En gyllen glød i luften

Marit Larsen og Jenny Løvlie er ute med en ny bok, Sofia finner en sang. Denne boken ligner både narrativt og visuelt sett ganske mye på Larsen og Løvlies første bok, Der Agnes bor. Men denne gangen er resultatet blitt svakere enn sist.

En litt tynn historie

Akkurat som i den første boken åpner fortellingen med en oppramsende tekst. Og som Agnes i den første boken er også Sofia en liten jente i barneskolealder. Begge bor i en by – det ser mistenkelig ut som den samme pastellfargede byen, der en blå trikk stadig går i nedover-/oppoverbakke. Det er nesten så man skulle ønske at det dukket opp noen helt eksplisitte referanser til forrige bok, for det føles unektelig som om de hører sammen rent visuelt. På lengre sikt håper jeg imidlertid Løvlie og Larsen utfordrer seg selv mer dersom de har tenkt å lage flere bøker sammen. Jenny Løvlie har gjort flere illustrasjonsoppdrag for bl.a. britiske forlag der hun viser at hun kan mer enn å lage pastellfargede, idylliske bymiljøer, så jeg tenker at her er det muligheter for å overraske litt en annen gang.

Selv om Marit Larsen er en spennende singersongwriter som har laget en del både uforutsigbare og minneverdige poplåter, har hun fortsatt en vei å gå når det gjelder å skape en overbevisende fortelling i bokform. Der Agnes bor gav oss en seig og tradisjonell, men allikevel ganske godt utviklet fortelling. Sofia finner en sang mangler derimot noen egentlig historie. Hovedpersonen Sofia etableres ikke godt nok som karakter i fortellingen, og hele episoden med at hun hører en melodi som plutselig forsvinner, og som hun må jakte på gjennom hele byen, er ikke forankret i noe som helst. Løvlie fyller imidlertid godt ut denne ganske åpne teksten og skaper heldigvis noen sammenhenger der teksten ikke gir oss noen. Men vi blir uansett ikke ordentlig kjent med Sofia og den verdenen hun lever i, så det er i grunn vanskelig å føle noe engasjement for henne og prosjektet hennes. Det er også mange underlige og lite troverdige sprang i denne fortellingen, som at Sofia stikker hodet ned i vannet for å lete etter sangen blant frosker og vannliljer, eller at hun tar følge med noen orkestermusikere og plutselig er på selvstendig vandring rundt i byens konserthus. Uten at noen voksne griper inn eller stiller spørsmål ved det. At hun så kan spille melodien hun har hørt på konserthuspianoet, uten noter, uten å ha øvd, kommer også helt ut av det blå. Leseren vet jo ikke engang at hun kan spille piano. Det står i teksten at dette er hennes egen sang, men den som ser nøye etter i illustrasjonene, vil se at Sofia er nabo med konserthuset, og at melodien nok kommer derfra, så dette går ikke helt opp. Den manglende troverdigheten er et lite problem i en fortelling som i utgangspunktet påberoper seg å handle om en helt vanlig liten jente.

Magi og mangfold

Med tanke på at fortellingen er såpass tynn, er det imponerende at Løvlie har klart å få såpass mye ut av den som hun faktisk har gjort. Hennes heldigitale illustrasjoner fyller som sagt historien godt ut og tilfører den også solide doser magi som understreker det avsluttende budskapet i fortellingen: «[N]år du finner din egen sang … er den din for alltid.» Løvlie har visualisert Sofias sang gjennom det hele; den er skinnende gul som ild og gulldryss – en gyllen glød i luften. Ellers har ikke Løvlie like mye å spille på som i Der Agnes bor, og dermed er heller ikke illustrasjonene til Sofia finner en sang like rike og fantasifulle som dem til den forrige boken. Men den som leter, kan finne mange fine detaljer i dette arbeidet også. Løvlie gjør for eksempel en god jobb når det gjelder representasjon. Her kan vi se orkestermusikere i ulike aldre, med ulik hudfarge, med hijab og i rullestol. Dette er mer fargerikt og sammensatt enn virkelighetens Operaorkester og Kringkastingsorkester til sammen. Et regnbueflagg kan også skimtes på en tromme hvis man ser riktig godt etter. Selve konserthuset er derimot av den gammeldagse sorten, med plysj og lysekroner, og kanskje hadde det vært mer spennende å se en illustratørs tolkning av et flunkende nytt kulturhus, et av disse vi har sett poppe opp i landets store og små byer det siste tiåret?

Sofia finner en sang er visuelt vakker, men helhetlig sett er dette altså ikke nok til å overbevise en barnebokkritiker.