Jan Groth (1938–2022) Minimalistiske jordskjelv

Han ankom som alltid pent antrukket og unnskyldte seg med at han så ut som en trinn barnelege. Etter mange år i Danmark og med en dansk kone fikk språket hans preg av et litt alderdommelig riksmål ispedd danske uttrykk. På norsk brukes heller ordet lubben enn trinn, selv om det er en nyanseforskjell. Trinn er å være oppblåst i dobbelt forstand. Det tok altså ikke mange minuttene før Jan røpet stor grad av selvironi, noe som tidvis kunne være nyttig for en plaget kropp og sjel. Han var utsatt for mye sykdom og delte gjerne plagene med oss. Det ble en blanding av underholdning og medfølelse. Etter hvert bare det siste.

Etter tiltakende, alvorlige helseplager og et kort sykehusopphold døde Jan 2. mars. Et betydelig kunstnerskap er avsluttet – også et nært vennskap. Jan var et menneske man ble glad i. Han var en stillfarende ekspresjonist der linjen – eller streken, om man vil – ble seismografisk nedtegnet. Minimalistiske jordskjelv.

For meg var det et jordskjelv å møte denne mannen. Hans evne til å se sammenhenger og til å analysere kunst ble skjellsettende. Jan åpnet en ny verden – lærte meg å se og høre nyanser. Ikke minst hvordan menneskekroppen og dens bevegelser er fundamental for all kunst. Danseren og koreografen Merce Cunningham var 66 år da Jan tok meg med på en forestilling. Den gamle og noe stive danserens evne til å gjøre kroppsbevegelse til et tegnspråk gjorde at jeg forsto Jans kunst på en dypere og mer betagende måte – et uttrykk som knapt kunne bli mer ekspressivt og menneskelig.

Men hvordan og hvorfor ble Jan kunstner? Han svarte slik i et intervju med Numer i 2015: Jeg har alltid visst at jeg skulle bli enten prest eller kunstner. I begge tilfeller er det snakk om å gå i kjortler – en spøkefull kommentar til en romantisk, norsk kunstner og sektleder i serk. På ett punkt var de imidlertid enige: Kunsten vil alltid være på mine premisser. Da blir det aldri feil – uansett hva andre måtte mene.

Jan Groth ble født i Stavanger i 1938 i et dannet, borgerlig hjem. Som speidergutt hadde han med seg diktsamlinger på møtene. Senere ble jeg mobbet fordi jeg gikk på danseskolen og ble flink i quickstep og lambeth walk. Det var en heslig tid. Inntil min far en dag åpnet livets vindu og sa: «Fly – du er ingen grimme elling, men en svane.» I det å etablere eksilet ligger det skaperkraft.

Som sagt, så gjort. Jan flyttet til Danmark og utdannet seg i årene 1956–1958 på forskjellige kunstskoler og i årene 1960–1961 i et vevstudio i Amsterdam. Så ble det ikke gudemiljøet fordi det er mindre teater der enn i kunstlivet. Jeg startet med å male og søle, men fikk aldri kontroll, og det føltes heller ikke direkte nok. Til slutt var det bare tunge konturer igjen som endte med én strek som indikerte formen.

Jan bodde i Danmark 18 år – på en gård fra 1780 med kjempehage og løvetann i takrennen. Sammen med kona Benedicte Groth startet de et vevatelier i den store låven. Herfra stammer deres berømte tepper – svarte med strek. Som han selv uttrykte det:

I vevnader kreves det å disiplinere gjennom valget av teknikk. Sitte med skyttelen og tegne i tekstil. Vi lot det intime og det monumentale møtes. Oljemalingen bare rant, den … Vevingen er de maleriene jeg ikke fikk gjort.

Et høydepunkt innen tekstilarbeid er det broderte sceneteppe til Det Norske Teatret. Atter en ny utfordring og kjempeoppgave som krevde en hær av brodøser.

Men det ble tegningene han kanskje skulle bli mest kjent for. Tegningene har aldri objektkarakter, mens mine tepper er ting. Utviklingen av tegningene er derfor interessant. De tidligere fra midten av 1960-årene kan skape assosiasjoner til en fysisk verden – som strekformasjoner i stein. Gradvis transformeres streken – og strekene – til seismografiske nedtegnelser fra hjernen til hånden til arket. Det er med andre ord ikke avbildninger, men resultat av håndens styrte intuisjon. Det oppstår en strek som egentlig ikke forestiller noe annet enn nettopp det den er – en strek. Jans kunst er derfor ikke abstrakt, men helt konkret. Den tilsynelatende magre og minimalistiske utførelsen uttrykker i virkeligheten sterkt ekspressive nedtegnelser. En slags urbilder som knytter den fysiske hånden direkte til hjernen. Barn vet det og kan umiddelbart se om en strek er glad, skummel eller bare lei seg. Det vet også voksne hvis de våger en slik ufiltrert, tilsynelatende naiv kommunikasjon.

