Numerisk kaos i knallfarger

Vi har hatt litt å bekymre oss for denne våren, men er det én ting folk ikke skal være urolige for, må det være at barna deres ikke skal lære seg å telle. Anne Østgaard og Egil Nyhus byr nå på en tellebok som stiller seg i rekken av 2000-tallets illustrerte tellebøker for barn. Nylig har vi sett illustratørforfattere som Mari Kanstad Johnsen og Kristin Roskifte leke seg med sjangeren til kritikeres og leseres store begeistring. Det nyeste tilskuddet på tellebok-stammen er imidlertid av en mer tradisjonell art.

«Chockheaded Peter»-assosiasjoner

Anne Østgaard, som står for teksten i bøkene, har som i sin forrige bok, ABC for barske barn, skrevet teksten på rim. Det er et klassisk grep, for selv om modernismens diktform for lengst er blitt den dominerende innen voksenlitteraturen, har man fortsatt en tro på at barn helst vil ha jevn rytme og enderim. Østgaard mestrer formen, selv om den på meg virker noe gammelmodig, og bruk av ord som «gråbeinvargen» og flertallsordet «dele» i stedet for «deler» underbygger nettopp dette. Men 123 for barske barn er på ingen måte for sarte sjeler. Her treffer vi Monty Mo som sager mormoren sin i to, lille Emma som spises opp av sultne fisker, og Helmer Heggen som gnages i stykker av maur. Assosiasjonene til Heinrich Hoffmanns bok Busteper (utgangspunktet for teaterforestillingen «Chockheaded Peter») surrer stadig vekk i bakhodet mitt.

Overlessede oppslag

Dette er en morsom bok, men den er veldig kaotisk både i fortellerstrukturen og rent visuelt. I starten tror man at boken har et system, siden det hele starter på null, og neste dikt handler om én og to. Men ved videre lesning ser vi at de fleste diktene handler om mange ulike tall, at noen tall forekommer oftere enn andre, og at det ikke er noen kronologi eller annen orden i tekstene, slik man kunne forvente seg. I tillegg er Egil Nyhus’ illustrasjoner spekket med viltre figurer, lek med tall og former og ulike ting (bl.a. egg, maur, pastiller og apekatter) som vi skal finne i bildene. Det skjer mye i tekstene, og det er så mange elementer og masse bevegelse i alle bildene at etter halvlest bok kjenner jeg meg faktisk litt sliten. Barokkens iblant overflod-pregede stilleben-motiver ble komponert slik at øyet kan følge motivets elementer i en viss rekkefølge. Det forhindrer følelsen av kaos og gjør motivene spennende å se på og oppdage. En viss barokk ordenssans kunne gjerne ha fulgt illustrasjonene også i 123 for barske barn.

Når jeg blar igjennom denne veldig fargerike boken, synes jeg paradoksalt nok også at den som helhet er preget av en komposisjonell flathet til tross for det visuelle kaoset jeg nettopp har skildret. Her er ingen hvilesider, ingen brudd, ingen overraskelser eller noe som skaper en spennende visuell rytme i boken. Fargemessig er oppslagene alle komponert med utgangspunkt i forholdet mellom varme og kalde toner (rødt og blått, gult og indigo, rødt og grønt osv.), og de blir på den måten mistenkelig like gjennom det hele.

En bok for aktive barn

123 for barske barn er altså en oppfølger til boken ABC for barske barn, som Østgaard gav ut i 2018, da med Johan Reisang og Ela Buria som illustratører. Det er interessant å se hvordan de to ulike illustrasjonsuttrykkene påvirker bøkene, og hvordan Nyhus’ uttrykk er villere enn Reisang/Burias, ja, kanskje også har noen mørkere undertoner. Mens Reisang/Burias pastellfargede illustrasjoner kunne gjøre seg fint som plakater, er Nyhus mer fortellende og levende i sin strek og skaper et narrativt univers man kan dykke inn i. Og det liker jo barn!

Selv om mitt voksne og analytiske blikk ikke helt lar seg sjarmere av denne boken, tror jeg at flere barn kan ha glede av den. Barn vurderer ting helt annerledes enn voksne, og i vår tid hvor de hele tiden utsettes for inntrykk fra spill og skjermer, er aktivitetsnivået i denne boken godt egnet til å sette en ung hjerne i sving. Dette er en bok for bilturer og regnværsdager, for her er det litt å aktivisere seg med. Men noen estetisk åpenbaring synes jeg ikke denne boken er.