Grunnlinjer

«Hva skjer hvis jeg gjør sånn?» Arbeidene er befriende direkte, de overfører energi og fokus. Bente gir seg selv noen satte rammer og går all in. Materialene er aske, kull og egen kropp. Og tid, tiden spiller en helt sentral rolle, og hukommelse. Hun ser ikke på seg selv som en tegner-tegner, har aldri vært opptatt av å tegne fint, være flittig eller flink. Tegning handler for henne om eksistens, om å se, oppdage, finne og utforske.

Bente har bodd og arbeidet i Berlin siden midten av nittitallet, har studio i Wedding og er ansatt som professor i tegning ved Weissensee kunsthøgskole de siste elleve årene. Hun er i høst aktuell med en soloutstilling på TEA Tenerife Espacio de las Artes, kunstmuseet i Santa Cruz, en tegneutstilling i Berlin i november og en installasjon i Skiens Kunstforening i Ibsenhuset fra januar. Denne artikkelen består av utdrag fra en lengre og pågående samtale mellom Bente og meg.

Bevegelse

HMN: Mitt første ordentlige møte med din kunst var i Kværnerhallen i Lodalen i 2004, i det som Nasjonalmuseet ved Sune Nordgren ønsket skulle bli det største utstillingsrommet i Europa. Dessverre ble prosjektet aldri realisert på grunn av regjeringsskiftet, bortsett fra ditt arbeid Querneren. Du ble spurt om å produsere et verk for den gigantiske industrihallen som en markering av ettårsdagen for Nasjonalmuseet og for det som var tenkt å komme.

BS: Det var veldig leit at det ikke ble noe av denne kunsthallen. Den kunne virkelig ha satt Norge på det internasjonale kunstkartet.

Jeg husker det var et enormt forarbeid med Querneren som ble gjort innenfor en kort tidsramme, veldig intenst. Vi var et lite og etter hvert godt sammensveiset team med studenter, en kollega og teknikere fra museet. Sammen skapte vi en ni meter høy og femtifem meter lang skulptur. NRK fulgte hele prosessen.

HMN: Det så ut som om hele den enorme skulpturkroppen var gjort av aske?

BS: Det ville tatt for lang tid. Vi bygget et skjelett og benyttet aske fra husholdningsforbrenning fra osloområdet som kjøtt på skulpturskjelettet.

HMN: Hva var utgangspunktet for formen?

BS: Jeg tenkte ikke på en bestemt form som forbilde, det gjør jeg aldri. Men det skulle være én bevegelse, som om den tar med seg selv og forsvinner ut, gir plass til noe nytt. Vi jobbet med denne formen sammen, og etter hvert visste alle hvor vi skulle.

HMN: For meg var det en stor opplevelse å se Querneren. Det minte meg om den ene gangen jeg har opplevd hval. Det var utenfor Tromsø og er den mektigste naturopplevelsen jeg har hatt, helt eksistensielt. Det er som om både naturen og tiden viser seg i sin urform. Din støvskulptur hadde en slik urform, den minte meg om den største bevegelsen jeg har sett.

BS: Jeg så noen småhval en gang fra fergen mellom Kiel og Oslo, rett etter Skagen. Jeg stod på dekk og så tre stykker. Det som er så interessant, er at du ser ikke undersiden på dem. Jeg ble helt hypnotisert. Så er de borte, og så prøver jeg å stirre dem fram. Det var det, det var ikke noe mer. Du ser ikke begynnelsen eller slutten, du vet ikke hvor store dyrene er. De er en del av hele det store rommet under der som kommer til deg, viser seg for deg. Det varte noen sekunder bare, og jeg tenkte at jeg fikk et glimt av evigheten. Det var stort.

HMN: Hvorfor jobber du med aske?

BS: En gang på åttitallet valgte jeg å arbeide med aske av flere grunner. Først fordi det er «materialisert tid», et ikke-materiale som er det som blir igjen av det som var. Det er avfall, fra avfall, fra avfall og dermed inneholder det i hvert fall i teorien litt av alt. Og det er gratis!

HMN: Du har laget noen fantastiske arbeider på nedstøvet glass hvor du benyttet fingeren som penn.

