Før, nå, etter tiden

Ida Madsen Føllings utstilling Restless Fixtures på Elephant kunsthall på Lillehammer i 2017 satte seg fast på netthinnen min. Ida jobber med store fargerike formater som utgjør romlige installasjoner, de både omslutter og setter oss i bevegelse. Hennes tegneuttrykk favner ulike tidsforståelser, fra tilblivelse og det førspråklige til modernisme og informasjonsteknologiens billedflommer. Jeg opplever at arbeidene uttrykker noe om den ikke-verbale siden av vår eksistens, de perspektivene det er vanskelig å sette ord på. Ida har sitt atelier i et tidligere butikklokale på Sagene i Oslo. Her arbeider hun på store papirruller med tusj, tørrpasteller og akvarellmaling.

Vertikal og horisontal

HMN: Jeg ser du er i full gang her? Du skal snart stille ut på Sandefjord kunstforening?

IMF: Sandefjord kunstforening deler ut en kunstpris hvert andre år. Vi er fem nominerte kunstnere, så det blir en gruppeutstilling. Jeg har fått tildelt en del av galleriet til å vise mine tegninger. Jeg jobber ofte opp mot rommet, sjelden ordinært med tegninger rett på vegg, liker å bruke utstillingsarkitekturen. Det høres så oppstyltet ut det «å aktivisere rommet», men det er det jeg ønsker å gjøre, lage bevegelser. Jeg synes tegningene kan bli litt fikserte når jeg kliner dem rett på veggen. For meg åpner en installasjon som forholder seg til rommet og arkitekturen, opp for en større refleksjon, gjerne som en totalinstallasjon med massive tegninger. Mine tegninger fyller rommet og er ikke sparsommelig hengt. Det er med sikte på at publikum skal oppleve at de er i det, at det omgir dem.

HMN: Du viste meg modellen du har laget av utstillingsrommet, og der ser jeg at du vil henge tegningene horisontalt, i lange drag oppe ved taket, nesten som friser som vi kjenner dem fra antikk arkitektur. Da du stilte ut på Elephant kunsthall, var grepet motsatt, tegningene var installert vertikalt. Hvorfor har du valgt å jobbe horisontalt her?

IMF: Det er stedsbetinget, men ikke stedsspesifikt. All den tid jeg er opptatt av rommet som et sted å reflektere ut fra. Jeg var på befaring i kunstforeningen med ungene første skoleferiedag. Hvalfangstens hus ligger rett ved, og vi badet i fjorden. Sandefjord er jo en kystby, en kystby som på mange måter allerede har hatt sin storhetstid. Dette var generelle refleksjoner jeg gjorde meg under besøket. For meg handler det ikke om en konkret gjengivelse eller fortelling om et sted, mer løse assosiasjoner. Jeg begynte å arbeide med de samme formatene som på kunsthallen, men det føltes litt som å være på tomgang. Noen ganger må du vri på det så det ikke føles som repetisjon. Her ble det horisontlinjer. Jeg jobber generelt med perspektiver og å trekke linjer i tid med de visuelle referansene jeg bruker. Så det var vel egentlig en kombinasjon av hvordan jeg leste rommet, og de impulsene jeg fikk under besøket.

HMN: Jeg merker hvordan jeg som betrakter opplever disse tegningene her annerledes enn de vertikale arbeidene du gjorde for kunsthallen. Det vertikale snittet er jo en måte å lese historie på, kanskje særlig knyttet til geologi, det å trenge seg ned i jorden og ta ut prøver, se lagene av historie oppå hverandre. Den horisontale linjen er vel mer den tradisjonelle måten for oss i Vesten å oppfatte tid på. De nye horisontale arbeidene for Sandefjord kunstforening oppfatter jeg som om du har hentet ut og utforsket ytterligere ett av sjiktene i det vertikale. Et maritimt sjikt, noe knyttet til havet.

IMF: Ja, du er på sporet der, tenker jeg, for det er vel her impulsen fra kystbyen kommer inn. Mange tegnere har det med linjer og tid som en naturlig del av prosjektet sitt, ikke nødvendigvis en uttalt størrelse, men det ligger tett på oss, nesten automatisk. Denne installasjonen blir en forlengelse av det på et abstrakt plan.

