Å fremkalle minner med fingrene

INTERVJU
Publisert 29/04/21
| Skrevet av Tora Sanden Døskeland

For Signe Parkins er tegningen et redskap for utforskning av hukommelsen – og et redskap for å forstå hvordan det er å være menneske i verden. Likevel er hun aldri redd for det hvite arket.

Signe Parkins (1979)

Signe Parkins er en dansk billedkunstner og prisbelønnet illustratør som bor og arbeider i Århus. Hun har utdannelsen sin fra Colchester Institute of Fine Art i England (2001) og Designskolen Kolding (2007).

Aktuell med Utstillingen «Mig, Maddike, mormor» hos Tegnerforbundet 16.04–23.05.21.

Signeparkins.com

Signe Parkins Foto: Martin Dam
Signe Parkins Foto: Martin Dam

Parkins dukker opp i et vindu på dataskjermen, slik vi alle har blitt vant til å snakke med hverandre. Solen står sterkt inn på kontoret hennes, slik den også er til stede i verkene som hun viser i sin nyeste utstilling «Mig, Madikke, Mormor». En utstilling der arbeidene tar utgangspunkt i minner fra et kolonihagehus, fra lykkelige og formative dager tilbrakt med en mormor. Det handler om erindring og om livets kretsløp. Men også alt det som lurer under en idyll, mørket som aldri er langt vekke.

– Da jeg begynte å arbeide med tegningene, som nå har blitt til utstillingen hos Tegnerforbundet, så forstod jeg etter hvert at det handlet om noen spesifikke erindringer, og minner, som jeg delte med min mormor. Og minnene stammet fra et spesifikt sted – som var et kolonihagehus beliggende tett ved en liten sjø, forteller Parkins.

Minnene som dukket opp etter hvert som tegningene utviklet seg på papiret, var knyttet til et spesifikt sted, og en natur, men også til kroppene som lagret nettopp disse minnene.

– Jeg prøver å lage oversiktskart over kroppslige erindringer, og følelser. Det er for eksempel noen kropper i verkene som ligger på langs, i vann. Det er et godt eksempel på en kroppslig følelse som handler om å være ved vann, å være forbundet med vannet – både det fra minnet og det som er i kroppen. Det har også en relasjon til følelsen av tyngde. En følelse av å være en sjø på innsiden. Det er både noe der ute, men nå er det også et sted inni meg. De omformningene liker jeg å arbeide med, forteller Parkins.

*Nymfe, nil* (2021) av Signe Parkins, tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen
Nymfe, nil (2021) av Signe Parkins, tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen

Hun snakker om sammenhenger i verkene, elementene som forflytter seg fra et arbeid til det neste. Alltid i utvikling.

– Jeg har vært veldig inspirert av en hollandsk botaniker og illustratør som heter Maria Sibylla Merian. Hun reiste ut i verden, tegnet – som oppdagelsesreisende og forsker. Hun har laget noen gigantiske plansjer som hun har tegnet på en måte som interesserer meg.

Parkins strekker seg mot bokhyllen, prøver å finne frem den riktige boken mellom alle bøkene som står dandert bak henne. Finner den ikke, men forklarer hva det er med nettopp denne illustratøren som har inspirert henne.

– Måten hun gjorde det på, var at hun hadde en sommerfugl hun skulle beskrive – så illustrerte hun hele forløpet, fra puppe til larve og til sist sommerfuglen på den samme plansjen. Det samme gjorde hun med planter. På den måten fikk hun fanget hele kretsløpet til hver art på samme flate – fra starten av livet til forråtnelse og død.

– Det at det er et forløp, en fortelling, på én og samme flate, det har jeg vært veldig inspirert av i mine egne bilder.

– Slik at død og liv kommer tett på hverandre?

– Ja, den måten å vise forbindelse på interesserer meg. Min mormor er død nå, og det er som om hennes liv – og mitt forhold til henne – også er sterkt forbundet til mitt eget liv slik det er nå. For eksempel det å selv bli mor, nærmest i lys av min mormor. Da hun døde, var min yngste datter veldig liten – så de minnene forbinder jeg sterkt med tanken om liv og om død.