BS: Jeg støvet ned store glassplater som jeg hadde fått i gave av glassmester Finn Hansen, så brøt jeg askeflaten med fingertuppen og tegnet det bildet jeg hadde i hodet akkurat da. I blinde! Jeg filmet hele prosessen fra den andre siden av glasset. Da jeg var ferdig med å tegne, stoppet jeg videokameraet, børstet vekk askestøvet og laget nye tegninger med den samme asken og de samme glassplatene. Det interessante når jeg tegner i blinde, er at jeg hele tiden må huske både det bildet jeg tegner, hvor fingertuppen min befinner seg i tegningen, og hva jeg allerede har tegnet. Dessuten må jeg passe på at ikke andre bilder eller tanker stiller seg i veien for bildet. Hvis dette klaffer, er tegningen min ferdig. Det med forstyrrelser og publikum funker dårlig.

HMN: Det finnes et slikt glassarbeid hvor motivet er en bil. Hvorfor tegnet du en bil?

BS: På midten av åttitallet vant jeg to utsmykningskonkurranser. For en fattig kunstner var det helt fantastisk. Jeg kjøpte meg bil, en jeep, gikk til bilbutikken med lommene fulle av cash. Den var ikke så innmari dyr, men den var ny og luktet nytt. Jeg var veldig stolt og ble så glad i den. Vasket og polerte den hver lørdag og småsnakket med den. Jeg byttet selv girkabel og eksosrør to ganger, vifterem og tennplugger. Så satte jeg opp et kamera på den ene siden av det støvete glasset og tegnet det som da var i hodet mitt, nemlig bilen min. I blinde. En mikrofon var festet på fingeren min, med den tanken at der den ene sansen var borte, ble en annen forsterket. Vi kan høre at tegningen blir tegnet. My Car. Det var i 1985.

Fysiske tegninger

HMN: Hver gang jeg besøker deg i atelieret ditt, ser det helt annerledes ut her. Sist var det fylt med arbeider på vegger og på bord som stod tett i tett på gulvet. Nå er det nesten tomt her …

BS: Jeg gjør ofte flere eksperimenter samtidig. Jeg har mange sånne, jeg kaller det for byggeplasser, stående eller liggende på gulvet, eller de henger på veggen eller i taket, rundt i hele studioet. Det går i alle retninger, og det er fint å arbeide slik en stund. Jeg kan bevege meg fra det ene prosjektet til det andre, inntil jeg begynner å konsentrere meg om ett eller to områder. Da blir de andre prosjektene lagt på is eller går rett i søpla. Nå har jeg ryddet bort alt, vasket hyller og pusset vinduer, malt gulvet, slik at jeg kan konsentrere meg om nye prosjekter.

HMN: Hva arbeider du med nå, da? Jeg ser det henger et stort hvitt og tomt ark her på veggen din.

BS: Det blir mer og mer provoserende etter hvert der det henger (ha ha ha). Jeg kjøpte et dyrt tegnepapir og hengte det pent opp på veggen for noen uker siden. Jeg hadde en plan med det, men nå begynner det hvite arket å mase. Jeg må komme til det stadiet hvor det er riktig å ta opp en dialog med det. Eller ta ned hele papirarket.

HMN: Når oppstår en slik dialog?

BS: For meg ser interessante prosjekter ofte ut til å oppstå når de utvikler seg i en helt annen og uventet retning enn det jeg opprinnelig hadde tenkt og planlagt. En gang kjøpte jeg inn hundre tegneark i A0-størrelse, egentlig for å tvinge meg selv til å gjøre litt mindre arbeider. To–tre ble festet på veggen. Jeg ville tegne rette horisontale linjer med blyant fra øverst på arket til nederst mens føttene mine skulle stå plantet fast i gulvet på samme sted og blikket mitt skulle være konsekvent festet på begynnelsen av linjen. På denne måten beveget jeg kun den ene armen under hele tegneprosessen. Selv om jeg forsøkte meg flere ganger med den ene og den andre armen alene og begge armene samtidig, ble det ingen rette parallelle linjer. Det var rett og slett fysisk umulig slik jeg stod mot tegneveggen. Det ble i stedet en serie anatomisk betingede tegninger, der min kropp, skulder og arm bestemte formen på linjene og dikterte hvordan tegningene ble.

