Når Dagen krever for mye

Omfanget av Gro Dahles barnebøker som tar for seg vanskelige opplevelser og følelser hos barn, vokser stadig. Noen av bøkene har Dahle skapt i samarbeid med illustratørektemannen Svein Nyhus, men flere av de nyeste er det datteren Kaia Dahle Nyhus som har illustrert. I fjor høst ga de ut boken Ollianna, mens høstens utgivelse heter Dagen.

Dypt inn i følelsen

I Dagen møter vi lille Po, som har det ganske vanskelig. Det er ikke noe spesielt som har skjedd, men dagene til Po er så tunge og nesten ikke til å komme igjennom. Po vil ingenting og klarer heller ikke å si til de voksne hvordan det står til. Po opplever at ingen forstår. Og hele tiden hviler Dagen over Po som et dyr, en skygge eller bare noe udefinerbart og ubehagelig. Dagen er personifisert i Gro Dahles tekst, og Kaia Dahle Nyhus har tegnet Dagen som nettopp dette udefinerbare, lydløse, men samtidig uhyre plagsomme vesenet som følger Po overalt: selve depresjonen.

Å lage bok om et deprimert barn er på mange måter en litt ny tanke, i alle fall å gå så dypt inn i følelsen som denne boken gjør. Derfor er dette heller ikke noen enkel bok å komme seg igjennom. For selv om det ender godt, er veien dit tung for både Po og (den voksne) leseren.

Gro Dahle har skrevet en lang, bilderik og poetisk tekst som utbroderer hvert øyeblikk av fortellingen og krydrer fint med rytmer og musikalitet. Pos situasjon beskrives på mange ulike måter. Denne gangen oppleves fortellingen imidlertid som ganske statisk. Det er lite utvikling før det endelige vendepunktet helt til slutt. Kaia Dahle Nyhus’ illustrasjoner står med sin sobre enkelhet fint til den ordrike teksten. Men heller ikke her skjer det så mye, og oppslagene oppleves som lite varierte. Dette bidrar til at denne boken, som fra før behandler et tungt tema, er ganske tung å komme seg igjennom. Litt som depresjonen selv.

Depresjon i lyse fargetoner

Men la oss se litt nærmere på illustrasjonene: På mange områder har de likhetstrekk med dem vi finner i fjorårets Ollianna, om en liten gutt som egentlig er jente: født i feil kropp. I Dagen fremstår Po som verken jente eller gutt. Kjønnsnøytralitet er fint, for det gjør det mulig for alle barn å identifisere seg med Po. De store figurene er som i forrige bok også særlig fremtredende, og fargen de ulike karakterene har, må også denne gangen kunne kalles symbolsk. Personer rundt Po med masse glad, positiv energi, som mamma, pappa og mormor, er gule (og mormor er til og med litt rød). Po selv er helt hvit, og Dagen er enten gjennomsiktig eller grå. Ellers er det fargene sort, hvitt, grått og ulike nyanser av blågrønt som dominerer oppslagene. Det er fint å se en bok om depresjon som er holdt i såpass lyse fargetoner. Kaia Dahle Nyhus har brukt en blandet teknikk der tegninger i blyant og tusj er skannet og bearbeidet digitalt. Det er veldig få elementer og lite bevegelse i hvert oppslag, og derfor oppleves de som litt tomme, noe som vel reflekterer Pos sinnstilstand: tomhet, ensomhet, mangel på ting i tilværelsen som gir mening. Når krisen virkelig setter inn for Po, går bildene mer over i det abstrakte. Det starter med et stort, hvitt, rektangulært ark som dekker nesten et helt oppslag, og på arket er en sort prikk tegnet av Po. I neste oppslag er prikken blitt en oppslukende form av sirkler utenpå sirkler som skaper en svimlende følelse. Abstraksjonene beskriver følelser som kan være vanskelige å sette ord på, følelser som er der, men som kanskje ikke har noe navn for et lite barn. Men svimmelhet kan kanskje barnet kjenne igjen.

Ikke så skummel

Selv om boken er preget av mye tomhet og den mystiske Dagen hele tiden lurer bak Po, opplever jeg den ikke som skummel. Jeg tror ikke barn gjør det heller, med mindre de synes triste ting er skumle. Og det kan jo godt hende. Men ellers er boken preget av en slags ro. Dagen er tegnet som en størrelse bare Po kan se, og den er en stor figur, iblant gjennomsiktig og med tynne, hvite konturer, iblant lignende en stor steinstøtte. Vi skjønner uansett at Dagen ikke er noen hyggelig kamerat for Po, men den ser aldri ut som noe monster.

Den egentlige effekten av denne bildeboken tror jeg man først ser dersom man bruker den terapeutisk eller har behov for å snakke med barnet sitt om det tunge i livet av andre årsaker (som pårørende til en deprimert f.eks.). Samtidig kan det jo være lykkelige, glade barn som synes dette er en fin fortelling. Og den ender jo tross alt ute i lyset, med «Smilegress og sol / og verdens beste spagetti».