*MIG, MADDIKE, MORMOR* (2021) av Signe Parkins. Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen
MIG, MADDIKE, MORMOR (2021) av Signe Parkins. Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen

«Noen minner ligger i hånden»

Signe Parkins
*Ænder, ærmer* av Signe Parkins (2021). Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen
Ænder, ærmer av Signe Parkins (2021). Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen

Arket og arbeidet

Parkins tegner, nesten hele tiden. Å være i en prosess der tegningen avdekker noe nytt, synes like viktig som det ferdige resultatet. Eller, prosessen skal også synes i resultatet.

– Det starter nesten alltid med at jeg skjærer til en bunke papir. Så går jeg i gang, fra det utgangspunktet som jo papirene er. Når jeg går i gang, så lager jeg mange flere tegninger og utkast enn det som står igjen som det endelige resultatet. Det er noen av tegningene som får lov til å modnes over tid – mens andre får lov til å forbli skisser, ikke bli til noe.

– Jeg går i gang og har ofte en følelse av improvisasjon i starten. Men det er også viktig for meg, som tegneteknisk prinsipp, at flere former og skisser får lov til å vokse frem på den samme flaten.

– Så skillet mellom skisse og ferdig arbeid er nesten utvisket når du tegner?

– Jeg skiller ikke mellom skissen og det ferdige arbeidet, faktisk. Hvis det er noen elementer i et verk som jeg synes er gode, så streker jeg ut det som er mindre godt – og arbeider videre med de elementene som jeg synes fungerer. Det forplanter seg også helt tegneteknisk: Når jeg arbeider på en flate, er det noe som får lov til å dø – og noe som får lov til å utvikle seg. Jeg liker at det er noe som er åpent i verkene, også når de betraktes som ferdige. I flere av arbeidene jeg viser, er det elementer som ikke blir tegnet ferdig, kan man si. Elementer som ikke skal lukkes.

– Hvorfor er det så viktig at tegningen forblir åpen?

– Hvis en tegning lukkes for mye, så synes jeg at arbeidet dør litt. Hvis jeg tegner noe som ligner på en gren, og kun tegner en antydning, så kan det også være noe annet enn en gren. Det skaper en større fleksibilitet i tolkningsrommet, også for dem som skal se arbeidet. Grenen kan være gren, men også noe helt annet. Hvis alt er fullstendig forståelig, ferdig, så stivner bildet, forteller Parkins. Hun ønsker å beholde noe av det umiddelbare i arbeidet – hele veien frem til utstillingsrommet.

– Det er viktig for meg at prosessen skinner igjennom – også i det ferdige arbeidet. Jeg liker godt at en får fornemmelsen av at tegningen akkurat er laget, at den nærmest er fersk.

Parkins bruker pennen både til å tegne og til å streke over. Tegningene hun lager, deler ofte flate med stykker av tekst. Noen ganger lesbar, andre ganger streket over.

– Jeg har skrevet mye på tegningene, noe har jeg streket ut – og noe har jeg latt stå. For min del er det alltid et tvilstilfelle – hvor mye som skal med. Når åpner teksten bildet opp, og når kan en slik type skrift gjøre at verket virker mer lukket. Det gjelder egentlig både teksten i verkene og den som fungerer som tilleggstekst, for eksempel titler.

– Jeg har ofte tekst med, på en eller annen måte. Og da blir man nødt til å tenke – hvis jeg skriver dette ordet, hva skjer da?

*Naturlæger* (2021). Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen
Naturlæger (2021). Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen

Tegnerens bredde

Da Parkins startet arbeidet med sin nyeste utstilling, var hun i en periode i tvil om det var en bok – eller nettopp materiale for en utstilling. Resultatet formes av prosessen.

– Det skjer med mange av prosjektene jeg lager, jeg er lenge i tvil om det er en bok, eller om det er en utstilling jeg lager. Når jeg først bestemmer meg for et format – så går jeg faktisk bare i gang. Det tematiske kommer frem etter en del tid og en del arbeid. I starten så vet jeg ikke helt hva jeg holder på med.

– Hvordan kjennes den skillelinjen, mellom tegning av materiale for bok versus verker for et utstillingsrom?