HMN: Men er ikke dette veldig hardt fysisk? Når jeg ser i dokumentasjonsvideoene hvordan du arbeider med tegningene, hvordan holder kroppen din det ut?

BS: Jeg trener hardt. Spesielt armer, skuldre og rygg må være godt trent. Men hard fysisk trening er også bra for psyken. Det liksom frigjør rom i «hodet», tanken kan løpe fritt. Men for et halvt år siden ble jeg syk. Jeg greide ikke å jobbe med de store formatene, de store bevegelsene. Jeg forsøkte meg heller med små arbeider på bordet. Det var da prosjektet med Håndtegninger tok form. De er utviklet fra erfaringen med armtegningene. Jeg ville se hva hånden kan. Hånden er jo så sentral hos oss mennesker, vi skriver, tegner, pusser tennene … Spørsmålet mitt er: Hva kan hånden? Kan den noe for seg selv? Hvor går bevegelsesgrensen når håndleddet ligger fast på bordet?

HMN: Jeg opplever bevegelse som et nøkkelbegrep for dine arbeider. Det blir en forutsetning for alt du gjør. Ved å gjøre en bevegelse overfører du den til papiret eller til støvet eller det materialet du jobber med. Du bruker kroppen og kroppens bevegelser som premiss. En gang tegnet du en hel kilometer uten stans, rundt og rundt i et åttetall.

BS: Ja, jeg har gjort en hel serie med kilometertegninger. Her lekte jeg med tanken om hva som ville skje dersom linjen kunne befri seg fra papiret og jeg fysisk kunne henge den opp på veggen slik man henger opp en hageslange på en knagg i garasjen. Jeg laget en serie tegninger der den kilometerlange linjen ble hengt opp eller kveilet inn på hvert sitt kvadratmeterstore papirark.

Jeg hadde en slik stor kilometertegning hengende på atelierveggen helt til jeg trengte plassen for noe annet, og lot den henge i et hjørne av arket. Plutselig ble det orden i kilometeren, for nå hang den fritt fra en spiker og liksom fant formen sin selv. Det er også et interessant spørsmål jeg sysler med: Når et arbeid er tydelig laget på gulvet, hvem har sagt at det skal opp på en vegg og bli til et bilde? Eller som her: Denne kilometeren oppleves like godt selv om arket henger i en krøll.

HMN: Jeg synes det er interessant med disse ulike visningsformatene du benytter. Måten du presenterer arbeidene på, er måten de ble laget på. Det blir viktig å gjenkjenne forholdet til kroppen. Du utforsker jo dette i enda større grad enn de fleste tegnere. Mange er vel kun bevisst armen og hånden sin. Handler det om å utfordre det kroppslige for deg? Å bruke kroppen til å overføre noe, å sette avtrykk?

BS: Alle arbeidene mine er et samspill mellom kropp og materiale. Det fysiske er noen ganger del av konseptet eller ideen med tegningen, og noen ganger er kroppen min ideen selv. Når jeg tegner en kilometerlang linje med et jevnt, like hardt trykk mot papiret i hele linjen, går dette bra dersom jeg puster med hele lungekapasiteten, eller i hvert fall åtti prosent av den. Det er her at selve kraften og kontrollen ligger, og ikke i den flittige hånden. Den ville ha vært skadet dersom det var den som utførte disse tegningene. Dette gjelder også dersom man tegner med føttene. Kraften kommer innenfra. Derfor er det spesielt viktig at når tegningene er gjort og skal vises, at de ikke omformes til for eksempel et veggbilde, eller blir snudd fordi det angivelig ser bedre ut slik, for de fleste av tegningene har ingenting med «bilder» å gjøre.

Jeg er pennen

HMN: Da tenker jeg på et annet og eldre arbeid av deg, et fotografi hvor tegningen er den linjen du gikk i landskapet.

BS: Det er fra en serie tegninger med lys som jeg ikke overraskende kaller for Lyslinjer. Jeg går med hodelykt om natten og blir selv blendet av lyset og ser ingenting. Jeg forsøker å gå en rett linje med jevn fart i mørket mens et fotokamera står med åpen blender og fotograferer mens jeg går. Resultatet ble et klin sort foto med en hvit, ruglete linje. Ruglene var skrittene jeg tok i landskapet, og formen på linjen forteller også om landskapet og hvordan jeg beveget meg i det.

