Tendenser i totusentallets tegneseriekunst

Oppildnet av tegningene de ser og tausheten om Gulbransson her hjemme, bestemmer de seg for et kunstnerisk gjenreisningsprosjekt: Duoen gjør en mye lengre reise til Tyskland, og lager sammen en ambisiøs blanding av reiseskildring og biografi, boken Olaf G. (2004).

Det passer at utstillingen var på Avistegnernes Hus, som har knyttet sammen avistegning og tegneserier. Stabel-huset i Drøbak (huset rommer også en fast samling av Fredrik Stabels tegninger og grafikk) har dessuten løftet frem vernet om tegningers ytringsfrihet, som internasjonalt er et viktig spørsmål også i tegneseriene, men en relativt fraværende dimensjon i de apolitiske norske seriene.

Olaf G. er en bauta i seg selv, og la det kunstneriske grunnlaget for Kverneland og Fiskes Kanon-utgivelser, som er det vesentligste norske tegneserieprosjektet så langt på 2000-tallet. Da tenker jeg ikke bare på at Kanon har gitt oss Kvernelands Brageprisvinner Munch (2013) og Fiskes ikke mindre verdifulle biografi om Kurt Schwitters, Herr Merz (2012). Kanon har ført til landet en omreisende og subjektivt fortalt dokumentarisme, som vi kjenner fra de internasjonalt toneangivende serieskaperne Joe Sacco og Guy Delisle.

Dokumentarisk vending

Den norske tegneseriebransjen er ikke større enn at når to serieskapere slår seg sammen, er vi ikke langt unna en tendens. Fiske og Kverneland er heller ikke de eneste dokumentaristene. Lene Ask utmerker seg med flere prosjekter: oppvekstskildringen Hitler, Jesus og farfar (2006), reportasjeboken Da jeg reddet verden (2010) fra Tanzania og den historiske serien Kjære Rikard (2014) om fraværende misjonsforeldre. I den uortodokse og satiriske reiseberetningen Moskva (2013) beskriver Øystein Runde og Ida Neverdahl Putins Russland ut fra deres besøk på landets fremste tegneseriefestival.

Rui Tenreiros Trost (2005) og Xue Ting Yangs Et annet sted (2014) speilvender reisemotivet. Serieskaperne, fra henholdsvis Mosambik og Kina, skildrer opplevelsen av å komme til Norge. Begge seriene springer ut av en erfart virkelighet, men er i formog fortelling så fabulerende at de flyter utover dokumentarsjangeren.

De nye seriene skiller seg fra 1990-tallets bølge av historiske tegneserier ved å være mindre didaktiske og mer personlige. I stedet for å gi populariserte fremstillinger av velkjente hendelser, beskriver tegneseriene andre sider ved det kjente, eller tar for seg mer obskure hendelser, personer eller fenomener. Serieskaperne kamuflerer ikke sitt eget ståsted, men gjør derimot et poeng av at virkelighetsbildene er personlige.

Tegneserieromaner

En annen tydelig tendens er tegneserieromanens utbredelse. Formatet strekker seg fra dokumentarisme til fantasy, i internasjonal tegneserieterminologi inkluderes non-fiction blant de såkalte graphic novels. Også tegneserieromanene startet med en reise: Tor Ærligs Ser du meg nå? fra 2006, delvis selvbiografisk om en dristig båttur til Afrika, var den første norske serieromanen etter amerikansk standard. Tegneserieromanen har for lengst fortrengt det klassiske albumet som norske tegneseriers langformat. Utviklingen følger en internasjonal trend, men illustrerer også tegneserienes innmarsj i det litterære kretsløp med en formatering tilpasset bokhandel og offentlig innkjøp til bibliotek.

Tor Ærlig er både pioneren og den mest produktive, med tegneserieromaner som den romantiske komedien 90’s Love Song (2008) og hovedverket hans, det eksistensielle dramaet Mare Frigoris (2009). Sammen med Sigbjørn Lilleeng har han laget ungdomsbøkene Apefjes (2011–15), som med seriesekvenser og tekstkapitler er både tegneserie og roman. Lilleeng har selv skrevet den ungdommelige småbyskildringen Nebelgrad Blues (2 bøker 2008).

Anna Fiske har laget flere tegneserieromaner som tematiserer psykisk helse, senest i Gruppa (2014) om samtaleterapi. Et sentralt verk er også De fire store (2007–2011) av Øystein Runde og Geir Moen, med en hemningsløs turnering av nasjonalikoniske forfattere som superheltgruppe.

Streken som signatur

I overblikk, når vi ser på tvers av sjangrene, peker det seg ikke ut én dominerende stil. Det som kjennetegner seriene er snarere rendyrkingen av eget uttrykk, streken som en tegnet signatur: Lilleengs energiske og mangainfluerte stil, Kvernelands maleriske realisme og voldsomme figurkarikatur, Lars Fiskes geometriske former, Bendik Kaltenborns elastiske eleganse, Flu Hartbergs bisarre detaljrikdom, Frode Øverlis komiske anatomi, Christopher Nielsens rufsete naturalisme og Inga Sætres skisseaktige fortrolighet, for å nevne de mest markante stilistene.

