Aldri kjedelig i Neverdahl-land

Ida Eva Neverdahls vikingkriger Floke Skrufson er, som det står på forsiden av volum 1 av hans eventyr, en fredelig fyr i en vill vikingverden. I motsetning til søsken og søskenbarn fristes han ikke av slåssing og dragedreping, men vil heller spille gitar og «berre kvile i graset og lage musikk». Han er med andre ord en karakter som kanskje hadde hatt det bedre i sekstitallets San Francisco enn der han er plassert, men han er ikke redd for å skille seg ut i mengden. I en verden som skiller hardt og brutalt mellom venn og fiende, kjærlighet og hat, mener Floke at det er bedre å løse konflikter ved å prate sammen, heller enn å slåss.

Ved å hjelpe en gammel, grønn figur med å få nesa ut av en stubbe – et av flere pek til eventyrverdenen – får Floke et magisk sverd i premie. Med sverdet følger et vikingspøkelse som ikke får komme til gudenes festhall Valhall fordi han ikke døde på riktig vis i en strid: Heller enn å nobelt miste livet i kamp skled han på et potetskrell. Spøkelset inngår en pakt med en mystisk møy på vandring mellom verdenene, og gjennom en rekke tilfeldigheter er det Floke som vikingspøkelset mener burde redde verden fra Ragnarok, verdens undergang.

Så ut i verden drar Floke, ridende på en ku. Alt han har med seg, er et magisk sverd, en tung (men skuffende) nistepakke og farens gamle vikinghjelm. Samt en talende pølse. Er det ett ord man sjelden hører i forbindelse med Neverdahl, er det «forutsigbart». Absurd, derimot – det kan vi nok gjenta en del.

Mytologismoothie

Det er med andre ord kjent stoff her for lesere av folkeeventyr og nordisk mytologi. Men Neverdahl slenger stoff fra begge oppi en blender og mikser i vei alt etter som hva som blir morsomt, og hva som gir Floke plass til å fortelle sin historie. Vi møter Tor, Odin, Midgardsormen, Nøkken og treet Yggdrasil, men også soppfarmeren Soppulf og et Hel som byr på bingo hver lørdag heller enn kun død og kulde.

Det er nok spillerom for ekstrem kunstnerisk frihet i Neverdahls trilogi, der hun fritt legger til elementer som dinosaurer, jotner som serverer kakao, og et Valhall som ifølge Odin er blitt modernisert og nå kalles Valhein, med hipstere i kø for å komme inn. Boka byr på en blanding av åpenbare vitser og mer subtil humor. Jeg ser ikke for meg at Samlagets målgruppe, ifølge nettsiden barn 6 til 9 år, kjenner til klubbmiljøet i Berlin som navnet refererer til, men slike detaljer gir boka dybde. Det er en humor som kan favne om eldre lesere også. Oppbygningen av trilogien er ikke veldig åpenbar – handlingen kunne like godt ha vært samlet mellom to permer i en enkeltstående utgivelse, men det fungerer egentlig ganske bra, siden man stort sett ikke vet hva man kan forvente på neste side.

Et absurd univers

Ida Eva Neverdahl føles som en veteran i Tegneserie-Norge, selv om hun ennå ikke er fylt 30. I tillegg til ulike stripeseriepublikasjoner i Dagbladet, VG, Pondus og Nemi har hun utgitt stripeboka Gele samt reiseskildringer med Øystein Runde fra Moskva og Los Angeles.

For barn har hun de siste årene gitt ut Jojo, en samling av striper som sto på trykk i Norsk barneblad, og tre bøker om Amika og hunden Bård, som del av Samlagets «Leseland»-serie.

Alle disse utgivelsene har til felles noe av det mest fornøyelige med å lese Neverdahls bøker, nemlig hvordan karakterene og verdenen de er i, kommer til live gjennom veldig små detaljer. Ansikter er ofte svært lett illustrert, med kun et par øyne, en liten nese, en liten munn og noen øyenbryn. Likevel får Neverdahl både mennesker og dyr (og guder og mytologiske skapninger) til å leve på sidene, gjennom vidåpne øyne, svettedråper og små, velplasserte rynker. Det gjør at serien føles levende, at karakterene virkelig er aktive i det de holder på med. Det bringer virkelig leseren inn i fortellingen.

I tillegg er Neverdahl konsis. Det er ikke mye til dødtid mellom slagene for Floke, og dermed ingen mulighet for leseren til å kjede seg. Stakkars Floke rekker ikke engang å spise en is han har fått, før Fenrisulven dukker opp for å forsøke å stjele den. Det er heseblesende, men det er ikke noe negativt. Det handler mer om at samspillet mellom fortellingen og formidlingen er innmari god; Floke og eventyrene hans blir servert leseren i et tempo som passer historien.

Kunne vært banal – er ikke det

Uten å spolere trilogien kan jeg avsløre at Floke til slutt kommer seg til Åsgard, og han blir nødt til å konfrontere noen vanskelige valg. Det er til syvende og sist han som kan redde verden fra Ragnarok, og han gjør det på relativt utradisjonelt vis.

Flokes uvilje mot å utøve vold og hans skepsis til våpen gjør ham til en karakter som kanskje kunne leses som banal og naiv. Likevel – det er fint å bli kjent med en karakter som spiller på snillheten sin og vil løse problemer ved hjelp av prat og kunst heller enn med vold, slåssing og mord. Når «alt går bra til slutt», er det ikke fordi han har måttet gi opp prinsippene sine eller måttet bli større og sterkere for å møte de onde kreftene. Tvert imot har han fått flere over på sin side, blant annet et tidligere hevntørstig troll og en fetter som har fått et nytt syn på livet etter at han fikk kappet av foten og erstattet den med en sopp (ja, der er den neverdahlske absurditeten igjen!). Det er fint.

Det er artig å se Neverdahl eksperimentere med norrøn mytologi og vende om på forventningene man har til fortellinger om drager, guder og alt som hører med. Neverdahl er såpass original at hun kan leke seg som hun vil, og selv om historien om Floke er avsluttet, blir det spennende å se hvilken vei ferden går i neste prosjekt.