Å gå seg vill i ensomheten

OMTALE
Publisert 22/10/18

Borte

Omtale: Borte

Tittel: Borte
Tegning:
Rune Johan Andersson
Tekst:
Rune Johan Andersson
År:
2018
Forlag:
Ena forlag
Form:
Bildebok
Format:
Bok med harde permer
Sider:
42
ISBN:
978-82-41917-17-2

Høstens bildebok av Rune Johan Andersson behandler på snedig vis en av baksidene ved vår tids enorme fokus på mobiltelefoner. En subtil pekefinger av en bok, rett og slett.

Det ser ut som en skog, full av store, mørke trestammer. Og vi leser: «Hvor ble det av dem? Mamma? Pappa?» I Borte går vi rett inn i et lite barns store mareritt: å være helt alene i en stor og skummel verden. Vi følger en liten jente gjennom det både hun og vi tror er en skog, mens hun leter etter foreldrene sine. Hun treffer fisker og flaggermus, hører mystisk musikk og ser monstre. Og alle har de gått seg vill. Det skal imidlertid vise seg at skogen ikke er en skog, men noe helt, helt annet.

Monotoni med en overraskelse

Borte er en fortelling som i stor grad drives av det visuelle. Bildene dekker 90 % av oppslagenes flater, mens en hvit stripe nederst på sidene er satt av til tekst. Bildene presser nærmest teksten ut av boksidene. Allikevel oppleves boken som merkelig monoton uten teksten. Det er den som skaper nyanser og variasjon i de ulike oppslagene, som hovedsakelig inneholder de samme tre visuelle elementene: den lille jenta, monstre og figurer i ulike tapninger, og så disse merkelige «trestammene», da. De fleste oppslagene er holdt i fargeskalaen brunt – blått – grått, og selv om teknikkene varierer noe (fra akvarell til Anderssons umiskjennelige skraveringsteknikk), er det komposisjonelle uttrykket svært likt på alle sidene.

Bibliografi (egne verk)

1988: Far Sover, Gyldendal
1991: Horisonter, Gyldendal
1996: Ellers kommer vi for sent, Gyldendal
1998: Spann, Gyldendal Tiden
2001: Glemmeboken, Gyldendal
2003: Snegledansen, Cappelen
2003: Rottenes plan og andre forunderlige fabler, Gyldendal
2005: Post, Cappelen
2007: Containerfortellinger, Cappelen
2008: Far alene, Cappelen
2009: Schluuk, Cappelen Damm
2010: Det ble så stille, Cappelen Damm
2011: Munken Mikros himmelfart, Cappelen Damm
2012: Ørkensang, Cappelen Damm
2013: Viggo i Veggen, Cappelen Damm
2014: Støv, Cappelen Damm
2018: Borte, Ena forlag

At fortellingen allikevel oppleves som smått genial, skyldes måten den behandler sitt egentlige tema på, nemlig foreldres mobilbruk og fremmedgjøringen dette kan utsette et barn for. Hvor forlatt barnet kan føle seg i en verden av voksne som konstant titter ned i telefonene sine, som om telefonene var en del av dem selv. Dette avsløres imidlertid ikke før sent i fortellingen, og det oppleves som overraskende at det er dette saken gjelder. Koblingene mellom de ulike bitene med informasjon i bokens slutt må vi dessuten skape selv. I det nest siste oppslaget ser vi hvordan en trygg og stor og glad voksen mann (jentas far, må vi anta) åpner armene mot den lille jenta og sier: «Men der er du jo! Kom, vi skal hjem nå. Har du hatt det fint? Ikke kjedet deg? Så bra.» Og til venstre for far ser vi en dame med en lysende firkant i hånden: en telefon. I neste og siste oppslag holder den lille jenta moren sin i hånden, sikkert på vei hjem. Men mor har blikket vendt mot telefonen, fra jenta, mens jenta har blikket mot en «trestamme» med en flaggermus. Faren er altså ikke over, den lurer der et sted, selv om foreldrenes trygge ramme er tilbake. Og ligner ikke mor og datter mistenkelig mye på hverandre med sine rosa klær og blonde hestehaler? Ser vi her jenta som voksen? Er det et uhyggelig frempek om at jenta selv vil bli som de fraværende voksne en dag?

«Det skal imidlertid vise seg at skogen ikke er en skog, men noe helt, helt annet.»

Utdrag fra Borte av Rune Johan Andersson.
Side 8 og 9
Side 10 og 11
Side 12 og 13

Rammer de voksne, underholder de små

Her er det mange ting å lure på. Det er kløktig og fint gjort, og som voksen leser synes jeg dette er en spennende måte å konstruere fortellingen på. Men hvordan leser man dette for en fire–femåring? Når denne fortellingen frem til dem, eller må barnet være i skolealder for å forstå? Slutten må nok uansett forklares og snakkes om, siden det er så mange koblinger i bildene som ikke er åpenbare for svært unge lesere. Men det inviterer jo i så fall til en samtale mellom barn og voksen, og det er vel også noe av poenget med bøker om denne tematikken.

Mens fortellingen rammer mest de voksnes samvittighet, kan den være en spennende, mørk og mystisk reise for barnet. Boken er dessuten ganske stor (oppslagene er på 42 × 34 cm), det samme er alle de visuelle elementene, så hvis man er en liten leser på for eksempel fire år, kan nok møtet med den fortone seg som en nærmest filmatisk opplevelse. Her dykker man liksom inn i hele historien og blir en del av den. Alt kommer så nært. Det er fint.

Teknologien omfavner oss, og vi omfavner i større grad teknologien. Men noe går tapt på veien, for eksempel de reelle fysiske omfavnelsene, det å bli sett i det virkelige liv. Rune Johan Anderssons Borte er en subtil pekefinger av en bok, som på sitt vis er streng mot de voksne. Men så er den sikkert også skrevet med et ønske om at de minste blant oss skal slippe å gå seg vill i den teknologiskapte ensomheten.

Borte (2018). Denne dunkle skogen er det lett å kjenne seg igjen i (Side 6 og 7).
Borte (2018). Denne dunkle skogen er det lett å kjenne seg igjen i (Side 6 og 7).