De føkkings formative årene

De bobler over av nysgjerrighet, angst, personlig stil og spørsmål. Fortellinger om kunstskoler slutter ikke å være engasjerende. Det er noe med de 16 år gamle elevene. Med miljøet de slippes ned i. De blir baby-kunstnere, som det fra første dag stilles store forventninger til. De skal reflektere over egne visuelle valg, jobbe prosjektbasert, kontekstualisere. Lærene er minst like morsomme, for banna bein har de asymmetriske hårfrisyrer, originale livshistorier og en direkte tale ungdommene kanskje ikke har møtt på tidligere. De kreative 16-åringene er like fullt en pussig forsamling. Noen har gått på private tegneskoler lenge, andre er innforstått med «kunstfeltets» interne regler. Det finnes også dem som har skriblet i skissebok uten å tenke over hva eller hvorfor. Sånn er Amalie.

Krasjlanding

Amalie flytter sammen med bestevenninna Vilja på hybel høsten de begynner på videregående. De er begge kreative sjeler, Vilja skal gå på musikk, mens Amalie skal begynne på KDA – kunstlinja (kunst, design og arkitektur). Det som skulle bli et vanvittig kult veiskille for Amalie, blir det motsatte. Vilja omsluttes av det sosiale livet i den nye klassen sin, og igjen sitter Amalie ensom på hybelen. Hun finner nemlig ikke ut av den nye hverdagen sin. De andre i klassen er så mye flinkere til å tegne, mener hun. Hun sitter med nesen begravd i skisseboka si, mens den eneste vennen hun har fått, en skrytepave hun ikke engang liker, briljerer kunstnerisk i alle fora og digitale plattformer.
Kjersti Synneva Moen skildrer den unike kombinasjonen som inntreffer etter tiende klasse for mange: Man vil løsrives samtidig som en knugende separasjonsangst dunker løs på en. Portrettet hun tegner frem av Amalie, er nært og troverdig. Dette er ei jente som vibrerer på arket. Hun er full av feil, vonde tanker og ønsker om å kjenne tilhørighet.
Ensomheten Amalie bærer på, ender med forakt for de få trygge menneskene hun har rundt seg, og særlig Vilja som hun føler seg forlatt av. Dialogene mellom Amalie og Vilja, klassekameraten Iver, og ikke minst moren, er sømløse , det er muntlig språk som leveres kjapt og effektivt.

Kunsten å falle

Allerede før jeg åpnet boken, merket jeg nærværet til den norske klassikeren fra 2011, Inga H. Sætres Fallteknikk. Det er en bok som har har vært viktig for mange, har vunnet priser og i 2021 ble filmatisert under tittelen Ninjababy. Sætres fortelling er i likhet med Moens en bok om ei jente som flytter på hybel for å gå på videregående skole langt hjemmefra. Også Sætres Rakel kjenner seg ensom, og i likhet med Moens utgivelse er Fallteknikk også en morsom bok innimellom de såre øyeblikkene. Grip den føkkings dagen står likevel godt på egne bein, og er en bok for generasjonen som vokser opp akkurat nå.

Sterk visuell debut

Det visuelle uttrykket til Moen er såpass bra at jeg allerede gleder meg til neste bok. Hun klarer nemlig å la leseren tre inn i hovedpersonens skissebok. Vi ser hva Amalie tenker, og hvordan hun uttrykker seg visuelt. Og, som så mange andre, undervurderer hun sine evner. Amalie har massevis av brodd og humør, og hennes viktigste oppgave er å tre ut av skallet sitt. Amalies verden tegnes med myke linjer, uten å hverken forskjønne eller overdrive. Fargepaletten er varm og lun. Man vil rett og slett følge Amalie videre, se hva mer hun vil måtte utfordre seg selv på i årene som kommer på KDA. For vi forlater henne ved første korsvei, og som alle vet, er det langt ifra over. Det er vel kanskje nå moroa begynner, for alvor?