HMN: Da er det som om hele du er pennen eller blyanten?

BS: Ja, nettopp! På den tiden gjorde jeg en serie med arbeider der jeg undersøkte forholdet mellom reell tid og opplevd tid, og jeg brukte meg selv som medium og redskap. I eksperimentene eller kunstverkene benyttet jeg et stort kremmerhus i hardplast som var festet til kroppen min. Dette var fylt med henholdsvis røde og grønnfargede riskorn som sivet jevnt ut på gulvet gjennom et hull nederst i kremmerhuset.

Når jeg for eksempel beveget meg med kremmerhuset, eller tegnepennen, langsomt over gulvet, tegnet jeg en tykk linje, og en smalere når bevegelsen var rask. Kremmerhuset fungerte som et sandur eller en klokke som kunne måle et tidsforløp, en durasjon eller varighet i forhold til en annen.

HMN: Du gjorde et slikt arbeid med riskorn på Kunstnernes Hus i 1981?

BS: Ja, første gang jeg gjorde et slikt arbeid var nettopp der. Det var før en utstilling med Helge Røed. Han trengte ikke så lang tid til å henge opp maleriene sine, og jeg fikk benytte den ene salen en ukes tid. Jeg gikk over gulvet i en så rett linje jeg kunne, samtidig som jeg forsøkte å bevege meg i en bestemt jevn hastighet, og produserte en strek med røde riskorn på gulvet etter meg. Da linjen var ferdig gått, byttet jeg riskornene i kremmerhuset til de grønne og gikk linjen tilbake, i blinde. Jeg forsøkte å gå i eksakt samme hastighet og like lenge som forrige gang og produserte en linje med grønne riskorn etter meg. Linjen stoppet da jeg mente den var ferdig tegnet. Arbeidet heter Blind retur. For meg hadde det vært spennende å repetere det arbeidet igjen. Samme sted 37 år etter.

HMN: Ja, det er en fin tanke å gjenta den, særlig med tanke på den tidsdimensjonen som ellers ligger i praksisen din.

BS: Men det blir ingen performance for publikum det her, selv om denne type arbeid går under kategorien performativ tegning. For å gjøre et slikt arbeid må jeg være helt konsentrert.

HMN: Det begrepet er absolutt noe jeg forbinder med deg, performativ tegning. Din kropp er jo helt relevant og meningsbærende i det arbeidet du gjør. Du har jo også flere filmer og videoer som nettopp viser hvordan arbeidene blir til.

BS: Det å i etterkant se at linjen blir strukket og tegningen blir tegnet, fokuserer kun på tegningen og linjen. Ved en live performance dreier det seg både om personen og rommet, og hva som skjer i rommet.

HMN: Noen av dine arbeider kan kun oppleves gjennom denne dokumentasjonen fordi tegningen eller selve verket ble tilintetgjort idet det var ferdig.

BS: Ja, eller at det å tegne vekk tegningen er en del av arbeidet, at «re-tegningen» får samme verdi som tegningen.

I verket 7 days repeterte jeg den samme tegningen sju ganger, en gang hver dag på samme tid, i syv dager. Tegneredskapet og prinsippet med meg selv som pennen var det samme som i Blind retur. Jeg beveget meg i en sammenhengende linje over gulvet. Da jeg beveget meg, forsøkte jeg å huske hvert skritt jeg tok, hvordan jeg beveget meg i rommet og i hvilken fart. Etter kanskje fem, kanskje ti minutter stoppet jeg tegningen og satte straks i gang med å tegne den vekk. Med en gulvnal sopte jeg alle riskornene i tegningen sammen til en haug og helte dem i en plastpose som ble veid. Neste dag til samme tid utførte jeg tegningen igjen så nøyaktig jeg kunne. Jeg kopierte bevegelsene fra gårsdagens tegning, kun med den forskjell at jeg tegnet neste dag i blinde og med grønnfarget ris. Den tredje dagen med rød og den fjerde grønn osv. Et fotokamera stod i døren og dokumenterte tegneprosessen de sju dagene. Da uka var omme, hadde jeg sju plastposer med farget ris. De ble straks veid og viste at den første tegningen veide 4,7 kilo og den siste mindre enn ett kilo. Selv om jeg var sikker på at jeg repeterte den samme første tegningen og brukte like lang tid på alle tegningene, viste det seg til min overraskelse at jeg stadig hadde forenklet tegningen og forkortet den tiden det tok å fullføre den, mer og mer for hver dag. Mens jeg laget tegningen, så jeg den aldri ferdig. Det var først da jeg fikk se dokumentasjonen at jeg så hva jeg hadde gjort.

