En oppkvikker av en godnattbok

Når forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold og illustratør Mari Kanstad Johnsen slår sine pjalter sammen og lager bok, er det ikke overraskende at resultatet blir rimelig bra. Men det som denne gangen kanskje overrasker og imponerer mest, er størrelsen og den fysiske kvaliteten på boken. Boken måler hele 24,5 × 34,5 cm og har sider i tykt, ubestrøket papir. Boken er så stor at man nesten kan krype inn i den og være sammen med karakterene der. Så jeg tenker «Wow»! Dette er en skikkelig praktbok å lese på sengekanten.

En bok å huske

Og la det bare være sagt: Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner tåler veldig godt å blåses opp i stor størrelse. I utgangspunktet har hun laget illustrasjonene i A4-format: gråblyanttegninger som siden er skannet og fargelagt digitalt. Så er de blåst opp, noen til det dobbelte av opprinnelig størrelse. Kanstad Johnsen fyller oppslagene godt, skaper mye liv og dynamikk, og selv om illustrasjonene som vanlig bærer preg av noe litt «rufsete», ser de ut til å ha en litt mer langsom og utførlig strek enn vi er vant til å se. De store bildene fester seg lett hos den som leser, og bilder man kan huske, er viktige i barnelitteraturen. Det beste er jo dessuten om man husker dem igjen som voksen. Dyrene sover tror jeg kan være en slik bok som de små leserne fortsatt vil ha med seg i minnet når de har blitt større og har gått over til langt mer krevende litteratur.

Dyrene sover er en godnattbok om lille Bo som sammen med mammaen sin leker at han er en hel rekke dyr før han skal gå og legge seg. Han starter som en liten papegøye som sover stående, snart er han en bjørn, så en giraff, og så forvandler han seg fra det ene dyret til det andre før han sovner sammen med sin egen fauna av lekedyr. Kjersti Annesdatter Skomsvolds tekst er beskjeden og enkel og vitner ikke nødvendigvis om at det er en prisbelønt og svært anerkjent forfatter som har skrevet den. Det er i all hovedsak illustrasjonene som vekker interesse her og gir boken en wow-følelse. For de korte setningene og den nøysomme fortellemåten i teksten gir illustratør Kanstad Johnsen virkelig rom for å boltre seg.

Med sans for ting

I Dyrene sover spiller illustrasjonene masse på gjenkjennelse, men også på kultur og klasse. Det dukker opp ting og møbler folk med et øye for design har hjemme, som en Hario kaffekjele for kaffekjennere og den danske designlampen Semi. Men vi finner også et helt vanlig oppslagbart tørkestativ og en Tripp Trapp-stol. En gjenganger i Kanstad Johnsens illustrasjoner er blåmalte porselenskrukker og -gjenstander, og de finner vi også i denne boken. Bildene er komponert med en kombinasjon av dybde og flathet, der større romdefinerende elementer som dører og vinduer, sofaer og gulvtepper er tegnet i et tredimensjonalt perspektiv, mens gjenstander og karakterer er tegnet med mer flathet. Dette skaper et lekent og uhøytidelig uttrykk og understreker Kanstad Johnsens barnlige estetikk. Men boken byr også på noen nydelige og mer «voksne» og poetiske bilder, som det av en sjiraffunge på savannen eller av fisker som svømmer i havet. Og så får vi en morsom liten finesse helt til slutt, på en av bokens innerpermer: Har ikke illustratøren tegnet inn seg selv, der, sovende over tegnebordet? Jeg tror det.

Ikke så søvndyssende

Men altså godnattbøker – hvor mange finnes det der ute? Det er vel ikke en eneste forfatter som ikke har skrevet en godnattbok nå. Kanskje skulle godnattbøker få sin egen festival? Dyrene sover er også Kanstad Johnsens andre godnattbok-oppdrag på kort tid. Den forrige var Frode Gryttens Leggetid, som kom høsten 2020. Det er en helt annerledes og mer ordrik fortelling enn Skomsvolds, men illustrasjonsmessig er den litt i samme gate som Dyrene sover. Kanskje ikke så rart når de kommer så tett på hverandre.

Om jeg skal pirke litt på denne ganske storslåtte bildebokopplevelsen, så kjenner jeg i noen øyeblikk at det kan bli litt mange og voldsomme synsinntrykk, i og med at boken er så stor og fargesterk og også er full av detaljer. Man blir jo egentlig mer pigg enn søvnig av denne boken. Kanskje burde man heller lese den til frokosten?