Fargesterk fuglejakt

Når vennene Carl og Kim en dag, etter å ha slumret i sommerheten, våkner av et høyt skrik, skjer en rekke ting som fører dem ut på et stort eventyr. Det er professor Fiær som skriker fordi hun har lett og lett etter en sjelden fugl, regnbuespetthunnen, men ikke har lyktes i jakten. Nå ber hun i sin fortvilelse Carl og Kim om hjelp. Dermed er den store fuglejakten i gang.

Fortellertalent i utvikling

Som fortelling er Den store fuglejakten ganske enkel. Det er lite tekst på hver side, og historien strekker seg ikke så mye utover seg selv. Om man skal kunne trekke en moral eller en tematikk ut av den, må det være at den som leter, den finner, og at nåla i høystakken ikke nødvendigvis er helt umulig å få øye på. Allikevel kan vi se en positiv utvikling i Brechs fortellertalent fra hennes foregående bøker, Cornelia og jungelmaskinen (2017), Hvem vil komme i bursdagen min? (2018) og Ulveskogen (2019), da den nyeste fortellingen er hakket smidigere i den narrative strukturen enn de forrige. Men mest av alt er dette en bok som byr på en spennende, fantasifull og ikke minst fargerik opplevelse. Den følger et klassisk mønster som minner litt om det vi finner i de eldste remseeventyrene, som «Pannekaka» og «Kjetta som var så fæl til å ete». For det er en lang rekke herlige fugler våre venner Carl og Kim skal treffe på før de muligens finner fuglen de leter etter.

Illustrasjoner i sentrum

Som i Brechs tidligere bøker er dette en bok der bildene er i sentrum og teksten mer er en veileder gjennom fortellingen. Og her er det masse fint illustrasjonshåndverk som er gjort. Illustrasjonene er laget digitalt, men har på ingen måte noen glatt finish. De ligger ganske tett opp til et håndtegnet uttrykk, og uansett er det de rent komposisjonsmessige trekkene ved bildene som imponerer – uavhengig av hvilket medium hun har laget dem i. Brechs bruk av ulike størrelser og perspektiver er særlig slående, som åpningsbildet, der alt ses ovenfra, eller i oppslaget der fugler i forgrunnen får Carl og Kims båt til å se bitteliten ut. Oppslagene er dessuten svært varierte i sin utforming. Mange av dem er fulle av bevegelse, av liv og vill vegetasjon, og kontrastfargene rødt/grønt og gult/blått er brukt med svært vellykket resultat. Andre oppslag er langt enklere, med en helt hvit bakgrunn og noen enkle figurer. I enkelte oppslag låner den også fra myldrebøkene, da man kan lete etter og kanskje telle fine fugler i bildet. Komposisjonsmessig er dette en fryd for øyet, både hva hvert oppslag og hele boken gjelder. Og den blir bare finere jo mer man ser, nettopp fordi den er så godt gjennomarbeidet. Omslagsdesignen er for øvrig veldig lekker, med båten til Carl og Kim i solnedgang og en fugleflokk i alle farger over dem, glanset og noe opphøyd fra bakgrunnen.

Litt å undre seg over

Selv om Den store fuglejakten ikke egentlig utgir seg for å være en mystisk bok, men heller en fantasifull og fantastisk oppdagelsesreise, så er den faktisk litt mystisk allikevel. For hvem er egentlig Carl og Kim? De er to barn, kan vi se, Carl er lang og tynn, mens Kim er kort og fyldig. Men det tar litt tid å finne ut hvem som er hvem. Ellers er de helt uten bakgrunn og historie, og de introduseres for oss med den største selvfølgelighet, som om vi alltid skulle ha kjent dem. Dette gjelder også professor Fiær. Alle fuglene de møter, inviterer også til undring. Husfugler og paraplyfugler, babusjkafugler og undervannsfugler – hvilken fauna hører de egentlig til? Fuglene er nok mest fantasifigurer, men kan sette tankene i sving hos både voksne og barn. Og kanskje får vi også se en morgenfugl?

Nora Brech viser seg nok en gang som en av våre mest spennende unge illustratører. Selv om fortellingen mangler noe kompleksitet og dybde, svinger hun i Den store fuglejakten sine digitale pensler høyt og skaper visuelle drømmebilder som vi kan la oss sluke av. Og slike visuelle lyspunkter trenger vi nå som mørketiden er over oss.