Fotballtegninger

HMN: Du er professor i tegning. Påvirker det arbeidet ditt at du har studenter?

BS: Jeg håper da det! Jeg gjør jo ting jeg egentlig ikke ville finne på av meg selv. Også en del saker jeg egentlig ikke kan, som for eksempel å tegne. Det sier jeg ofte dersom en student ber om hjelp eller tips for å få til en tegning: «Ikke spør meg, bruk heller dine egne øyne», sier jeg ofte, «look with your eyes». Det tror jeg på også! Da jeg skulle begynne i jobben, spurte jeg Wenche Gulbrandsen om hun hadde noen råd eller oppgaver som jeg kunne benytte meg av. Hun svarte blant annet: «Jeg tror ikke du kommer utenom akttegning, Bente.» Da ble jeg noe blek innvendig. Men om jeg spør studentene om det er noen som vil tegne akt, svarer de nesten unisont i kor «JA!».

Og kanskje var denne akttegningsaktiviteten og anatomifordypingen en utløser for mitt prosjekt med å tegne fotballkamper fra TV. Da står jeg foran et langt arbeidsbord og tegner med begge hender, én hånd for hvert team, og noterer med hurtige linjer det jeg ser på TV, på 30-meters papirruller. Faktisk, da vi arbeidet med et akt-prosjekt i går på akademiet, fortalte jeg studentene om min «fotballtegningshobby» og litt om noen av kampene fra VM for kvinner i 2011. Jeg oppdaget at jeg kan huske nesten alle kampene og spesielt bevegelsesmønstret til noen av spillerne og lagene som jeg tegnet i full speed for sju år siden. Og jeg som ikke er interessert i fotball engang (ha ha ha). Det er virkelig slik at når man først har tegnet seg igjennom noe man ser, blir det man tegner, ikke glemt; jeg kunne tegne det én gang til uten å se.

Et grunnleggende menneskelig uttrykk

HMN: Hva tenker du tegning er?

BS: Tegning rommer et stort felt. Det kan nesten være lettere å snakke om hva tegning ikke er. Men jeg forsøker: Tegning er den mest elementære, umiddelbare og direkte av alle kreative uttrykksformer. Man kan tegne med og på nesten alt, når som helst og overalt. Å lære å tegne er å lære bevisst å se. Man trener blikket. Det er en konsentrasjonsøvelse. Det kan også være moro å tegne. Alle kan tegne. Også de tidlige menneskene uttrykte seg med tegning. Jeg har til og med en dokumentarfilm om en mexicansk leiemorder som tegner hvordan han vanligvis går fram når han utfører oppdragene sine (ha ha ha).

HMN: Har det noe med hukommelse å gjøre også?

BS: Jeg har faktisk gjort noen prosjekter med studenter om det å tegne seg tilbake i tid, til det første man kan huske, og fra disse spede hukommelsesfragmentene tegne oss inn i en verden vi trodde vi hadde glemt for lengst. Ofte er disse tegningene underlige «kråketær», punkter, streker, linjer eller skygger av former som er ganske private, men som kan åpne en verden som var tildekket.

HMN: Akkurat dette er noe jeg også ønsker å få frem i Tegnetriennalen: både at tegning er et språk vi alle har i oss, og at tegning kan vise oss noe om oss selv. Tegning kan for eksempel ha en viktig betydning for mennesker i bearbeidelser av vanskelige opplevelser, eller i søken etter å forstå og uttrykke seg der ord ikke strekker til. Gjennom å tegne kan vi se både innover og utover. Men noe jeg ikke har tenkt veldig bevisst på før nå, er at jeg i mine egne barnetegninger har en slags hukommelse. Du vet når det dukker opp gamle tegninger som har ligget på loftet. Det gjelder ikke alle tegninger, men noen, så er det som om jeg husker hvem jeg var da jeg tegnet dem. At jeg husker hva jeg tenkte og følte. Det er former jeg selv har skapt og som fortsatt er i meg.