Om tegning og tid

HMN: Forholdet mellom tid og tegning er en stor samtale …

IMF: Ja, dette er et stadig tilbakevendende diskusjonstema hjemme hos oss. Mannen min er også kunstner og jobber med skulptur og installasjon. Alle kunstneriske medier har et forhold til tid. Jeg opplever som tegner at det er kort vei mellom hodet og streken. Andre kunstnere i andre medier opplever også at det er kort mellom ideen og formen, men jeg tenker likevel at det er et definerende element ved tegning at linjen har et veldig personlig uttrykk.

HMN: Ja, jeg opplever også at tegningen har tiden i seg, både som tilstedeværelse, men også som et fravær. For meg kan tiden opphøre når jeg ser en tegning. Det har noe med den korte veien som du beskriver, å gjøre, at det oppstår en kontakt mellom den som har tegnet, og jeg som ser. Tegningen knytter meg til øyeblikket den ble til. Det personlige avtrykket i streken som du nevner, tar på en måte bort tiden. En tegning kan være laget for veldig lenge siden, men tegnerens tilstedeværelse i streken gjør at det mellomrommet som tiden utgjør, forsvinner.

IMF: Jeg er også interessert i tid utover det med streken, og det gjelder min egen motivkrets og de valgene jeg gjør knyttet til de figurative elementene. Jeg ønsker å formidle en følelse av tid som omhandler en slags ursuppe, en stjernetåke. Jeg prøver å forbli i et spenn som verken er det ene eller det andre. Det kommer av hva som fasinerer meg av visuelle uttrykk og bilder, særlig gjennom den konstante bildeflommen tilgjengelig på nett. Prosjektet Restless Fixtures handler om den rastløse prosessen som fråtser i tidens visuelle stereotypier. Her trekkes jeg mot de stereotypiene som er knyttet til det eksistensielle, de det er vanskelig å være i berøring med, som stjernetåke eller hulemalerier. Det som gir meg denne hjernelammende følelsen av uoverskuelig tid og perspektiver du ikke kan gripe.

HMN: Det er her det genuine i ditt uttrykk ligger, synes jeg, det vanvittige spennet: urtid, inn i jordas indre, ut i stjernetåka, blandet med digitale fragmenter og spor. Den uendelige informasjonsmengden på nettet, vår tids Sareptas krukke, gir jo også en hjernelammende følelse.

IMF: Da er det kanskje det jeg driver med på et ubevisst plan, lager hierarkier og grupperer for meg selv. For det er primært fra skjermen, men selvfølgelig også fra bøker, at jeg henter disse figurene. Jeg liker den delen av arbeidsprosessen, da må jeg bruke hodet. Figurene mine ligger mellom figurasjon og abstraksjon. Du må forbli i en udefinerbar sone for å åpne assosiasjonsrommet til publikum. Det er en øvelse i å ikke ta inn noe som kan leses for direkte. For meg er dette den mest givende hodematen ved det å jobbe sånn.

HMN: Jeg opplever at figurene dine er i en konstant bevegelse mellom mikro og makro. Noe har blitt forstørret, mens andre felt oppleves som utsnitt av noe enormt som befinner seg langt, langt borte. Man kan trekke det tilbake til begynnelsen av tiden, men samtidig kan det være noe etter tiden, det ligger på en grense mellom å være og ikke være. Det utgjør en sfære av potensial.

IMF: Ja, jeg jobber mye med at den buen jeg spenner opp, skal være potent. Men noen ganger blir jeg for tydelig eller bruker for mange sitater fra tresnittene til Asger Jorn, som jeg synes har en veldig sterk visualitet, de er halvabstrakte og har masse linjer, så du må bruke tid på å sette det sammen i hodet selv. Det hender ofte at jeg låner, men hvis det plutselig ser ut som en platt alien-figur, da må jeg bare forkaste arbeidet.

Kommunikasjon

IMF: Noe av det som stadig overrasker og fasinerer meg ved det å jobbe med rene billeduttrykk, er hvor effektivt de faktisk kommuniserer. Professoren min på kunstakademiet i Oslo, Dag Erik Elgin, sa en gang at «det er noe dypt kommunikativt over det veldig konsentrerte». Jeg tenker ofte på hvor rett han har i det. Det er en så tydelig tilstedeværelse i arbeidet, fordi man skroter og skroter rundt i sitt eget hode inne på atelieret. Så henger de der på utstilling, og man føler seg bare brydd av hele seansen. Men så da, når publikum eller en kritiker tar ting på kornet, er med på all skrotinga mi, at det faktisk kommuniserer! Det er en gjentagende erfaring som man må fortsette å gjøre seg, for det er av og til litt vanskelig å tro på når man søler rundt her inne.

