespor.

Kjetil: – Åpenbart. Men over bilen ser vi to hender iført et par hansker fra Felleskjøpet, som dukker opp i både «Knerten» og Lazarus. Hendene trekker tankene i retning Per Kleivas silketrykk Vår vilje til frihet (1981), som viser to hender som henger i to tråder i nederste halvdel av bildet, men også omslaget til svartmetallbandet Mayhems plate Death Crush (1987). Det er likevel deres forbindelse med nasjonsbygging som er det sentrale elementet her, er det ikke?

Sverre: – Bak de fallerte markørene for samhørighet og fellesskap henger de der som en tydelig påminnelse om at de fortellingene man samler seg om, det «vi» nasjonsbyggingen skaper, ofte ikke har rom for dem som gjør grunnarbeidet. De forfalne symbolene for tilhørighet krones altså med den utestengte arbeiderens adelsmerke: arbeidshanskene. De markerer stedet for fysisk arbeid, kanskje Gerhardsen-generasjonens «bygging av landet» etter krigen. De står også for solidaritet, for samhold, mellom vanlige folk.

Kjetil: – Denne sympatien for arbeideren er interessant, syns jeg.

Sverre: – Ja, det er i hvert fall verdt å tenke over hvor anerkjennelsen av disse menneskene blir av i vår samtid. Disse menneskene – litt som onkel Trygve i din siste bok, Kunsten og døden, en bruksanvisning (Flamme forlag, 2019) – faller rett og slett litt utenfor. Og fra den synsvinkelen er det spennende å tenke over hva som eventuelt kan skape et større «vi» igjen.

Kjetil: – Hva som er norsk, og hva som samler et folk, er grunnleggende, ingen tvil om det. Kunne vi si at de ulike lagene av både denne og de andre tegningene skraper i overflatelagene av hva vi tenker det norske og det store fellesskapet i vårt land er?

Sverre: – Det kan absolutt sees fra en sånn vinkel, men det finnes ingen forsonende figur eller øyeblikk hvor spenningen mellom de avdekte lagene utløses, det finnes ingen enkle eller tydelige svar. Selv om de forskjellige elementene i bildet vever nostalgi, tilsidesettelse og solidaritet sammen på måter som skaper sirkulasjon i hvordan vi vanligvis tenker på disse tingene, fastholdes forskjellige ståsteder parallelt.

Kjetil: – Du forsøker å nyansere de forenklende bildene?

Sverre: – Det jeg forsøker, er vel å finne forbindelseslinjer mellom polariteter. En annen måte å se tingene på, som gjør det mulig å se sakers forgreninger og reelle kompleksitet, snarere enn å tenke svart-hvitt og i sjablonger.

Kjetil: – Du er inne på noe der, for de mange korrespondansene i bildene på denne utstillingen åpner for mange synsvinkler og speilinger uten å konkludere.

Sverre: – Jeg vil finne noen forbindelser og allianser på tvers av ståsteder som gjør det mulig å tre inn i en større dialog. I stedet for de allegoriske mønstrene barokk-kunstnerne holdt på med, som hadde sine fastlagte betydninger, finnes det jo også nasjonale myter som også er stivnet på lignende vis. Jeg vil rote det fastlåste til, kunne man si, gjøre det urent, så man må tenke over hvordan delene skal settes sammen igjen.

Kjetil: – Motsetningene løser seg opp litt gjennom dine bilder, tenker du?

Sverre: – Det går igjen hele veien her. Se på den lille tegningen med det fiktive svartmetallbandet Seidmenn, som bruker Halfdan Egedius’ tegning som cover, som andre lignende band for eksempel har brukt Kittelsen i sine utgivelser. Det er verdt å tenke på at det er noen flere lag her, metanivåer, siden de opprinnelige åsatruhøvdingene som ble likvidert under kristningen av Norge. En tidlig versjon av voldsom cancel culture, kunne man si. Kanskje svartmetallerne føler en nærhet til disse motkulturelle figurene fra tidlig middelalder?

Kjetil: – Jeg har sans for disse krysskoblingene i tid og rom, må jeg si. Det bryter opp stive kronologier og åpner for nye tankerom, nye resonanser mellom historiske lag og kulturer. Dette er et fruktbart sted å tenke, syns jeg. Takk for samtalen!