Cheesy business på nattoget

Erlend Loe og Kim Hiorthøy er to drevne kunstnere som har jobbet sammen før. Etter deres første bok om Kurt, Fisken (1994), har det som kjent kommet en del Kurt-bøker, og mange husker sikkert Loe og Hiorthøys Maria og José fra 1994, som jo er en bildebok for voksne (noe vi for øvrig burde ha langt flere av). Denne gangen retter de seg mot yngre lesere, og det med et spennende kriminalmysterium. I beste Agatha Christie-stil foregår mysteriet på et tog, og de mistenkte er passasjerer om bord. Og hva er så den store kriminalgåten? Jo, hvem rumpet brunosten?

Mystiske spor i osten

Kort fortalt: Enkefru Lisen von Kvantum er på vei til kongen med et stykke av den helt vidunderlige brunosten hun lager. Hun reiser med toget om natten, og der dupper hun sannelig av også. Når hun våkner, ser hun at det er rumpespor i brunosten. Hvem kan ha vært innom kupeen hennes og laget slike spor? Verdens aller beste detektiv, kriminalbetjent Fluffenberg, blir tilkalt for å løse mysteriet. Fortellingen er i beste Erlend Loe-ånd, spekket med tull og tøys, morsomme navn og en heller tvilsom etterforskningsmetode fra detektivens side. Det blir heller ikke krim uten noen twister og overraskelser, og jeg kan love at den absurde løsningen på mysteriet er vanskelig å forestille seg på forhånd.

Heldigitalt og tegneserieinspirert

Visuelt sett er denne boken ganske ulik de andre Loe-/Hiorthøy-bøkene. Ja, egentlig har samarbeidsprosjektene mellom Loe og Hiorthøy veldig ulik karakter, både tekstlig og visuelt. Hiorthøy har nå for første gang laget illustrasjonene heldigitalt med digitale blyanter som minner om reelle fargeblyanter, voksfargestifter og kulepenn. Men det slår meg allikevel at heldigitale uttrykk har noe litt generelt ved seg, at streker gjort med digitale pensler og blyanter kan se ut som både det ene og det andre. Kvaliteter som i den fysiske virkeligheten er særegne for f.eks. fargestifter eller penner, er ikke like gjenkjennelige i digital form. Stilen i boken er uansett tydelig naivistisk og kanskje inspirert av barns egne tegninger og streker. Her finnes ingen glatt finish og kun noen få ordentlig rette linjer. Det uperfekte preger også den illustrerte skriften på blant annet tittelsiden, de første sidene og kapittelheadingene. Disse har noen overstrykninger og er skrevet med en utflytende, nærmest defekt, penn. Det passer perfekt til Loes merkelige og utradisjonelle mysterium som skal løses av en detektiv som beveger seg utenfor alle forventninger til system og orden. Det rotete skriftbildet balanseres imidlertid av de strammere sideoppsettene med tegneserieruter, som gjør boken til en montasje av bildebok- og tegneserieform.

Hver rute er fylt med ganske enkle komposisjoner og tydelige figurer dominert av hver sin klare farge. I hver rute er det få elementer; det kan være en figur, et helikopter eller en flokk mennesker. Når fortellingens dramatiske høydepunkt inntreffer, blir det mer liv og kaos i rutene, og fortellingen oppleves ikke som like stram i strukturen visuelt sett. Men i sin helhet er dette blitt et kriminalmysterium det er ganske enkelt å følge tråden i, selv om det må sies å være en ganske krøllete tråd, når alt kommer til alt.

Et spennende illustrasjonsgrep er for øvrig alle portrettene som dekker smusside og innerperm. Man lurer fort på hvem disse personene er, og hvilken rolle de har i fortellingen. Dette ser jo mistenkelig ut som familieportretter. Kan det være et hint?

Både original og tradisjonell

Å fornye krimsjangeren er ikke noen lett oppgave, og selv om dette må være det første rumpespormysteriet i litteraturhistorien, opplever jeg grunnoppskriften i fortellingen som ganske tradisjonell sett fra et krimlitterært perspektiv. At Erlend Loe skriver om rumper, er heller ikke noe nytt. De som har sansen for Loe, har nok allerede vært borti hans Rumpemelk fra Afrika (2012), som for øvrig også forholder seg til en ganske tradisjonell narrativ struktur. Men Hvem rumpet brunosten? er hakket morsommere og frekkere, både i fortellerstil og illustrasjoner. Og illustrerte kriminalfortellinger er da også sjelden vare i dagens litterære landskap, så dette bidraget er lest med stor glede.