Et rosa barn av regnbuen

Den slår mot oss fra bokens forside: en stor, fargesprakende regnbue. Og under den, en liten gutt. Eller er det kanskje en jente? Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus’ nye bok Ollianna tar opp en aktuell problemstilling, nemlig kjønnsforvirring hos barn. Sammen har mor og datter Dahle / Dahle Nyhus laget en poetisk og følsom fortelling om hvordan det kan oppleves når tradisjonelle kategorier for kjønn ikke fanger inn en opplevd kjønnsidentitet og det ikke er plass til å være den man egentlig er.

Rytmisk tekst

Fortellingen om Olli som er født som gutt, men føler seg som jente, driver fint av gårde i Gro Dahles rytmiske tekst: «Mamma er mamma/ slik rød er rød/ slik stor er stor,/ slik myk er mykt», «– Og Olli er Olli, sier Mamma./ Men nei,/ for noe er trangt, noe er vrangt,/ for navnet passer ikke,/ tenker Olli.» Og som i både Gro Dahles og Kaia Dahle Nyhus’ tidligere bøker er det mye, ordrik og ofte fin tekst som i alle fall jeg først må fordøye før jeg kan la bilder og tekst få jobbe sammen foran meg. For bare hør på dette, er det ikke som et lite dikt? «Være, våge, slippe fram?/ Være hvordan? Være hvem?/ Innside, utside, kropp og tanke./ Dobbelt opp og begge deler,/ enten eller, både og?/ For hvem er jeg? tenker Olli.» Dette er en bok hvor mange av de verbale bildene gjør like mye inntrykk som illustrasjonene, og hvor teksten fanger opp mange små nyanser og ulike problemstillinger ved det å ikke føle seg hjemme i sin egen kropp og kjønnsidentitet. Allikevel kunne man kanskje kuttet ned på noe av teksten og heller stolt mer på det visuelle uttrykket, fordi fortellingen blir litt stillestående med sine mange lange skildringer av hver tilstand Olli/Ollianna gjennomlever.

Alt har en farge

Olli drives mellom Mamma, som er rød, varm og gir Olli mulighet til å være den hen vil, Pappa, som er blå og streng og mener at Olli skal være den hen ble født som, og hunden, som er gul og trygg og snill og trøstende når Olli har det vanskelig. Bruken av primærfargene gjør karakterene og budskapet klart og lettfattelig. En farge brukes også for å beskrive Olli både verbalt og visuelt når hen er Ollianna, nemlig rosa: «Sterk, sterk rosa!» Kaia Dahle Nyhus har tegnet frem en veldig fin Olli/Ollianna-skikkelse som vi kan følge følelsene til gjennom både talende ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Ellers er det visuelle uttrykket preget av store, ensfargede flater som iblant, og særlig i bakgrunnene, er oppbrutt av små streker som skaper bevegelse i bildene og liv til det som skjer i forgrunnen. Bakgrunnsfargene i fortellingen endrer seg dessuten fra blått, turkis og petroleumsblå til ulike toner av rosa og korall i takt med Ollis overgang til Ollianna. Bokens fargebruk minner oss om hvor sterkt farger er knyttet til kjønnsidentitet, og at nettopp rosa brukes for å illustrere det å være eller føle seg som jente, er kanskje ikke så originalt. Men det illustrerer i alle fall situasjonen ganske tydelig. Boksidene er ganske store, og i oppslått form måler boken ca. 50 × 27 cm. Figurene på hvert oppslag er også store. Det gir en helt spesiell nærhet til dem vi leser om, og kanskje særlig til Ollianna, som vi flere ganger kommer tett på ansiktet til.

Ollianna er en kontrastfylt fortelling (både farge- og karaktermessig) der man kanskje særlig kan reagere på fremstillingen av pappaen i fortellingen fordi han er så kategorisk, så lite åpen for at sønnen føler seg som jente. Det skjer nok at én eller flere i den nære kretsen rundt barnet som er født i feil kropp, ikke helt klarer å akseptere situasjonen. Allikevel kan fremstillingen av den rause, røde og varme moren og den blå, strenge faren med veldig maskuline verdier bekrefte noen gamle kjønnsstereotypier som jo denne boken egentlig skal bryte opp i. For heldigvis finnes det fedre som i utgangspunktet er langt rundere i kantene enn denne faren, og som sikkert liker rosa også.