– Jeg er utdannet illustratør, men arbeider som billedkunster – med illustrasjon som verktøy. Jeg er nok skolert i å tenke i bokform – så ofte starter jeg der, før jeg tenker at det egentlig er materiale som fungerer like godt utenfor bokformatet, som arbeider i et rom.

– Hvordan former rommet, eller boken, verkene?

– Hvis materialet jeg viser nå, skulle vært en bok, så ville jeg lagt til flere mellomregninger mellom tegningene, forteller Parkins.

Hun tenker seg om, for det er på langt nær første gang hun tenker på de reelle og konstruerte skillelinjene mellom de to arbeidsformene.

– Det er faktisk en av de tingene jeg bruker mest tid til å tenke på. Er jeg illustratør, eller er jeg billedkunstner. Det er merkelig, men det er faktisk en tanke jeg tenker igjen og igjen, og ikke blir helt ferdig med. Det er kanskje ikke så mange andre som tenker over det når det gjelder mine verker, men hos meg dukker den tanken opp ofte.

– Er det en fruktbar grubling?

– Det er faktisk det. Eller, det er litt finere å være billedkunstner. Jeg tenker mye over det, fordi jeg har et ganske stort spenn. Er interessert i mye forskjellig. Jeg arbeider jo med alt fra «regulære» illustrasjoner til verker som er eksperimenter og definitivt plasserer seg innenfor billedkunstfeltet. Jeg har en praksis som spenner vidt. Noen ganger tenker jeg at det er et problem, at man kanskje burde spisse fokus og interessefelt mer.

Det Parkins kommer frem til igjen og igjen, er at det er tegningen som er det viktige. Uansett hvilket format.

– Jeg er så interessert i tegning, på alle mulige måter. Både hvordan man kan illustrere en barnebok på best mulig måte, men også det mer filosofiske grunnlaget for tegningen: Hvor starter en tegning, hvor stopper den? Jeg har også arbeidet mye med hvordan de mer filosofiske aspektene ved tegningen kan vises frem i rommet, gjennom hvordan man henger dem opp – presenterer dem. For meg er det noe nesten forskningslignende ved det å tegne.

*Vannstand* av Signe Parkins (2021). Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen
Vannstand av Signe Parkins (2021). Tusj og akvarell på papir. Foto: Tegnerforbundet/ v. Øystein Thorvaldsen

Tegningens betydning

Tegningen har vært en viktig del av livet, som barn og som voksen kunstner. Hun smiler, forteller at hennes mann merker at noe er annerledes med henne om hun ikke har tegnet på flere dager.

– Jeg har alltid tegnet, siden jeg var helt liten. Da jeg var tolv år, kan jeg huske at jeg tenkte «nå fortsetter jeg med å tegne».

– Hva er det med akkurat tegningen som betyr så mye?

– Det er virkelig noe med streken. Hvordan man raskt kan omsette en tanke eller en følelse til papiret ved å tegne. Det er noe spontant over det. Jeg liker også lettheten tegningen har. Man kan alltid ha skisseboken med, sette seg ned og tegne. Det er noe som følger meg hele tiden, som alltid er tilgjengelig.

– Arbeidene dine handler mye om hukommelse. Hvordan er sammenhengen mellom hånden som tegner, og hukommelsen?

– Det er absolutt en sammenheng. Jeg har faktisk veldig dårlig hukommelse, sånn til vanlig. Jeg har det ofte vanskelig når jeg skal huske tilbake. Men når jeg tegner, kan jeg fremkalle. Jeg har en stor dagbokproduksjon, hvor jeg hele tiden har tegnet mitt eget liv. Så på den måten er tegningen forbundet med hukommelsen, i stor grad.

– I prosjektet jeg viser hos Tegnerforbundet, som handler om min mormor, har jeg opplevelsen av at jeg har tegnet frem scener som jeg egentlig hadde glemt. Det er som om noen minner ligger i hånden. Og det er jo ikke fordi jeg har tegnet scenen før.

Parkins beskriver selv verkene som «en oversiktstavle over erindringer og følelser». På den måten får nettopp følelsene og det kroppslige smelte sammen med den naturvitenskapelige plansje-formen.

– Noen ganger har jeg det som om det er noe som blir fremkalt i meg, gjennom det å tegne, noe jeg fra før av ikke var klar over at jeg hadde i hverken minnebanken eller hendene. Det kan være følelsesmessige tilstander, erindringer – noe man drømmer om. Det kommer rett og slett innenfra.