HMN: Det er ikke alltid lett å sette ord på det, særlig ikke det abstrakte, men det er likevel som et språk vi alle deler. I et av arbeidene som skal være med i Tegnetriennalen, «Arket er strekens verden» av Ane Hjort Guttu, møter vi kunstner Ina Åsheim som lager abstrakte, ekspresjonistiske tegninger. Hun utfordres i filmen til å sette ord på tegneprosessen sin. Filmen undersøker hvordan mekanismene som er til stede i Inas tegneprosess, også kunne være operative utenfor arket, i den «virkelige verden», og hvordan tegningen kan fungere som et bilde på urealiserte muligheter. Det å sette ord på det som i utgangspunktet er språkløst, er en fantastisk hjernetrim, en trim som både er intellektuell og emosjonell. Når vi snakker om tegningene dine, oppretter vi et språk og en begrepsverden sammen som utelukkende er linket til din billedverden.

IMF: Ja, kanskje det er det jeg refererer til når jeg sier at man kommuniserer mer effektivt enn man tenker det er forutsetning for?

HMN: Det får meg også til å tenke på en liten passasje i boken Berger on Drawing av John Berger hvor han beskriver hvordan kommunikasjonen med en venn utviklet seg. De snakket ikke hverandres språk. Når de var sammen, benyttet de gester, handlinger eller tegnede diagrammer for å kommunisere, og de leste hverandres brev med ordbok. Dette var komplisert, og de lette lenge etter et felles språk. Til slutt fant de det i tegningen. De tegnet når de var sammen, og de tegnet brev til hverandre. Det synes jeg er veldig vakkert. Jeg spurte Bente Stokke om det, om tegning for henne er en form for kommunikasjon. Hun svarte at for henne handler det om å eksistere.

IMF: Jeg tror egentlig det var det jeg mente, men at det overrasker meg positivt hver gang jeg får respons, at folk er med på notene, at de er mottakelige og ser det samme som jeg selv har tenkt. Men det er helt klart noe jeg først og fremst gjør for egen erkjennelse, det å lage kunst.

Et kunstnerisk kall

HMN: Hvorfor valgte du å bli kunstner, hvordan var denne prosessen for deg?

IMF: Jeg skulle egentlig bli koreograf. Det var jeg ganske sikker på fra jeg var helt ung. Jeg danset hele oppveksten, men hadde ingen ambisjoner om å bli danser. Jeg ville bli koreograf. Allerede fra da jeg var sånn atten–nitten år, tenkte jeg forestillinger med konsept og kostymer og jobbet veldig idébasert med det. Men på veien dit valgte jeg å begynne på kunstskole fordi metodene kunstnere benytter for å jobbe frem prosjektene sine, virket mer potente. Jeg var ikke like ivrig på de ulike utdanningene innen dans, så jeg skiftet bare uttrykksform. Det høres kanskje litt romantisk ut, men for meg var det å bli kunstner et kall. Det var bare noe jeg måtte! Det fantes liksom ingen alternativer.

HMN: Har tegningen vært med deg hele tiden?

IMF: Ja, jeg tegnet også koreografiene. Men det er vel kanskje vanlig for mange tegnere at de har mestret det hele tiden, at det bare er der. Det er ikke sånn at jeg har følt meg programforpliktet til å jobbe mediespesifikt. Man må jo bare gjøre det som kommer ut av en.

HMN: De fleste kunstnere i dag forholder seg jo ofte til flere medier. Få er medietrofaste som Jan Groth, selv om han selvfølgelig også har laget tekstiler og skulpturer av strekene sine. Men det er streken han hele tiden utforsker.

IMF: Ja, og vi får ikke nok av den!