Utover 2000-tallet har vi sett en dreining vekk fra den konvensjonelle historiefortellingen og slentrende hverdagshumoren som var typisk for 1990-tallet. I antologien Forresten ser vi de siste årene større vilje og evne til visuelle eksperimenter, som trekker tegneseriene i retning bildekunst. Den massive samleboksen Dongery (2012), 4 kilo og 1500 sider med alskens serier og fanziner av det nå velkjente tegnerkollektivet er et forsk på å presentere tegneserier som et stykke dadaistisk kunst. Martin Ernstsen utfordrer mer direkte tradisjonelle tegneseriekonvensjoner i Kodok’s Run (2011) ved å gjøre hele boken til en sammenhengende bilderemse, ikke ulik tegneseriens tidlige forløpere som Bayeuxteppet. I boken Stumtjener (2014) avviser Håvard S. Johansen det klassiske idealet i vestlige tegneserier om en entydig og enhetlig stil fra første til siste rute. Streken er ekspressiv og flyktig, figuranatomi og miljøtegning oppløses i abstrakte former i takt med historiens håp og trusler.

Sjangerserienes gjenkomst

Kommersielt har humorstripene beholdt et dominerende grep om serieleserne, både i avisene og i hefter som Pondus, Nemi og Kollektivet. Kunstnerisk har det vært liten fornyelse i stripene. Mange nye serier har kommet til, den viktigste er Børge Lunds Lunch, men både i figurtyper og humoristisk tilnærming følger de Frode Øverlis oppskrift i Pondus.

Enkelte ukonforme stripeserier finnes likevel. Karstein Volles satireserie Fakta fra verden beveger seg vekk fra strektegning til en selvbevisst herming av massemedienes faktagrafikk. Kebbelife av Mette Hellenes, utført i en grotesk karikerende strek, utmerker seg som den eneste aktuelt samfunnskommenterende stripen. En interessant nyskapning er Aftenpostens innslag av essayistiske striper og helsider, Tegnehanne av Hanne Sigbjørnsen og ulike temaserier av Jenny Jordahl. Med upolert stil og virkelighetsnært innhold skiller de seg ut fra serieheftenes striper, men slekter på den sterke kvinnelige serieskaperbølgen vi ser i Sverige.

Undergrunnsrøtter og vegring mot sjangerbåser har stått sterkt blant norske serieskapere, men på 2000-tallet er det en tendens at nye serieskapere søker seg til tradisjonelle sjangre. Nettserier.no har siden 2006 vært en publiseringsplattform for uetablerte tegnere. Sjangerseriene har de siste årene fått en profesjonalisert innpakning med antologiutgivelsene fra Über Press som Über Western (2014) og Über Horror (2013).

Krim er ved siden av humor den populærsjangeren som har flest utgivelser. Tegneserieversjonen av Varg Veum, skrevet av Gunnar Staalesen selv og tegnet av britiske Mike Collins, er den mest omfattende serien med syv album siden 2004 og to julehefter. Særlig vellykket er albumserien Krüger & Krogh, et actioneventyr i klassisk franskbelgisk stil av trioen Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabicek. Norske krimserier er ellers mer opptatt av sjangerlek enn mysterier. Det gjelder også Christopher Nielsens Da pønken kom til Lefsevika (2015). Mens Nielsen i albumet Uflaks fra 2006 samlet flere av sine mest kjente figurer til forrykkende fortellinger, vakler årets album mellom pastisj og parodi, og leverer krim som kronglete innpakket musikkhistorie.

Uten tilsyn

Barneseriene er på 2000-tallet polarisert i eventyr og det hverdagslige. Bjørn Ousland, med album som Grimsborken (2002), og Tor Morisse, med blant annet Askeladden og de gode hjelperne (2009), har tegnet fargesterke og humoristiske versjoner av folkeeventyrene, uhøytidelige motstykker til Kittilsens klassiske eventyrtegning. Gjennom nesten hele perioden har Inkalill arbeidet videre på sin Tolkien-inspirerte albumserie Miranda (2003–14), som nå omfatter åtte bind.

Anna Fiskes seriehefte Rabbel (2005–09), med flere avledede bøker, er tvertimot jordnært. Med figurer som Ella Elg, Palle Puddel, Nina Kanin og en hyperaktiv farmor er seriene rike på hverdagsfilosofi og holdninger. Martin Ernstsens Eremitt (2012) er også en serie uten foreldre, og skildrer en gutts sommerbesøk hos bestemoren. Både Fiske og Ernstsen tegner med en barnlig stil og kraftige farger som understreker hovedpersonenes virkelighetsopplevelse.

Serienes reise

Ett navn er utelatt så langt: Jason. Siden gjennombruddet med den amerikanske utgaven Hey, Wait … i 2001 (Vent litt …), har Jason både i USA og Europa etablert seg som vår fremste serieskaper. Jeg fleipet med at to er tilstrekkelig til å være en tendens, men Jason er ganske så alene om sin forfinede rene linje, den konsekvente bruken av dyrefigurer og populærkulturelle melankoli. På 2000-tallet har han utgitt 18 album og bøker på norsk, med serienovellesamlingen Athos i Amerika (2012) som høydepunktet, der han også ironiserer over sin egen rolle som stjernetegner.

Jasons mange oversettelser har de siste årene fått følge av sentrale verk som Kvernelands Munch, Fiskes Herr Merz, Kaltenborns Serier som vil deg vel og Sætres Fallteknikk. 2000-tallet for norske tegneserier startet med to serieskaperes reise, siden har seriene selv gjort en reise.