Inn i rommet, under huden

Menneskene i Kjøkken dukker ned i egne minner, reflekterer over hvordan ting de har opplevd, egentlig var, og forteller dem videre til oss som leser. På overflaten er boka en samling fortellinger som gir korte innblikk i menneskenes hverdagslige liv, der de sover, spiser, handler mat på butikken eller ringer hjem. Det er ingen tydelige introduksjoner eller avslutninger i fortellingene – leseren blir dyppet ned i situasjoner som egentlig kan summeres opp i en eneste setning. I den første fortellingen, som er tittelløs, er fortelleren hjemme hos venninnen Lee, der de spiser appelsin og ser på livet utenfor vinduene. I «Kjøleskap» finner et barnebarn bestefaren sin stuet inn i kjøleskapet og hjelper ham med å sette seg ut på taket. I «Butikken» handler protagonisten mat mens hun snakker med moren sin på telefon.

Men disse fortellingene, og de fire andre som utgjør Kjøkken, er så mye mer enn bare hverdagslige fortellinger. I nevnte «Butikken» bærer de enkle blyantskrevne ordene tyngden av et mor-datter-forhold som kan virke å ha fått mer enn bare fysisk distanse mellom seg. «Tiger» skildrer et øyeblikk i et ungt forhold en varm sommer mens en tiger tilsynelatende går forbi utenfor. Handlingene ser ut til å utspille seg i et Norge og i et Kina, men hvorvidt det er konkrete episoder, vage minner eller lett absurde hallusinasjoner, blir aldri helt tydelig. Det føles som om det er en drømmeaktig blanding av alt sammen.

Det er vanskelig å finne noen å umiddelbart sammenligne Yang med i tegnestilen. Hun har et øye for detaljer som bærer handlingen i fortellingene sammen med teksten – blikkene karakterene sender hverandre, bekymringsrynker rundt øynene til en bestefar eller måten et kjolestoff folder seg på når en jente lener seg på en gutts skulder for å reise seg opp. Fargene og trykket er også eminent – det er kjølige blåtoner, varme oransjefarger og, innimellom, noen gule flekker som ser ut som de har blitt overført av hender som har skrelt appelsin rett før de bladde gjennom boka. Det vitner om at lite, om noe, ved Kjøkken er overlatt til tilfeldighetene. Det er en bok man kan bruke flere timer på å lese – det er så mange forseggjorte tegninger og detaljer at man kan dvele ved hver side. Spesielt tegningene av vann er nydelige, der det bølger lett over baderomsfliser eller mørk asfalt. Det er nesten magisk hva hun klarer å skildre med bare blyant.

Noen objekter går igjen i flere av fortellingene også, som appelsiner som skrelles, vinduer som blir sett ut eller inn av, eller klær hengt opp til tørk. Temperaturen blir ofte nevnt, gjerne i forbindelse med sommerhete. Denne repetisjonen av observasjoner og sanselige inntrykk gjør fortellingene til en nesten messende helhet, som pust eller som bølger. De ofte sensuelle beskrivelsene av svette kropper, lukten av en munn eller en jakke som eimer sigarettrøyk, gjør lesingen til en intim opplevelse.

«Folk sier at dersom en edderkopp svever», står det skrevet på siste side i «Butikken», over et nært portrett av et ansikt, «er det noen et sted som er langt hjemmefra.» Karakterene i Kjøkken later ofte til å befinne seg på flere steder samtidig, både hjemme og borte, i den fysiske verden og i en drømmetilværelse, fortiden, nåtiden og fremtiden. Forholdene de har til menneskene og omgivelsene rundt seg, setter seg i kroppen til leseren, særlig hvis man i likhet med Yang (som flyttet til Norge fra Kina i 2011) har flere steder i verden som en kaller hjemme. Boken vant Gull i kategorien Tegneserie under Årets vakreste bøker-utdelingen tidligere i oktober, og det er ikke noe rart. Jeg har ennå til gode å lese en tegneserie i år som har satt seg så godt under huden og i minnet.