HMN: Når du snakker om å ikke gjenta deg selv: På den ene siden er vi veldig redde for å utmatte eget uttrykk, at andre blir lei, at en selv blir lei, at det blir automatikk. Men det å klare å jobbe med den samme tingen over så lang tid, gå dypere og dypere inn i noe som for andre virker så marginalt …

Kunstnerisk fellesskap og fagpolitikk

IMF: Jeg har mer eller mindre siden jeg var ferdig på kunstakademiet, hatt en dualitet i kunstnerskapet mitt hvor jeg har jobbet med kollektivprosjekter parallelt med atelierpraksisen. Det kan også bidra til en gjensidighet, hvor det ene gir næring til det andre. Når jeg har kollektivprosjekter med flere folk gående, opplever jeg en veldig utadrettet energi. Jeg tror også mye av grunnen til at jeg kan opprettholde en atelierpraksis med saktegående prosjekter, er fordi jeg jobber fagpolitisk. Jeg kunne sikkert ha sittet her timevis hver dag, men jeg har også et behov for å gjøre samarbeid og delta i utadrettete prosesser.

HMN: Jeg tenker da på det du sa tidligere om at det å bli kunstner var et kall for deg, men at du samtidig tar ansvar for det valget. Selv om det å være kunstner er en individuell praksis, er man også del av et fellesskap. Jeg tenker da på ditt fagpolitiske engasjement.

IMF: Jeg tror at kvaliteten på fagorganisasjonene våre blir lik den kollektive innsatsen. Og da mener jeg ikke at det er opp til hver enkelt at «nå må dere engasjere dere», men at det er et faktum. Jeg leste for en tid siden boken Noe kommer til å skje: Studier av norsk kunstliv 2003–2020 av Marit Paasche. Her sier Unn Fahlstrøm noe sånt som «at kunstnere er superindividualister, og det må vi også være i praksisen vår. Men kollektivt er vi nødt til å være fellesskapsorienterte, og da står vi langt til venstre på den politiske skalaen». Dette tror jeg stemmer, og nettopp derfor kan det kanskje være en litt høy terskel for å bli politisk aktiv, fordi det er ganske krevende å lage kunst og pushe den på verden. Det krever nok mot i seg selv.

HMN: Du har jo familie også.

IMF: Det hjelper at vi er to kunstnere, all den tid han setter pris på at jeg jobber for fellesskapet, men det krever også et offer av ham i perioder. Men det er kult å kjenne at man mestrer parallelle løp. Det ligger en opplevelse av styrke i det. Det er klart det er arbeidskrevende, men jeg ser ikke for meg at jeg blir lei. Du kan jo gi åttende giret i dette kunstnerskapet 24–7 og ikke sitte igjen med noe. Det er ikke noen investering i selvrealiseringsprosjektet som garanterer et resultat, så jeg tenker at man bare skal jobbe med det man er motivert for. Jeg synes i hvert fall det er fruktbart med ulike perioder. Det er en frihet man ikke skal ta for gitt på dette feltet. Vi kan definere arbeidsdagen vår i stor grad selv.

Hvor tegningen sitter i kroppen

HMN: Kan du beskrive arbeidsprosessen din?

IMF: Det er en kurve i den alltid. I oppstarten er jeg veldig prøvende og søkende og kaster bort altfor mye papir på å teste ting. Jeg tenker ofte at jeg må rasjonalisere produksjonen min, at jeg må jobbe med skisser. Men da opplever jeg at det mister potensialet sitt. Jeg må også ha en ny erfaringsrunde med hvert nytt prosjekt, og så bare kulminerer det relativt kort tid før utstillingen. Da er det ofte en sånn god følelse av at man er sikker, at alt kommer ut som jeg har planlagt. Da er det veldig gøy, og jeg tenker at jeg bare skulle fortsette i årevis og tegne ut metervis. Jeg har erfart nå at dette mønsteret gjentar seg, at det er en oppstartsfase med usikkerhet, input og fabulering, og så at det eskalerer opp til noe som er konsentrert. Det er også den delen av den kunstneriske prosessen som er mest oppslukende.

HMN: Jeg tenker også helt konkret på når du jobber. Har du noe bevissthet om kroppen din?

IMF: Ja, den har jeg når jeg planlegger installasjonen, når jeg tenker på måter å henge tegningene på slik at publikum kommer inn i arbeidet, at de kan være i det. Det er kanskje her det at jeg har drevet med dans, gir seg naturlig uttrykk. Kroppen og bevegelsen i rommet i forhold til tegningene er en slags motor for utviklingen av billedspråket. I samtidsdansen var det uttalt at ulike rom genererer ulike typer bevegelser.

