Mysterier i Maridalen

Skulle jeg skrevet vaskeseddelen for Kjøt i én setning, måtte den bli slik: Anerkjent forfatter møter markant tegner i kunstnerisk krevende terreng. Samarbeidet mellom Tarjei Vesaas-prisvinner Mette Karlsvik og eksperimentelle Tord Torpe er forlokkende. Kjøt er da også en annerledes, ambisiøs og utfordrende tegneserie, men boken er mer interessant enn den er vellykket.

Et definerende aspekt ved Oslo er nærheten til marka. Fra bygryta er det en rask reise med T-bane eller buss, så er man ute i naturen. Det er ikke mange europeiske hovedsteder som er så nært omkranset av natur og kulturlandskap som Oslo. Kjøt beskriver denne nærheten mellom by og natur. Boken starter med setningen «Oslo er innramma av skog, fjord, Obos-blokker». Tegneren understreker poenget ved å ramme inn de tre elementene i ruter. Det er imidlertid ikke tette skott boken skildrer, tvert imot er de «porøse og perforerte», der naturen siver inn i byen, og menneskene søker til naturen.

Stedsans og stemninger

Hovedpersonen er en ung kvinne som tar bussen gjennom Oslo sentrum og opp til Maridalen og Nordmarka. Serien starter som en skildring av bylivet i gatene bussen kjører gjennom, men det meste av boken foregår til fots i marka. Turen ser ikke ut til å ha noe klart mål, hun rusler rundt og sanser skogen omkring seg. Det handler om tilstedeværelse og kontakt mellom seg selv og omgivelsene.

Tilknytningen til Oslo er tydelig både i teksten og tegningene. Jeg bodde mange år på Bjølsen ved Advokat Dehlis plass, der 54-bussen med jenta kjører forbi, og har gått Maridalen på kryss og tvers. Serien skildrer fint og gjenkjennelig den overveldende opplevelsen av å komme ut i marka. I stemningsfulle ruter henger hun fra trærne, og i labyrintiske sider blir skogen både en trussel og fristelse om å forsvinne. Stedfølelsen serien skaper er sterk, til tross for at bergenseren Tord Torpe i et intervju har innrømmet at tegningene er basert på turer og foto fra Hardanger.

På kanten

Tittelen Kjøt skapte i alle fall hos meg naturalistiske forventninger, men seriens beskrivelser av naturen er mer lyriske og romantiske. Serien kan leses på flere ulike måter, og det er i stor grad overlatt til leseren å avgjøre om hendelsene er drøm eller virkelighet.

Forholdet mellom by og natur, og da særlig naturskildringen, er den mest opplagte lesningen. I bredere forstand handler dette om grensene mellom trygt og truende. Hovedpersonen befinner seg også selv på kanten mellom ung og voksen, mellom skole og arbeidsliv, singelliv og parforhold. Slik kan serien leses som en utforsking av egen identitet og relasjoner til andre, satt på spissen gjennom en forelskelse. Serien beskriver en dragning til selvdestruktivitet som er i konflikt med bevisstheten om å ta vare på seg selv. En tredje måte å lese serien er som et moderne eventyr om å bli trollbundet, med bildereferanser til nøkken.

Kjøtt eller bein

Teksten er korte og konkrete setninger, oppstykket på sidene slik innholdet i dem også springer mellom detaljer og overblikk. Tegningene er derimot overlessete. Torpe bruker en rad ulike teknikker, fra stiliserte strektegninger og abstrakt grafikk til 3D-modellerte objekter. Mange av grepene minner om virkemidler vi kjenner fra internasjonale indie-tegneserier, men det er en imponerende allsidighet og eksperimentvilje Torpe viser. Han fyller på med referanser til kunstnere som Kittelsen og Botticelli.

Boken er en stilistisk maktdemonstrasjon, men helheten er mindre enn bestanddelene. Enkelte sekvenser er lite vellykkete, som den kitschy forvrengningen av typografien for å skulle forsterke hovedpersonens frykt. Hovedproblemet er at teksten og tegningene i stor grad er to ulike sfærer som verken forsterker hverandre eller fungerer som fruktbare motsetninger.

Flertydighet og tolkningsrom er i seg selv ingen svakhet, ofte tvert imot, men selv om Kjøt er en innholdsrik bok, er den også uforløst. Det mangler en struktur eller retning som reiser opp historien. Det er mye kjøtt, men lite bein.