God fortelling for nye lesere

Da jeg jobbet i barneavdelinga på bibliotek, var det ofte det kom noe som føltes som hundrevis av barn i uka og spurte «Når kommer Amuletten 9?». Amuletten 8 hadde kommet den høsten, men det hindret ikke hordene fra å storme inn og kreve mer. Foreldrene, derimot, var gjerne mindre entusiastiske – jeg vil si at jeg et par ganger i uka, gjennomsnittlig, tok del i samtaler der barn ville lese mer tegneserier, mens foreldrene ville at de skulle lese «ordentlige bøker». Ideen om at det å øve på lesing eller lære seg gleden ved å lese fortellinger helt selv nødvendigvis må innebære at man leser sider på sider med illustrasjonsløs tekst, er gammeldags og teit.

Rent språklig brukte jeg kanskje ikke de ordene når jeg pratet til foreldrene, men det ble en hjertesak for meg at om noen unger kom og ville lese tegneserier, var ikke det bedre eller dårlige enn å lese en roman eller «ordentlig» bok – lesegleden kan, mener jeg, trigges og tennes av selve opplevelsen av å lese, og unger trenger ikke å få beskjed tidlig om hva som er «feil» eller «riktig» å lese. I verste fall virker det mot sin hensikt.

Ok, puh, ferdig med det. Å forkynne viktigheten av tegneserier og illustrasjoner til dette magasinets leserskare, vil være å preke til de forkynte. Over til boka jeg skal anmelde, som satte i gang disse minnene fra biblioteket. Skal vi bytte? er nemlig en kjempefin liten tegneserie for nye lesere, gitt ut som del av en serie forlaget kaller «I rute med lesing».

Fortellingen handler om et ekorn som samler på pinner. Hen samler og samler og har til slutt en hel haug. Men hva, som det spørres på bokens bakside, er en pinne verdt? Det skal vise seg gjennom fortellingen at ved å bytte til seg blomst, sløyfe, ballong og hatt bygger ekornet opp en solid samling med ting – men hvor lykkelig kan hen egentlig være uten pinnene hen hadde i utgangspunktet? I slutten av boken sitter ekornet, kråkene, frosken, musa, reven og katten rundt et bål og griller marshmallows, sammen. Kan det være at det er bedre å ha noen pinner, kanskje en sløyfe eller to – men også venner å dele disse tingene med?

Det er som sådan ganske store spørsmål som stilles, men på subtilt vis. Denne voksne leseren opplever i alle fall ikke moralen som trengt ned i halsen på en; det er mer en invitasjon til ettertanke og refleksjon. Og tegningene til Nilsen kler historien godt. Fargene er klare, og de popper på mot de hvite flatene, dyrene har uttrykksfulle ansikter som gjør det lett å forstå for leseren hvordan de føler seg; det er like mye lesetrening i å kunne tolke tegninger og ruter som tekst, og særlig ekornet, som opplever mange forskjellige følelser i løpet av fortellingen, har veldig levende øyenbryn som formidler mye emosjon. Jeg vil også skyte inn her kudos til forlaget som beskriver «I rute med lesing» som «inkluderende uavhengig av lesenivå og ferdigheter». Selv om boka promoteres på nettsiden deres som en 0–6 år-utgivelse, er ikke Skal vi bytte? beskrevet som en barnebok på coveret. Det er pedagogisk gjort – noen ganger kan nye eller uerfarne lesere bli avskrekket av at noe kan virke barnslig eller upassende i henhold til aldersgruppe.

Boken serverer store ruter og små, helside- og dobbeltsideillustrasjoner samt mange små detaljer drysset rundt, som sløyfer, fyrverkeri og skyer. Helheten gjør dermed Skal vi bytte? til en fin liten introduksjon til både lesingens og tegneseriens univers, og en bok som lett kan trekkes frem når bibliotekbrukere er på utkikk etter godt stoff til lesetreninga.