Streken kan være ganske ensom eller opptre i flokk som koreografert dans. Det blir som et proscenium til en forestilling der vi selv blir meddiktere. Vi opplever et samspill mellom kullstiftens trykk og bevegelse – i øyeblikket. Det handler om kontrollert tilfeldighet – om en direkte overføring fra hjerne til hånd til papir. Merce Cunningham spøker i bakgrunnen. Som Jan søkte han det basale – det som er i seg selv.

Jan var alltid søkende og slo seg ikke til ro med papiret. På 1980-tallet begynte han undersøkelser av tredimensjonal strek, og han modellert tynne «pinner» i bronse. Det handler om at streken skulle kroppsliggjøres. En medvirkende årsak til at jeg begynte med dette, var dronning Margrethe av Danmark. Hun spurte om det var tilsiktet at streken på tegningene noen ganger opplevdes så sterkt tredimensjonal – at det liksom måtte være et rom bak dem. Slik endte det med at mine tynne streker fikk kropp – danseren som står musestille …

Jeg glemmer aldri min første opplevelse av disse metallstrekene i Jans atelier i Oslo. Og som dronningen påpekte – en fysisk tredimensjonal opplevelse av strek i et rom. Dette videreutviklet han ved å tegne streker direkte på rommets vegger, der den todimensjonale streken ble del av selve det tredimensjonale rommet. Merkelig!

Hvem var så Jan Groth? Han svarte: A jolly melancholic. Alltid morsom – ja, fordi jeg alltid er lei meg. Jeg befinner meg utmerket i det tragiske element. Der ligger en del av uttrykkspotensialet jeg forsøker å allmenngjøre. Det handler bare halvveis om meg, resten er jo om deg …

De seneste tiårene bodde og arbeidet Jan Groth i Oslo. Til tross for etter hvert høy alder var han aktiv til det siste. Alderdommen gir evne til å sortere, men det er blitt vanskeligere å tegne. Det fysiske begrenser. Jeg trenger imidlertid terapien som ligger i kunstnerisk utfoldelse. På den andre siden er det deilig at tiden går fort. «Jeg må, jeg må» er erstattet med at «jeg vil så gjerne».

Planene for fremtiden var mange. I 1995 ble The Jan Groth Archive opprettet i Stavanger kunstmuseum, og 6. mai i år åpner som planlagt en stor retrospektiv utstilling – Forløp og volum – nå som minneutstilling.

Jan Groth etterlater seg et stort livsverk i tillegg til en kunstsamling av internasjonal kunst som knapt har sin make i norsk etterkrigskunst. Det er blitt utstillinger i museer og gallerier verden over – som Solomon R. Guggenheim-museet i New York, Henie Onstad Kunstsenter Louisiana i Danmark, Nasjonalmuseet og innkjøp av Museum of Modern Art i New York osv., osv. For ikke å glemme hans samarbeidspartner gjennom mange år: Galleri Riis i Oslo.

Jeg vil savne Jan – hans underfundige humoristiske sans som tidvis kunne være meget karakteriserende, og også hans skarpe iakttakelsesevne når det gjaldt mennesker og kunst. Han oppsummerte anerkjennelsen han etter hvert fikk, og sammenliknet seg med en stor operasanger: Nå er jeg blitt kunstlivets Ingrid Bjoner. Pompøs og møter mye respekt – noe er kanskje adekvat fordi min kunst er såpass spesiell. Kanskje er det derfor han i 2002 ble Kommandør av St. Olavs Orden. Han spøkte med at nå skulle pappa ha sett …

På spørsmål om Jan var redd for døden, svarte han: Nei, døden er jo vårt eneste kollektiv, så den skal jeg nok få mye ut av. Egentlig har jeg vært død siden jeg ble født – det store intet med en strek i ensomhet. Det handler om livet og dets spinkelhet – om å komme hjem til sitt eksil.

Mine tanker går til hans mange venner og ikke minst til hans samboer Anne Birgitte Paulsen. Jan Groth er kommet hjem. Vi skal alle fortsette å bo i hans hus.