Heseblesende krigsthriller med tintinesque estetikk

Didrik Magnus-Andresens tegneserie er flere ting. Det er en fortelling som reflekterer over hvordan menneskeheten igjen og igjen destruerer sine egne samfunn. Det er en idemyldring rundt hva Amundsen egentlig var på jakt etter i 1918 da han reiste mot Nordøstpassasjen. Det er faktisk – mer om det litt senere – en ganske søt historie om usannsynlige vennskap. Men mest av alt er det en heseblesende, intens thriller som starter Magnus-Andresens tegneseriekarriere med et lite smell.

Mystisk funn i gruva

Først i historien møter vi Roald Amundsen og Oscar Wisting som er på jakt etter det som viser seg å være en svart pyramide som stikker opp av snøen, en rest av en gammel sivilisasjon. Drøye 20 år senere er unggutten Pål i lære hos den hardkokte gruvearbeideren Kolbein på Svalbard. En dag de beveger seg innover i gruva, finner de en svart dør, en rar korridor og en slags kodebrikke som Kolbein rapper. Nazistene, som er kommet på besøk av «vitenskapelige grunner», skjønner at det er noe å hente når de ser at pyramiden ligner Kheopspyramiden, og at det er spor etter hyperboreerne, en sivilisasjon som gikk under for lenge siden. Kolbein og co – Pål, geolog Mads Heiberg og hans sekretær (og, senere, maskingevær-aficionado) fr. Lykke – må forsøke å hindre tyskerne i å utnytte kunnskapen de har oppdaget.

Godt karaktergalleri

Rent stilmessig i norsk kontekst er det fristende å sammenligne Magnus-Andresen med Martin Ernstsen og Kristian Krohg-Sørensen. Han tegner ganske like ansiktsuttrykk og bruker lignende gråtoner for effekt som førstnevnte, mens det er tydelig at krigshistorie og grundig research står like høyt hos ham som hos sistnevnte. Det er mye detaljert og nøye skyggelegging, og det er en del detaljer som gjør stemningen ekstra guffen: Snøen faller tettere og tettere i takt med at natten faller og tyskerne blir mer og mer truende. Dette driver fortellingen på en subtil måte, Svalbard blir stadig mer klaustrofobisk for leseren nesten uten at man merker at det skjer. Men det som gjør Magnus-Andresen til en tegner som tydelig har sin egen stil, er karakterene – både hvordan de er tegnet, og hvordan de utvikler seg. Særlig skurkene har innmari gode fjes: Min favoritt er den tyske vitenskapsmannen/superskurken Reinhardt Rahn, som er en blanding av Simpsons’ Mr. Burns og Rudolf Blodstrupmoen (!). Gruvearbeider Kolbein, en surmaga gruvearbeider med (etter hvert) et hjerte av gull, har mange likhetstrekk med kaptein Haddock.

Hardkokte skurker, hyggelige vennskap

Og apropos, boka spiller på en del andre Tintin-strenger. Det er svettesprut, onomatopoetika og fartsstriper på nesten hver side, og historien er skapt og redigert så spenningen skal stå i høysetet – det er ingen dødtid i Ultima Thule, hver rute driver fortellingen frem. På sitt mest spennende minner historien om North by Northwest, der hardkokte, usmakelige typer jager de sympatiske hovedpersonene gjennom snøfonnene. Og det er denne jakten som gir oss den tidligere nevnte søte historien om vennskap. Kolbein, Pål, Heiberg og fr. Lykke rekker i løpet av den raske flukten sin til Barentsburg å bli knyttet tett sammen, og det er lett for leseren å bli glad i dem. Det er ganske imponerende formidlet i et såpass kjapt plott. Det er fornøyelig.

Mersmak

Ultima Thule er et ambisiøst prosjekt, og det lyser gjennom hver rute at det er mye og god research som ligger bak. Det er spennende å lese hele veien, og karaktergalleriet er engasjerende; man heier lett på de snille, man vil at skurkene skal tape. Det eneste å utsette er slutten på boken – den er åpen og egentlig litt brå. Leseren kunne godt hatt et par sider til å fordøye enden på flukten på. Som den leses nå, kan man gjette at det kanskje er en oppfølger på vei. Det håper denne anmelderen, i alle fall.