Kunstferdig ironi

Over 300 personer var til stede i løpet av åpningskvelden, hvor flere av arbeidene ble solgt. Ett signert verk av avistegneren Egil Nyhus måtte endatil hektes av veggen etter bare noen timer, da det ble kjøpt med til utlandet.

Historisk sus

Oslo Rammeverksted og Galleri Grotten ligger i Akersveien 19, og eies av Magnus Øverland Dahl. Magnus er dattersønn av dikteren Arnulf Øverland, og galleriet er oppkalt etter kunstnerboligen «Grotten», hvor Øverland flyttet inn i 1946. Arnulf Øverland pushet grensene for blasfemiparagrafen med en slik styrke at den forble sovende i over hundre år, og forsvant ut av Grunnloven i 2015. Innerst i lokalet står det en hvit byste av Øverland, som en stilltiende vokter som legger sin velsignelse over det hele. Religionskritikk og satire virker med andre ord svært velkomment i utstillingen.

Den forhenværende avistegneren Morten M. Kristiansen fra Verdens Gang er den av utstillerne som i størst grad benytter seg av denne muligheten. Verk som Israel og Pallestina! (tusjpenn, vannfarger) og Vil ha semitt og smule! (tusjpenn, vannfarger) er både hardtslående og sterke – og kan oppleves kontroversielle. Det samme gjelder den komisk-groteske Kristi himmelfart (tusjpenn, vannfarger) som er montert høyt oppe på veggen – som for å understreke Morten M´s festlige lek med formatet. Kun hender og føtter henger igjen på bildet av den kristne frelseren på korset; benstumpene hans vises så vidt der han farer i rakettfart til himmels. Morten M er én av de norske avistegnerne som mest sannsynlig aldri vil få sin like noen steder. Hva tenke VG på da de gav slipp på denne unike tegneren i 2011?

Satirebibliotek

Magnus Øverland Dahl er også sønn av avistegneren, illustratøren og billedkunstneren Hans Normann Dahl, og i utstillingen henger flere av hans arbeider. Innerst i «grotten» er det også innredet et eget bibliotek, med den gjenværende parten av Dahls svært spesialiserte boksamling. Fokuset i disse bøkene ligger nettopp på illustrasjon og politisk karikaturtegning. At du som gjest kan sette deg i biblioteket og komfortabelt bla deg gjennom innbundne samlinger av eksempelvis vittighetsbladet Simplicissimus er nokså fantastisk. Galleri Grotten står frem som et nøye gjennomtenkt samlingspunkt for alle som liker satirekunst – og et flott supplement til Avistegnernes Hus. Men hva så med selve utstillingen?

Overvekt menn

Litt gammeldags er det kan hende at kjønnsbalansen mellom de tjueen deltakerne kun er fire kvinner – mot 17 menn. Til gjengjeld er det en kvinnelig kurator som står for utvalget; Åse Kathrine Dahle. Èn av de utstilte damene får dessuten briljert, som kombinert utstiller og stand-up-artist, med en eksklusiv opptreden for de oppmøtte åpningsdagen. May Linn Clement har de siste årene slått seg opp som komiker, i forlengelsen av virket som avistegner og skribent for Dag og Tid. Sammen med ni andre tegnere, inkludert Emil Ellefsen, Jenny Jordahl og Egil Nyhus mottok Clement Fritt Ords stipend for satiretegnere i 2021. Alle disse fire tegnerne deltar i år i Tegnesalongen.

Jenny Jordahls bidrag til utstillingen inkluderer tre utvalgte boksider fra utgivelsen Er jeg snerpet? - det beste fra Alle kvinner´s 1938

(Gyldendal, 2022). Denne hybriden av historisk dokumentasjon og kommenterende revisjon er en utradisjonell bok som nettopp har blitt til i forlengelsen av Fritt Ords overnevnte satirestipend. De signerte digitaltrykkene som er rammet inn ut fungerer fint som enkeltstående kunstverk da de målbærer hver sitt selvstendige poeng. Jordahl bidrar også med en tegneserieside fra boken Aasta Hansteen (Cappelen Damm, 2023) med tittelen Furier er også kvinner (digital tegning). Klar tale herfra med andre ord.

Blant de øvrige kvinnene er tegneserieskaper Kjersti Synneva Moen, og Bergens Tidenes avistegner Frida Strømme. Sistnevntes Stjernesludd (digital tegning) ble solgt allerede den første uken, og det er lett å se hvorfor. Arbeidet parafraserer Edvard Munchs litografi Angst (1896) på en foruroligende måte, med ansiktsløse lidelser gjemt bak kirurgiske munnbind. Kunstneren går her i dialog med et tidligere åndsverk på en måte som både tilkjennegir og anerkjenner forelegget. Arbeidet tjener godt som eksempel på hva som skiller en intelligent illustrasjon fra en KI-illustrasjon.

De gamle er eldst

Forholdstallet mellom aktive og avdøde tegnere i utstillingen er atten mot tre. Gunnar Bratlie (1918-1990), Hans Normann Dahl (1937-2019) og Fredrik Stabel er til stede i ånden med hver sine verk, formidlet via etterkommere og familie.

Gunnar Bratlies originaler skiller seg fra resten av arbeidene i utstillingen, da det her dreier seg om rene kommersielle illustrasjoner. Kunstnerne er likevel svært relevant for utstillingen i kraft av sin bakgrunn fra krigen, da han ble fengslet og sendt til Grini som straff for å ha tegnet en karikatur av Vidkun Quisling på forsiden av Norsk Ukeblad. Bildene som er rammet inn viser originaltegninger til tre ulike forsider av Norsk Ukeblad i perioden 1958 til 1962. Ett av disse arbeidene finner man interessant nok til salgs på nettstedet Finn for halve prisen(!). Nyutgaven av Bratlies tegnedagbok SKISSER I SMUG Glimt fra livet på Grini (Museumsforlaget, 2018), som først ble utgitt i 1945, er ellers også inkludert i utstillingen.

Det er tydelig å se at de eldste nålevende utstillerne innehar en særegen kraft. Godt voksne tegnere som Finn Graff besitter en sjelden kombinasjon av hardhet og letthet i streken, som skaper et uutslettelig inntrykk. Hvordan kan noe så tøysete i tonen treffe så ubarmhjertig hardt? År med erfaring og tegnetrening har trolig noe med saken å gjøre.

Arven etter Dahl

Heldigvis finns det også yngre krefter til å overta stafettpinnen. Emil Ellefsen er en av utstillerne som elsker å boltre seg i detaljer, og nylig hadde den produktive tegneren en separatutstilling på Galleri Grotten. Flere av arbeidene hans går i dialog med Hans Normann Dahl, som eksempelvis Sint jungel (tusj og akvarell, 2024). Dette myldrende kunstverket befinner seg i et lignende landskap som Arild Nyquists bildebok Onkel Monokkel og trommeslageriet (Aschehoug, 1987) slik den I sin tid ble tegnet og fargelagt av Hans Normann Dahl. Likheten er også tydelig til stede med Dahls litografi Borgentoppen 16 som henger fremme i selve rammeverkstedet.

Etter å ha besøkt utstillingen blir man mest av alt gående og tenke på hvilken eminent billedkunstner Hans Norman Dahl var – og fortsatt er. Burde ikke Nasjonalmuseet overta noe av denne kulturarven?