En vinterdagsdrøm

Ragnar Aalbu er en produktiv illustratørforfatter som de siste årene har vært nominert til store priser. I fjor var boken Georg er borte nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, og i år var Kalde klover nominert til en Bragepris. Aalbu har både en karakteristisk strek og et humoristisk fortellerunivers, ofte befolket av dyr, og mer enn én gang har boktitlene vært preget av ordspill. Kalde klover glir fint inn i Aalbus bibliografi og bryter lite med det vi er vant til å se fra hans kant. Men denne gangen skjærer fortellingen og det visuelle mer mot hverandre enn hva man skulle ønske i en prisnominert bok.

Ikke større enn seg selv

Kalde klover er en jeg-fortelling med et reinsdyr i hovedrollen. Det er vinter, fugler i fine formasjoner trekker mot sør, og reinen konstaterer at «Nå drar Anna og de til Syden igjen». Reinen selv skal derimot ingen steder, selv om han gjerne også vil til Syden. Men reinen kan jo ikke fly. I alle fall ikke før en ugle kommer ham til unnsetning. Kalde klover er en lett og enkel liten fortelling som egentlig ikke er noe mer enn det. Men det skulle jeg faktisk ønske at den var. At den klarte å si noe mer komplekst enn at «alt er mulig» eller at «drømmer kan gå i oppfyllelse». At noe ekstra var gjemt mellom linjene og i de store, hvite flatene som preger boken. Men nei, denne fortellingen blir aldri større enn seg selv.

Kanskje er det bokens visuelle uttrykk som gjør at man som leser får en forventning om noe mer og større. Oppslagsmotivet på innsiden av permene er sobert og enkelt, først i blått og hvitt, noe som fører tankene hen på Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane, og til slutt i klare, skarpe farger som gir assosiasjoner til Edvard Munchs tresnitt. Oppslagene for øvrig er preget av store, hvite snøflater som ofte dekker om lag tre fjerdedeler av hver side. Og så er det himmel, iblant er det den som får den største plassen. Figurene i fortellingen er hele veien ganske små, og fargeskalaen er dus og behagelig. I tillegg til snøens hvite og himmelens blå farge er det brunt som dominerer. Enkelt og minimalistisk, altså. Dette er bilder som er gode å være i, gode å hvile i.

Eksklusivt og impulsivt

Formatet på boken er også godt. Boken måler 27 cm × 17,9 cm og er mindre enn en gjennomsnittlig bildebok. Den oppleves derfor som hendig å både ha med seg og å lese ute, ikke bare hjemme. Som mange av Aalbus tidligere utgivelser har både permer og papir matte overflater, hjørnene er avrundede, og det hele gir en eksklusiv følelse. Det er god design, rett og slett. Men om innpakningen føles eksklusiv, må selve historien kunne sies å være mer impulsiv i sin form. Slik er jo gjerne Aalbus fortellinger, der hovedkarakteren gjerne har et ganske konkret mål for øyet, men der ting aldri blir helt som planlagt allikevel. I Kalde klover vil reinsdyret gjerne lære å fly slik at det kan komme seg til Syden. Det ordner seg jo på et vis, men fortellingen har et noe utflytende preg. Når skikkelser som julenissen, en enhjørning og Harry Potter nevnes i dette universet, er det et brudd med det minimalistiske, og denne gangen blir det litt uelegant. Mange ganger før har Aalbu fått dette til å fungere godt, men denne gangen er det som om bilder og fortelling kommer fra to litt ulike stil-universer som er forsøkt smeltet sammen. Sammenlignet med det lekre visuelle uttrykket blir historien litt for platt. Den gir heller ikke så mye ut over å være en fortelling om et reinsdyr som lærer å fly av en ugle. Hadde fortellingen vært enda mer ren og minimalistisk, ville opplevelsen av et fullendt og velkomponert bokverk vært sterkere.

Ragnar Aalbu er en produktiv illustratør og illustratørforfatter som med Kalde klover har levert en av sine sterkeste bøker visuelt sett. Men hva selve fortellingen angår, finner vi langt bedre historier i tidligere utgivelser som På bærtur fra 2017 eller Georg er borte fra 2021.