HMN: Arbeidene blir til gjennom det rommet gir deg, men hva med tegningene i atelieret?

IMF: Det er ikke tilfeldig at jeg jobber med så store formater. Det er hele dagen opp og ned på veggen og tilbake til pulten. Jeg jobber dem frem flatt, men ser på dem hengende. Det er det med de store formatene at det bare oppleves som mer potent.

Og da er på en måte ringen sluttet, tilbake til den tegneriske gesten, at den også blir en del av det. Men det er ikke noe jeg greier å sette konkrete ord på. Jeg tenker at det er en selvfølgelig del av prosessen. Det er en slags ekspresjonisme ulike steder her, og den er også en del av at det skal være fysisk. Det er bare et naturlig uttrykk for, eller forlengelse av, et temperament. Den kunstneriske prosessen i et lengre perspektiv handler om å komme nærmere på et eller annet.

HMN: Du beskrev jo selv den korte veien mellom hodet og papiret, men har du en bevissthet om din egen kropp idet du arbeider?

IMF: Jeg tror jeg holder igjen litt her, for det er så mye estetisering av den kunstneriske prosessen …

HMN: Det kan jeg være enig med deg i, men her tenker jeg også litt mer generelt når det gjelder tegning, også uavhengig av deg. Det å være et menneske som tegner. Man har liten refleksjon rundt den handlingen i seg selv, man bare gjør det. Men som kunstner gjør man seg ofte flere refleksjoner rundt hva som skjer idet man arbeider. Vi trenger å vite mer.

Jeg hadde akkurat et møte med Marthe Ramm Fortun og Andrea Galazzio som skal gjøre et prosjekt under Tegnetriennalen på Tegnerforbundet. Det er et mer researchbasert og utforskende prosjekt som ser på tegning i et utvidet felt. De vil invitere andre inn i prosjektet som et ytterligere ledd i å slippe kontrollen og å ha andres blikk på et hudløst sted der det private og offentlige møtes. Jeg ser på Tegnetriennalen 2019 som en mulighet for å lage et større refleksjonsrom rundt tegning, ikke bare som et kunstnerisk uttrykk, men som et grunnleggende språk eller potensial i mennesker. Det er så mye vi fortsatt ikke vet om tegning, så når jeg spør deg om din prosess, er det ikke for å estetisere, men av genuin nysgjerrighet for hvor tegningen sitter i kroppen din.

IMF: Hos meg gir det seg som sagt helt klart uttrykk i installasjonsgrepene mine. Men her er jeg også opptatt av den mer tradisjonelle posisjonen til tegning som forarbeid. Det blir en slags energi i det at mine tegninger kunne vært et forarbeid til både for eksempel en billedvev, med vekt på bilde med tanke på den type fortellertradisjoner som ligger i dette mediet, eller til et maleri. Det ligger et potensial i det uforløste, og for meg ligger mye av motivasjonen her.

Kunstnerens tornefulle vei mot høydene

HMN: Hva tenker du om Tegnetriennalen, hvor er du i forarbeidet til den?

IMF: Jeg var på befaring på Kunstnernes Hus forrige uke. Jeg har kommet dit hen at jeg ser på praktiske løsninger for installasjonen. Men så er det jo dette fantastiske takmaleriet til Per Krohg i trappen, så når jeg begir meg ut i referanser til modernismen og gamle kunstnere ellers, så skal jeg jo sikkert tørre å gå i dialog med Krohg også. Det er litt morsomt med denne ærefrykten. Bare det å uttale det over en øl til noen at jeg tenker på å gå i dialog med Per Krohgs freske … Det er litt cheesy, men jeg liker motstanden i det at arbeidet er laget lenge før min tid.

HMN: Ja, takmaleriet har jo også en ganske patosfylt tittel: Kunstnerens tornefulle vei mot høydene. Det er jo der du er nå.

IMF: Ja, bokstavelig talt ser jeg nå faktisk på hvor høyt oppunder taket tegningene kan komme. Her må det beregnes vekt på papiret for å vite om jeg kommer meg syv meter opp eller helt opp i kuppelen, til overlyset!