En samtale mellom en kunstner og et steinaldermenneske

En dag for et sted mellom syv tusen og ti tusen år siden satt det et menneske og hugget og polerte på en liten kleberstein. Kanskje var det noe med steinens form som akkurat denne dagen inspirerte kunstneren til å lage en sel. Og hva var formålet med figuren? Skulle den gis bort i gave? Skulle den bli en leke til et barn? Eller hadde motivet en mytisk eller spirituell forankring? Skulle figuren sikre suksess i jakten på nettopp sel? Trolig studerte steinhuggeren selens anatomi og dens vaner, hvordan den beveget seg gjennom vannet, dens jaktmønster og dens levesett i habitatet i Rogalands-traktene.

Nå, tusener av år senere, er det den lille steinfiguren som studeres, blant annet gjennom Thorjussens nitide og detaljerte tegninger.

Steinselen er funnet ikke langt fra Vistehola, en av våre eldste steinalderboplasser, like utenfor Stavanger. I dag ligger den godt forvart i magasinet hos Arkeologisk museum i Stavanger. Her har billedkunstner Tanja Thorjussen fått tilgang og latt seg inspirere til utstillingen Eden and everything after. Gjennom tegninger og skulpturer har hun åpnet for dialoger på tvers av geologiske epoker, mellom steinaldermennesker og mennesker i vår tid.

Forskning har vist at man engasjerer flere deler av hjernen gjennom tegning og håndskrift. Vår oppfattelsesevne, hukommelse og forståelse av hva man tegner eller skriver, øker, noe som igjen fører til økt fantasi, originalitet og kreativ evne til problemløsning.

Med den lille steinfiguren hvilende i én hånd, mens hun tegner den med den andre, oppnås ikke bare et bånd mellom steinalder og nåtid, men også, som Thorjussen selv sier det: «En sterk følelse av å kommunisere nært med fortiden og å forstå hvordan kunstneren hadde tenkt når den ble laget.»

Steinselen og en liten fugl i samme materiale, begge hentet fra den arkeologiske samlingen, har dannet grunnlaget for flere av utstillingens verk. Blant annet har de inspirert Thorjussen i hennes tupilaq-serie. Både gjennom installasjon, skulptur og tegning henter kunstneren aspekter ved tupilaqens tradisjoner og setter den inn i vår tid. Selve ordet tupilaq betyr «forfedres sjel eller ånd». I grønlandsk mytologi var en tupilaq en figur med sterke iboende overnaturlige krefter. Den ble skapt med fysiske bestanddeler fra ulike dyr, planter og mennesker, og ble blåst liv i av skaperen, sjamanen, selv. Figuren skulle gjerne bistå sjamanen i hevn eller kamp mot hans fiender. Ofte ble den sendt til havs for selv å finne veien til offeret, men var man riktig uheldig og tupilaqens offer hadde sterkere krefter enn en selv, kunne vreden vendes tilbake mot avsenderen.

Thorjussen har gitt sine figurer den mindre voldelige, men prekære rollen å forsvare vår tids natur og dyr mot fare. Og hun har utstyrt dem etter alle forholdsregler: I tillegg til hodene fra de arkeologiske dyrefigurene, den lille fuglen og selen vår, har de fått vinger å fly med. Ørnens klør og isbjørnens kraftige pote gir dem både muligheter til å forsvare seg og evnen til å svømme raskt, mens bjørkestammen og kraftige røtter forankrer den i både sted og tradisjon.

En liten slange i gull fra bronse- eller jernalder ble utgangspunktet for fordypninger av slangens symbolikk. I sitt triptyk tar Thorjussen oss med på en reise langt forbi historien om slangen i Edens hage som symbolet på ondskap og fristelse. Her får den sin gjenreisning. I Thorjussens univers bukter den seg oppover og gjennom trær og gir oss umiddelbare assosiasjoner til norrøn mytologi, til asketreet Yggdrasil, selve verdenstreet, og midgardsormen, symbolet på evig liv. Men på samme tid refererer kunstneren like gjerne til kunnskapstreet i sumerisk mytologi, som også har slangen som følgesvenn. For, som Thorjussen minner oss om, vi finner slangen i alle kulturer og religioner: i hinduismen og buddhismen, i gresk og aztekisk mytologi og i afrikanske kulturer. Vi møter den i skapelsesmyter, hvor slangen er selve skaperen av universet, den er gudinne over fertilitet, kraften bak regenerasjon og helbred og symbolet for visdom og velstand.

Utstillingen, med arkeologiske objekter, kunstneriske bearbeidelser, tegninger og installasjoner, har blitt et vakkert og engasjerende møtested hvor forhistorie, nåtid og fremtid knyttes sammen. Men kanskje viktigst av alt viser den oppståtte dialogen mellom Thorjussen og fortidsmennesket hvor mye som knytter oss mennesker sammen, både på tvers av årtusener og kulturer.