BS: Jeg har opplevd noe av det samme når jeg har tegnet utstillinger. Jeg går fysisk gjennom en utstilling, fra verk til verk, fra rom til rom, og ser samtidig som jeg tegner. Første gang var Veneziabiennalen. Kameraet mitt hadde gått i stykker, så jeg tegnet heller alt i stedet. Jeg tegnet rommene og situasjonen; det jeg så som var nødvendig for å «se» en installasjon, gjorde små skissenotater. Så oppdager jeg flere år senere, da jeg tilfeldigvis blar gjennom skisseblokka, at søren heller, det der husker jeg ennå, den lukten. Det var et rom med betong. En argentinsk kunstner hadde laget en slags underjordisk by av betong, og betongen var ennå ikke tørr. Jeg kan bare se på de små tufsete linjene på arket og så husker jeg lukten, og så husker jeg videre, resten av utstillingen i de påfølgende rommene. Jeg husker også jeg hadde veldig lyst på en kopp kaffe, men at det var langt å gå for å få tak i en. Pussig, men jeg husker det fortsatt.

HMN: Du nevnte tidligere at konsentrasjon er essensielt for tegning, kan det ha noe med at du er så konsentrert når du gjør det?

BS: Ja, det tror jeg. For du ser bedre når du gjør det på den måten, å tegne ned hva du ser, du får med deg ting. Hvordan ting og rom fungerer i forhold til egen størrelse. Når man tegner noe, blir blikket langsommere.

HMN: Men én sak er jo den som har utført tegningen. Når du ser den igjen senere, vil den vel vekke til live den tilstanden eller situasjonen du var i, slik som du beskriver. Særlig med tanke på dine arbeider som er så fysisk utført og hvor du gir deg selv utfordringer og motstand i prosessen. Men arbeidene vekker jo også noe i meg som ser dem, jeg kan se motstanden selv om jeg ikke aner hva slags arbeidsprosess du har vært i. Det er noe som kommer igjennom, noe jeg oppfatter. Den konsentrasjonen, den står igjen etterpå og har også med seg noe av det som var rundt, idet tegningen ble til. Tiden, et tidspunkt, en situasjon blir værende i verket.

BS: Jeg er veldig takknemlig dersom noen faktisk ser hva jeg har gjort.

Hvorfor gjør vi det?

HMN: Jeg er veldig fascinert av hulemalerier. De er så utrolig gamle, og likevel er det som om tiden står stille når du ser dem, at tiden opphører. Her for kort tid siden ble det offentliggjort at de har funnet det som er verdens eldste tegning i en grotte utenfor Cape Town i Sør-Afrika. Tegningen er 73 000 år gammel og utført på en bit av bergarten silkret. Ni skraverte røde okerlinjer, tre streker den ene veien og seks linjer på tvers av de tre, en abstrakt geometrisk tegning. Det er jo mange tusen år mellom denne enkle tegningen og de fantastiske hulemaleriene i Chauvetgrotten i Sør-Frankrike. Men de ni strekene snakker like tydelig til meg.

BS: Det synes jeg også er stort. Jeg blir dypt berørt; tenk, det var et menneske som gjorde det. Det er et merkelig møte. Jeg tenker: De var sånn som oss. Det er helt vakkert. Men hvorfor i villeste gjorde de det, og hvorfor i villeste gjør vi det?

HMN: Det er alltid fantastisk å se eldgamle manuskripter også, det som folk har skrevet, men de er jo aldri så gamle som tegningene i huler kan være. Men det er likevel ikke det samme, det oppstår ikke den samme følelsen av kontakt.

BS: En tekst er klart noe annet enn en tegning, der vokabularet skapes idet tegningen tegnes. Mens i en tekst er ordene ofte kjent på forhånd. Kanskje til og med et språk.

HMN: Men det handler vel likevel om en form for kommunikasjon?

BS: Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. For min del tror jeg det handler om å eksistere.

At jeg er.