– Tegningen og innsiden er tett forbundet?

– Det er helt klart en forbindelse mellom tegningen og det indre følelseslivet. Det er merkelig, det der, at man kan sette seg ned og lage en tegning uten å vite hva man går i gang med. Og når den er ferdig – så forteller den noe om hva som er inni meg – men kanskje også om hva som er inni andre mennesker, som åpner opp for at de kan gjenkjenne et eller annet i tegningen – og i seg selv, forteller Parkins.

– Det er et annet språk, kan man si. Det kommer fra et annet sted enn fra hodet – det kommer fra kroppen. Selvfølgelig styrer jeg noe med hodet når jeg tegner. Men det er også mye jeg ikke styrer – som skjer mellom meg og papiret.

Både når Parkins arbeider med egne erindringer og med illustrasjoner for andres verker, er det tegnende arbeidet personlig og tett bundet til kroppen.

– Jeg er veldig opptatt av hvordan det er å være menneske. Opptatt av kroppen. Hvordan den hele tiden endrer seg, at den hver dag føles forskjellig. Det kan være så stor indre forskjell på hvordan man er i verden, det indre eller hormonelt. Det at vi som art henger sammen med større og mindre kretsløp – fra familien og slekten til naturen. Det er tematikker som går igjen i alt jeg lager, uansett hvilken form jeg arbeider med.

– Er det kun tegningen som medium som klarer å ligge så tett på følelseslivet, i ditt tilfelle?

– Ja, for meg er det kanskje det. Eller, jeg har arbeidet med flytende blekk. Da jeg var yngre, malte jeg. Men det kladdet for mye for meg – jeg vil ha den smale streken.

Parkins snakker engasjert om det å tegne og å være en tegner. Forteller om å leke med tanken om å prøve noe nytt – men å gang på gang vende tilbake til streken. – Det er så mye jeg vil utforske i tegningen, så den kan jeg ikke slippe, sier hun.

Utstillingen «Mig, Madikke, Mormor» av Signe Parkins på Tegnerforbundet. Foto: Øystein Thorvaldsen
Utstillingen «Mig, Madikke, Mormor» av Signe Parkins på Tegnerforbundet. Foto: Øystein Thorvaldsen
Utstillingen «Mig, Madikke, Mormor» av Signe Parkins på Tegnerforbundet. Foto: Øystein Thorvaldsen
Utstillingen «Mig, Madikke, Mormor» av Signe Parkins på Tegnerforbundet. Foto: Øystein Thorvaldsen

Når Parkins ser utstillinger, er det ikke sjelden at det er nettopp skissene som tiltrekker seg oppmerksomheten hennes.

– Hvis jeg er på museum og det er en maler som er utstilt, synes jeg alltid at det mest interessante er montrene der tegningene og skissebøkene ligger.

– Hva finner du der, i skissene?

– Det sier mer enn et ferdig verk, synes jeg. De forstudiene er viktige. Det er der ideen ligger, og umiddelbarheten. Det er antydninger til noe som skal bli, fremfor det ferdige. Når det gjelder mine egne verker, så vil jeg gjerne at den muligheten skal finnes – muligheten til å tenke sammen med verkene.

– I tegningen er det alltid noe som er forut for arbeidet, og noe som er etter arbeidet. Det er ikke noe endelig verk – det er på et vis midt i prosessen. Man går fra bilde til bilde, ser noen sammenhenger og ser at de forskjellige tegningene vokser ut av hverandre.

– Det er litt som livet, det fortsetter, på nye måter – men ofte med erfaringer som man kobler til foregående erfaringer og følelser.

Tegningen er et utgravningsarbeid, en fremkallingsprosess, for Parkins. En måte å arbeide med kropp og med menneskelige vilkår på. Det er store størrelser. Likevel er hun ikke redd for det hvite arket.

– Jeg har faktisk aldri hatt den frykten for «det hvite arket». Jeg går bare i gang. Og så vokser det videre. Kanskje har jeg en litt manisk side som gjør at jeg bare kan fortsette og fortsette i det evige. En slags tegnemaskin som hele tiden fortsetter.