Beistet på balkongen

Mitt første møte med Lars Joachim Grimstad og Per Dybvigs nye bok fortoner seg som en noe gåtefull opplevelse. Tittelen Hvor ble det av? må kunne kalles ganske åpen. Det er ikke godt å si hva denne boken handler om. For hvor ble det av hva? Så er det den underlige omslagsillustrasjonen i gulgrønnbrune, litt skitne toner som viser en mann og et barn sittende på hver sin skammel i en stue. Om vi ikke ser mannen og barnet helt fra et fugleperspektiv, så er det i alle fall som om vi ser dem ovenfra, fra et punkt litt oppunder taket i rommet. De to stirrer mot en åpen verandadør, men det er umiddelbart uklart hvem eller hva de har rettet blikket mot. Den som ser nøye etter, får imidlertid et hint. Leser man bokens baksidetekst, blir det noe klarere hva denne boken handler om. Men det anbefales egentlig å la det være og heller bare åpne boken med det samme. Den byr nemlig på en både selsom og noe annerledes bildebokopplevelse som det er deilig å ikke være helt forberedt på.

Fryktinngytende appetitt

Det viser seg fort at dette med fugl og fugleperspektiv ikke er helt irrelevant når det gjelder denne boken. Det viser seg også fort at den gåtefulle tittelen er en gjennomgangsformulering som forfatter Grimstad har brukt for å skape mye av fortellingen. Vi leser det allerede på det første oppslaget: «Hvor ble det av Jonas? sier pappa.» Og etter hvert er det mye i denne fortellingen som ingen riktig vet hvor blir av. Dette er nemlig historien om hva som skjer hjemme hos Jonas og pappa fra den dagen Jonas finner en måkeunge på balkongen. Måkeungen viser seg å være en skikkelig sulten krabat. Åke Måke, som han heter, spiser både brokkoli og bursdagskaker, frakker og fjernsyn. Ja, appetitten til denne fuglen er virkelig av det fryktinngytende slaget, skal det vise seg.

Uten å røpe alt som skjer, er det tydelig at dette er en liten skrekkfortelling for barn. Og akkurat det er en sjeldenhet i bildebøkenes verden. Etter første gangs gjennomlesning får jeg de Lillos’ «Balladen om Kåre og Nelly» på hjernen, en sang som for øvrig er inspirert av Hitchcocks Fuglene. Etter flere gjennomlesninger ser jeg, særlig i illustrasjonene, at dette også er en fortelling om foreldreskap og om å være en familie der ikke alt fungerer helt perfekt, men går sin skjeve gang, uten at fortellingen moraliserer over det. Og det er fint.

Illustrasjoner som forteller mye

Lars Joachim Grimstads tekst er minimalistisk, og den gir sparsomt med informasjon om tid, sted og karakterer. Her er mye opp til illustratøren, og man kan godt forestille seg at fortellingen også kunne vært presentert som en morsom, absurd og tullete bok. I stedet tilfører Dybvigs illustrasjoner en god dose deilig skrekk-stemning til dette universet. Og det kler fortellingen utmerket. Grimstads glupske måkekarakter er i utgangspunktet skrekkelig nok, særlig i bokens finale. Men det er illustrasjonene som skaper den gjennomgående stemningen i historien. Bildene er preget av de skittenbrune tonene vi ser på bokomslaget. Dybvig tegner dessuten frem en loslitt pappakarakter og en blek sønn med kjempestort, rødt hår. Illustratørens bruk av fargeblyanter på et veldig blankt papir skaper en porøs gjennomsiktighet i det visuelle uttrykket som gir særlig Jonas et nesten spøkelsesaktig preg. Far og sønn bor dessuten i en leilighet som ikke akkurat oser av kos. Den er verken lun eller velstelt, fancy eller moderne. Potteplantene har ikke fått vann på en stund, og kalenderen i gangen kan antyde at noen har glemt å bytte den ut for lenge siden.

Selv om dette ikke er en fortelling der familieliv og foreldreskap er et sentralt og uttalt tema, er det interessant å se hvordan Dybvig gjennom en rekke detaljer tegner frem det livet far og sønn lever sammen i leiligheten. Vi kan anta at dårlig økonomi kan være grunnen til at regningene hoper seg opp for pappaen. Jonas får imidlertid en ganske storslagen bursdagskake – men den har fått en murerskje som kakespade. Selv om de lever både fattigslig og alternativt, spiller Jonas fiolin, og i et oppslag kan vi se pappaen sitte og lese S. Henmos (fiktive) diktsamling Nye dikt. Kanskje er pappa og Jonas en liten kunstnerfamilie, der forsørgeren ikke har fått stipend på en stund? Dybvigs illustrasjoner gir mye og åpner samtidig for at man også må anta eller gjette seg til ting om karakterene i denne fortellingen. Og akkurat den ubestemmeligheten, det som på samme tid er klart og uklart, logisk og ulogisk, passer så fint inn i en fortelling som dette. Skrekkhistorier skal jo gjøre oss litt usikre, ikke sant?

Det er alltid gøy å komme over bøker som ikke minner om så mye annet. Hvor ble det av? er en sånn bok. Det gleder et kritikerhjerte å kunne si at dette må være en av årets beste utgivelser på bildebokfronten.