Halvgodt om havet

Man kan nesten kalle den en «Havboka for barn», den nye utgivelsen til forfatter Bjørn Arild Ersland og illustratør Rune Markhus. Havboka jeg sikter til, er Morten A. Strøksnes’ suksessbok fra 2015, en personlig fortelling om jakten på haifisken håkjerring, men også en opplysende bok om livet i havet, både fra et historisk, klimaorientert og samfunnsmessig perspektiv. Nå dukker det ikke opp noen håkjerring i Katten og havet, men en katt er med, derav bokens navn.

Forskning og forvirring

Katten og havet er på ingen måte like omfattende som Havboka, men den er på samme måte en personlig fortelling om å være ute på havet. Forfatter Ersland forteller om hvordan han via en e-post til Havforskningsinstituttet i Bergen fikk innvilget opphold på forskningsskipet G.O. Sars i Barentshavet for å skrive bok om havforskere, og om hva han lærte om havet og livet i havet under oppholdet. Rammefortellingen er imidlertid lagt til en hyttetur ute i havgapet, som han gjør sammen med katten Baltus.

Boken balanserer det narrative med det informative på en grei, men iblant også forvirrende, måte, og selv om jeg lærer av det jeg leser, lurer jeg også på en del ting. Språket oppleves som noe hakkete, og teksten er litt tørr, men Rune Markhus’ illustrasjoner bidrar til å skape liv og leven i oppslagene. Illustrasjonene er varierte og skaper mye visuell bevegelse, og at de hovedsakelig er laget i kontrastfargene blått–gult/rødt/oransje, gjør dem kraftfulle og skarpe. Allikevel er dette en bok som er preget av noe utydelighet. Man forventer av en sakprosabok at den skal være informativ, og det er også Katten og havet, men denne gangen er ikke informasjonen alltid like lett tilgjengelig. Det skyldes både tekst og illustrasjoner og delvis også samspillet mellom disse.

Iblant synes jeg ikke at teksten er opplysende nok. F.eks. er det en scene der båtmannskapet rister maneter ut av en trål. Her leser vi at det svir i ansiktet på mannskapet, men det forklares ikke hvorfor. Er det brennmaneter de rister, eller finnes det andre maneter med samme effekt? Når forfatteren ramser opp «ulike fiskeslag» han har funnet på turen i Barentshavet, dukker «en fiskekasse» og «en bit av en trål» opp på listen. Men trål og fiskekasse er da ikke fiskeslag? Og fiskearten som i boken er stavet «snåttfisk», staves korrekt «snottfisk» ifølge både Havforskningsinstituttet og Store norske leksikon. Så er det også nevnt.

Stiliserte illustrasjoner

Rune Markhus har et ganske markant uttrykk, og i vant stil lager han her stiliserte, grafiske og tidvis ganske flate og kantete illustrasjoner. Han legger seg mer på det dekorative enn det fortellende og kan ha hentet inspirasjon fra f.eks. plansjer. Den høye graden av stilisering kan gjøre det vanskelig for barn å kjenne igjen alt de ser her. Markhus har tatt seg stor kunstnerisk frihet i både form og farge i sine tegnede skildringer av alt fra fiskeslag til ting man må ha med på havet. Så selv om dette skal være en faktabok, er det ikke noe en-til-en-forhold mellom det vi ser i boken, og hvordan ting ser ut i virkeligheten. Det er ikke nødvendigvis noe problem, men det kan godt hende at man som forelder må ta en ekstra runde med forklaringer av hva man ser på bildene under høytlesningen. Mer problematisk er det at det i enkelte oppslag med tegninger av ulike fiskeslag og andre vesener som lever i havet, er skrevet navn på dem under med bitteliten skrift, og en dårlig balanse mellom fargene på tekst og bakgrunn gjør skriften enda vanskeligere å se. Markhus’ gjennomgående bruk av dekorative bokstaver i denne boken får ikke toppscore i leservennlighet.

Best fungerer illustrasjonene i rammefortellingen om Bjørn Arild og katten Baltus som er på en ukes hyttetur ute i havgapet. Her er bildene rolige og enkle, men også stemningsfulle, og de skaper gode omgivelser for den ordrike teksten. Og så er bokomslaget fancy, da, med gjennomhullet forsideperm; et kuøye som inviterer oss rett inn i fortellingen.