De nære ting

Minner er rare ting. Enkelte av dem, fra den tidligste delen av barndommen, kan melde seg som vage, absurde drømmer, ønsker eller frykter, mens de fra nærmere nåtid kan virke mer detaljerte, fargerike og sanselige. I Brillegeit har Steffen Kverneland notert ned og arbeidet med mange av sine, fra de tidlige barndomsår og opp igjennom et produktivt kunstnerliv. «Når jeg tenker tilbake på livet mitt», introduserer han, «kommer minnene hulter til bulter.» I boka er de kontekstualisert og satt i rekkefølge og blitt til en eminent tegneserie om et levd liv, kunsten og mennesket.

Det er enkelte ganger selvbiografiske verker kan virke for introspektive. For min egen del blir et selvbiografisk verk først veldig godt når forfatteren i det personlige også omfavner det universelle og menneskelige. Brillegeit inngår i kategori nummer to. Kverneland har et særs skarpt øye for hva som har betydd noe for ikke bare ham, men for den gjengse unge: å finne sin plass blant jevnaldrende, å se passe kul ut, å kanskje tørre å gå utafor skoleporten i friminuttet for å kjøpe skolebolle. Forfatteren går i første del av boka inn i materie som egentlig for mange noen ganger kan være deiligst å unngå – egen barndom og pubertet – og i del to av boka tar Kverneland for seg veien mot kunstnerlivet og hva kunsten har betydd for ham.

I en scene skildrer han tre detaljer i kunsten som satte preg på ham, opplevd da han besøkte Nasjonalgalleriet i Oslo med sin mor. Det er Tidemand og Gudes vanndråper som drypper fra en åre, Frits Thaulows skispor i snø og Arne Garborgs hånd, malt av Eilif Peterssen. På samme måte som disse detaljene har satt seg hos Kverneland som minner, er det også detaljene i hans egen bok som gjør at denne selvbiografien blir særskilt god: Historien fortelles gjennom en blanding av tegninger, fotografier, faksimiler, maleri, gamle brev, håndskrevne notater og gamle skisser og verker fra livet oppigjennom. Dette gir den dokumentariske formen troverdighet. Det er fornøyelig å se de ulike formene Kverneland eksperimenterer med, fra realistiske skildringer av nabolagssjapper og familiehjem til karikerte selvportretter og gjengivelser av ulike kunstverk som har preget hans egen kunst. Det er slikt samspill, mellom stilartene og stoffet, som i Brillegeit viser at tegneserien er et eminent medium for biografi.

Det er også mange små situasjoner i boka som står frem som spesielt rørende: Hva foreldre gjør for sine barn, som når moren klipper hull til ørene i et putevar så unge Kverneland kan kle seg ut som spøkelse når han går julebukk. Skildringen av barndomskameraten «Tarzan», Haugesunds andre ekte punker, som senere i livet sympatiserer med nazismen, er tankefull og empatisk.

Og det er nok det som er det mest slående med boka: Ømheten og empatien som Kverneland viser for sine kamerater, sin familie og, ikke minst, sitt yngre jeg. Kverneland lar tilsynelatende ingenting være for privat og lar leseren få bli med inn i alle situasjoner. Har du lest En frivillig død og kjenner til farens skjebne, blir kullportrettet av ham nesten i overkant personlig å «få lov» til å se på og ta del i, der subjektet med halve fjeset i skyggen ser rolig, men bestemt ut til høyre. Det er dog alltid en humoristisk vri eller observasjon rundt hjørnet, som i beskrivelsene av å gå slukøret og singel hjem fra fester eller forfatterens eventyr med hangglider. Men det er kanskje denne gjennomgående sidestillingen av det vonde og det fine som gjør at boka blir så mektig og menneskelig. Det er død, alkoholisme, mørke, men det er også mye varme og kjærlighet og håp.

Som leser sitter en igjen med følelsen av å ha fått slippe inn i noe veldig nært. Kverneland får selvbiografisk arbeid til å se lett ut – historien er fortalt akkurat slik den bør fortelles, og det er et privilegium å ha fått bli med mellom permene. Ved å eksponere seg selv som kunstner og menneske på denne måten inviterer han leseren til å gjøre det samme.

Minner er rare ting. Vi har alle hatt en barndom, på godt og vondt, og en ungdomstid også. Var det ikke brillegeit eller skolelys man ble, var det kanskje metallkjeft, kvisetryne eller fregnefrøken. Brillegeit er en fantastisk bok om forfatterens liv og virke, men hvor enn mye ens eget levde liv skiller seg fra Kvernelands, vil man lett også kunne finne noe som er sitt i denne boka.