Rytmer av åndedrett

Det er altså snakk om et spenn på 50 år, og boken inneholder, som det står i teksten: «en presentasjon av et bredt utvalg, uten noen kunsthistoriske fortolkninger eller teoretisering.» Tekstene er som tegningene: kortfattede, enkle, informative innføringer gjennom forskjellige tiår i Groths tegnekunst. Her har forfatteren gjort et godt og sobert arbeid.

Som barn hadde vi små bøker med tegninger, og hvis vi klarte å bla veldig raskt gjennom sidene, oppsto en bevegelse som om det var en liten film. Det enkelte bilde ble del av noe større, og det oppsto en helhet. Slik er det også med denne boken. Gjennom flere hundre tegninger opplever vi mer enn den enkelte tegningen – vi opplever et kunstnerskap som kanskje er det mest særpregede og utfordrende i norsk – og gjerne internasjonal – kunst i dag. Jan Groth er en respektert og anerkjent kunster – ikke minst utenfor Norges grenser. Derfor er også boken gitt engelsk tekst.

Total inderlighet

Bøker om kunstnere blir ofte nesegrus panegyrikk beregnet på stuebordet mer enn til fordypelse. I tråd med Jan Groths kunst er denne boken noe ganske annet. Den er vakkert innbundet i dypgrønn sjirting og i liggende format. Tegningen avgrenses og er innbyrdes størrelsesbestemt ved bruk av en forsiktig hvitere ramme. Selvsagt er tegningene mindre enn originalene, men de ytes likevel rettferdighet. Og mer enn det: Vi opplever en kunstner som seismograf – et samspill med sin egen og samtidig en større natur. Slik avspeiler bildene psykiske tilstander omsatt til fysiske uttrykk. Dette understrekes ved at Jan Groth bruker hele kroppen – og ikke bare hånden – når han tegner. Det er denne totale inderligheten som gir det enkelte verk en fascinerende menneskelig dimensjon. Det er derfor vi som betraktere kan gjenkjenne følelse av ensomhet, av samspill, av tristesse og ikke minst av en overgivende humor.

Lyrisk puritaner

Det er interessant å følge de tidligste tegningene fra slutten av 1960-tallet og frem til i dag. Utgangspunktet springer liksom ut fra barndomsopplevelser av rare formasjoner som jeg leser som minner fra Rogalands steinformasjoner og klippevegger. Jan Groth er vokst opp i Stavanger, men flyttet Danmark hvor han utdannet seg og begynte å arbeide som kunstner. Det skulle bli et livslangt forhold til streken. Ikke som tegnede avbildninger, men som noe som kunne avdekke natur. En utforskning av sammenhengen mellom det fysisk nedtegnede og den psykiske tilstedeværelse av kunstneren gjennom den fysiske handlingen. Slikt blir det poesi av. Jan Groth skriver det selv: «Du må gjerne kalle meg en lyrisk puritaner hvis du vil. Lyrisk, ikke-kurerbar ensomhet har alltid karakterisert det jeg har gjort.»

Det er som om man fornemmer Marcel Prousts pust og kommer på sporet av den tapte tid. Slik sett en påminnelse om noe dypt menneskelig som åpner for en inngang til forståelse av hva det vil si å være til. Jan Groths kunst tar «den tapte tid» inn i fremtiden. Bare slik kan vi kjenne rytmen av vårt eget åndedrett.