Formfull aksjonskunst

Det trondheimsbaserte forlaget Træsh har de siste årene markert seg med flere stilsikre utgivelser, med annerledes formater som understreker det tematiske innholdet. Ett eksempel er det dvelende A3-formatet på den overdimensjonerte tegneserieavisen Træsh Times (Træsh Forlag, 2020). Antologien kom ut under den første koronanedstengningen.

Ida Neverdahls risografprintede kunstfanzine Lugubra (Træsh Forlag, 2021) har et tilsvarende smart format, i A5-størrelse som er så snevert at kun torsoen til tittelfiguren får plass på forsiden. Tematikken er tydelig. Her handler det om kvinnekropper i altfor trange rammer.

Feministisk slagkraft

Torsoen på forsiden setter Neverdahls motiv inn i en kunsthistorisk sammenheng, hvor verk som Female Torso (1983) av den colombianske billedhuggeren Fernando Botero inngår. At Neverdahls fanzine både kan og bør forstås som kunst, understrekes av lanseringen på Prisløs Vintage i Oslo høsten 2021, hvor en serie malerier av Neverdahl samtidig ble avduket. Både maleriene, heftet og plakaten som følger med fanzinen Lugubra, presenterer kvinnekropper på en måte som på samme tid virker konfronterende og estetiserende.

Det kroppspositivistiske budskapet som dominerer arbeidene, gir dem en feministisk slagside.

Kompleks heltinne

Handlingen i Lugubra er enkel og følger en sadomasochistisk kvinne på et ydmykelsesraid rettet mot alle menn hun støter på. Lugubra elsker å dominere andre, men tør hun overgi seg selv til kjærligheten? Etter å ha sparket hodet av baristaen på kaffebaren møter hun sin mannlige motpart.

Begrepet luguber betyr ifølge Store norske leksikon bedrøvelig eller trist, men det kan også bety suspekt eller mystisk. Tittelfigurens komplekse personlighet inkorporerer alle disse karaktertrekkene, uten at noen av dem får anledning til å definere henne. Neverdahl legger all sin kreative energi i å tegne Lugubras anatomi overbevisende. Mennene hun møter, er i kontrast enfoldige bipersoner, med et forenklet figurdesign.

Utvidet verk

En tidligere versjon av fanzinen har vært gitt ut før, som 24-siders heftet Lugubra, laget til Oslo 24 Hour Challenge på tegneseriefestivalen Oslo Comix Expo i 2020. I den nye utgaven har Neverdahl lagt til en 11-siders introduksjon med nye komiske og sjokkerende effekter. «En ny perfekt dag til å lage kvalm for menneskeheten» slår Lugubra fast i den nye innledningen. Like etter kravler et titalls rotter ut fra underlivet hennes.

Stilmessig er det nye heftet mer forseggjort og forbedret, med risografprintede nyanser av rødt og svart, som rydder bort forgjengerens innslag av turkis, gult og grønt. Hver og en av tegneserierutene har også fått piggtrådlignende border som stenger bildene inne. På én av sidene stikker det opp to rottelignende hoder fra borden. Rotter er et gjengangsmotiv hos Neverdahl – og en del av tittelen på den kommende selvbiografiske tegneserien 51 % rotte 49 % menneske.

Forskjellen på forsidene fra 2020 og 2021 er ellers stor, med en ung naken kvinnekropp på forgjengeren og en voksen bodybuilderkropp på det nye omslaget. Felles for de to forsidene er at begge skjuler ansiktet på hovedpersonen. Dette går igjen som et konsekvent valg i tegneserien. Selv uten klær sover Lugubra med masken på. Er det et uttrykk for skam?

Sterke kvinner

Til journalist Øyvind Holen[1] forteller Neverdahl at hun er inspirert av fetisjkunstneren Namio Harukawa, som er kjent for sine groteske og estetiserte blyanttegninger av store, dominante kvinner som sitter på små, barnaktige menn. Flere av grunntrekkene fra dette kunstnerskapet brukes videre av Neverdahl.

En gjennomgripende tematikk hos Harukawa er asfyksiofili, som betyr å bli seksuelt opphisset av å bli kvalt. Denne fetisjen griper også Neverdahl tak i, i en nærgående scene med ansiktssitting som tværes ut over tre sider. Ansiktet på personen krymper på disse sidene til offeret til slutt blir slukt. Oppbygningen av disse sidene er like mye en hyllest til Harukawa som en rendyrket parodi.

Lugubras fysiske fremtoning er først og fremst en motsats til tynne kropper, og her er Neverdahl og Harukawa tydelig på nett. Ellers i sin tilnærming til Harukawa snur Neverdahl femdom-universet hans oftest på hodet. Én av forskjellene er at mennene i Harukawas kunst som oftest er nakne, mens det motsatte er tilfelle i tegneserien Lugubra. Her er det kun tittelfiguren som konkret og i overført betydning blottstiller seg selv.

Listen over parafilier hos Neverdahl begrenser seg ikke bare til ansiktssitting. I fanzinen blandes også fascinasjonen for høye hæler med hyppige innfall av sadisme og ekshibisjonisme. Alt dette er likevel kun motivmessige valg.

Vemmelig estetikk

I den vitenskapelige artikkelen Vemmelsens pedagogikk og tegneseriens potensial: En analyse av Ane Barstad Solvangs Frykt & medlidenhet og Ida Eva Neverdahls «I’m a girl, it’s fantastic» (Universitetsforlaget, 2021) beskrives Neverdahl og Solvang som eksempler på «en ung generasjon kvinnelige tegneserieskapere som har revitalisert tegneseriekunsten i Norge». Forfatteren Adriana Margareta Dancus mener at de «bruker vemmelsen som et estetisk virkemiddel for å ta et oppgjør med urealistiske oppfatninger av den kvinnelige kroppen som ren, perfekt og gledelig fertil samt med diskurser som overser og ignorerer unge kvinners sårbarhet».

Analysen til Dancus er god og bevitner kontinuiteten i Neverdahls produksjon. Kropp er en gjennomgående tematikk i tegneseriene hennes, både i stripeform og i lengre sekvenser. Tidligere har hun også laget en serie sterke animasjoner på oppdrag for ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser. Det kroppspositivistiske budskapet går igjen.

Romantisk slutt

Neverdahls eksplisitte tegneserie om sadomasochisme ender på finurlig vis som en søt og romantisk fortelling om ekte kjærlighet. Mest av alt synes fortellingen å handle om å bli fornøyd med seg selv.

Figuren Lugubra brukes også videre til ulike politiske kampsaker og dukket nylig opp på utstillingen Supre superhelter 2022 på Avistegnernes Hus, i selskap med ulike skeive superhelter. Neverdahls unike tegneferdigheter er nøkkelen til hvorfor konseptet fungerer så godt. Enten figuren er annerledes på den ene eller den andre måten, blir hun fremstilt med stil.

Fortsettelsen herfra går etter alt å dømme fra lugubert til slibrig. Oppfølgeren Slibrina er allerede i gang – med støtte fra Grafill.

Fotnote: 1 Pondus #7 2021.