Klin kokos, men bommer på mål

«O’boy» er basert på dagbøker Larmo hadde som barn. Etter to år med arbeid med tegneserien «Rigel: Urettens ekko», som handler om forliset av MS Rigel under 2. verdenskrig, kan man forstå at gamle dagbøker og notater er hyggeligere stoff å jobbe med. Settingen i boka er 1992, og vi følger Ida på 11 år gjennom tiden midt mellom barndom og pubertet, med alt det bringer med seg.

Boka er artig og holder et forrykende tempo; Ida i boka forteller om skolehverdag, venner, foreldre, naboer, hobbyer, forelskelser og sommerleir, alt som hører prepuberteten til. Alt i alt er det et morsomt innblikk i forfatterens barndom, og tematikken er spot on hva gjelder «bokslukeralderen», som boken er rettet mot.

Utdaterte referanser

Det største problemet er at boka ofte refererer til aspekter barn i 2024 ikke nødvendigvis vet noen ting om. Ida i boka snakker om at faren ser ut som Oluf, at Yes er hennes favorittband, og at hun spiller kronespill på butikken. Det er ikke det at barn ikke kan forstå hva som foregikk i verden før iPhone og internett og TikTok, men noen forklarende elementer rundt disse begrepene hadde gjort boka mer tilgjengelig for leserne i målgruppen. Voksne som vokste opp på 80- og 90-tallet, vil huske Postens sommerkassett, men mer utfyllende info for dagens 12-åringer hadde vært mer inkluderende. Kanskje både hva en «kassett» er, og hvorfor Posten hadde noe med en sånn utgivelse å gjøre.

Litt mer samlet helhet

Larmo viker ikke fra formatet av tegneseriedagbok, boka presenterer mer eller mindre tilfeldige historier spredt litt her og der – det fungerer godt som en mimreteknikk, og man lærer mye om Ida som karakter/person, men noen særlig rød tråd finnes ikke, ut over at tiden går. I lignende selvbiografiske utgivelser er stoffet ofte bearbeidet, som i Kverneland sin «Brillegeit», der forfatteren fungerer som en kommentator på de ulike hendelsene i barndommen, eller Kvammen sin «Ungdomsskolen», der hovedpersonen Aksel er en versjon av forfatteren selv. Larmo har også gjort det samme i «Bow and Arrow» fra 2019, som handler om da hun flyttet til London for å studere. Der er hun til stede i fortellingen som en voksen kommentator som kommer over sine gamle dagbøker.

I «O’boy» virker det som hun har syntes det har vært gøy å ta fram igjen gamle notater og tegne frem situasjonene, men det hadde vært interessant med en annen vinkel i tillegg: kommentarer fra henne som voksen, sammenligninger med sitt voksne liv eller et tydeligere narrativ. Boka sier noe om hvordan det var å være barn på 90-tallet, men den virker ikke helt å vite hva den skal være ut over det: en minnebok for andre voksne eller artige, faktisk gammeldagse fortellinger for barn. Siden det tilsynelatende er ment å være sistnevnte, kunne det generelt vært smart med fortellergrep som enten knytter historien mer sammen, eller som henviser tilbake til barndommen i 1992. Stoffet er såpass morsomt og gjenkjennelig for alle som har hatt en krangel med moren sin om hva slags klær en burde ha på seg på 17. mai, at det hadde vært så bra om den hang litt mer sammen eller fremsto som en mer helhetlig fortelling enn i notatform, som den gjør nå. Når den retter seg mot dagens unge, bommer den på mål både med referansene og med mangelen på en rød tråd.

Gode, varme tegninger

Men tegnemessig er jo Larmo god som alltid. Karakterene er varme, uttrykksfulle og morsomme. Ida i boka har konstant glimt i øyet, og boka er veldig leken i uttrykket, med notatsider her og der, farger som symboliserer følelser og sinnsstemninger, og lydmalende ord som viser volum og tempo i dialogen.

Det er også noen utrolig fine observasjoner og opplevelser som er nydelig tegnet, som når Ida for første gang hører «ordentlig» på musikk, når pappaen setter på henne headsettet og hun forsvinner inn i en fargerik, fantasifull verden. Eller når hun er på julebesøk hos naboene Anvor og Einar og hun titter ut av vinduet på snøen som faller. Hun sier at om du ikke vet hva poesi er, så «er det å kikke ut av kjøkkenvinduet og se Marte gå forbi i den fine kåpa si, snøfillene i lufta, det varme lyset, og samtidig kjenne lukten av jul i Villaveien …». Utkanten av siden er rød og mørk, og Ida som titter ut av vinduet, er lyst opp av et stearinlys. Det er utrolig fint og stemningsfylt og en rolig kontrast til tempoet som er i boka for øvrig, der Ida løper, sykler, og leker.

Ingen moralsk pekefinger

Ifølge forlaget er boka en «sprell levende hyllest til en leken og nysgjerrig tweens-alder – helt uten moralsk pekefinger». Dette betyr at Ida i boka bruker «ånds» som skjellsord og henviser til en klassekamerat som har «dumpa» fordi hun er så «innmari dum i hodet». Som voksen leser tenker jeg at å ha moralsk pekefinger er en ting, å servere utdaterte fraser er noe annet, og selv om jeg personlig ikke synes at barnebøker alene skal være ansvarlige for å lære opp barn om hvordan man snakker til og om andre mennesker, er det litt rart å lese dette uten noen kommentar ved siden av. Og jeg er spent på hva leserne i målgruppen vil tenke om akkurat de beskrivelsene. Så selv om det høres friskt ut at det ikke er en moralsk pekefinger, hadde en tydeligere redaksjonell pekefinger kanskje vært lurt innimellom, for å gi boka mer helhet.