Kvinnen alene

Da en venninne av meg var deprimert, fantaserte hun ofte om å kaste fra seg alle forpliktelser og alt ansvar og ta banen opp til Sognsvann i Oslo for å legge seg ned i mosen i skogen. Der, mente hun, kunne hjernen og sinnet få fri – der i mosen ville det ikke være noen som krevde noe av henne, der ville det være mulig å eksistere uten tyngden hennes mørke tilstand brakte med seg.

Sporty ponni, hovedpersonen i Ane Barstad Solvangs nyeste utgivelse med samme tittel, er mindre deprimert enn hun er midt i en akutt eksistensiell krise, vekket til live blant husvask. Hun trakter likevel også mot skogen, der hun søker etter å være fri:

Free from relationships
Household,
Chores,
And money.

For hvem er man når man ikke fyller en rolle? Hvem er man som menneske når man ikke er mor, datter, venninne, kjæreste eller kollega? Dette er spørsmål Sporty ponni stiller seg – og finner mer eller mindre absurde svar på.

Sporty ponni blir beskrevet av forfatteren som en «utforskning i skjæringspunktet mellom bildebok, tegneserie og kunstbok». Alle disse tre er gode beskrivelser av boka. Maleriene til Solvang er akvareller i neon og pastell – ofte så innbydende og saftige at man får lyst til å stikke et sugerør nedi og drikke dem. Karakteren Sporty ponni har et bredt, manisk smil som får henne til å ligne på en neonfarget Jack Skellington fra The Nightmare Before Christmas, der hun spankulerer nedover gata med en sigarett i hver hånd, tisser på et bål for å slukke det eller drikker gin med hesten hun har blitt venn med der ute (ja!). Hun har stjerner i øynene, bokstavelig talt, og ser ikke nødvendigheten i å ha på klær der ute i skogen.

I tillegg til maleriene er handlingen i Sporty ponni også formidlet gjennom et langdikt som snor seg gjennom hele boka. Teksten er naivistisk og ofte absurd:

Just before the fire dies
Sporty is thinking
About hotdogs,
And fries.

Nederst på siden fortsetter det:

As the dawn breaks
Horsey is nowhere to be seen,
Sporty doesn’t care,
They’ll see each other soon enough.

Diktet i Sporty ponni er ofte sånn – rim og rytme her og der, og en plutselig vingling mot noe mindre rytmisk. Dette kan oppleves som litt hakkete å lese, men på den annen side reflekterer det Sporty ponnis (karakterens) flyktighet og sinnsstemning. Hun dro ikke ut i skogen fordi hun hadde en rigid måte å leve på, snarere tvert imot. Det hadde vært rart om ordene hennes kom ut i jambisk pentameter. Når det er sagt, er det likevel noen språklige grep som skurrer, som virker mindre bevisste. Diktet forteller følgende, når Sporty er kommet ut av byen:

Now, as she finds
Her new shed,
A poem
Starts to form
In her head

Siden Sporty er kommet ut i skogen, er det nærliggende å tro at «shed» henviser til «ly», ikke til «skur», som er den mer presise engelske oversettelsen. Dette er, åpenbart, pedantisk pirk, men nok til at man stopper litt opp i en ellers ganske oppslukende leseopplevelse.

Barstad Solvang har tidligere utgitt en tegneserie, Frykt og medlidenhet, og en roman, Dum naken. Selv om disse utgivelsene, samt Sporty ponni, kan virke vidt forskjellige, tar de for seg mye av den samme tematikken: hvordan være hel kvinne, enten i møte med kunsten, kjærester eller herpesinfeksjoner? I presseskrivet til Sporty ponni stilles det i tillegg et mer konkret spørsmål: Hvordan reagerer vi i møte med en kvinnefigur som ligger henslengt og naken i naturen, uten å være redd? Svaret herfra er: med nysgjerrighet, med spenning – og med høye forventninger til hva Barstad Solvang finner på i neste utgivelse. Mens vi venter, kan vi kanskje alle ha godt av en liten tur i skogen.