Mørket er bare en farge

Barnebøker som handler om enten foreldre eller barn som strever med et eller annet, da gjerne en eller annen form for psykisk plage, er nærmest blitt en egen sjanger. Svært mange barnebokutgivelser signert Gro Dahle og Svein Nyhus har vært toneangivende for denne retningen, men det er selvsagt mange andre forfattere og illustratører som jobber med lignende problemstillinger. Denne høsten er forfatter Ingrid Z. Aanestad og illustratør Sunniva Sunde Krogseth ute med boken Berre mor og Ellinor, der tematikken med en mor som har det ugreit, tas opp på en både nyansert og kanskje litt forsiktig måte.

Hva er det med mor?

Berre mor og Ellinor er ikke noen handlingsmettet fortelling og er i stor grad preget av en indre prosess hos den lille jenta Ellinor. Ellinor bor sammen med moren sin, og vi kan både lese og se i bokens illustrasjoner at mor er en kreativ og koselig dame, og Ellinors skolevenninne Stine sier: «Mor di er så pen. […] Mor mi har aldri sånne fine klede.» Men moren til Ellinor har også dager da hun bare ligger på sofaen, og hun er nesten alltid lei seg om kvelden: «Ho har så mange tankar i hovudet», sier Ellinor til Stine. Hva det er med moren til Ellinor, får vi ikke vite. Kanskje er det noe forbigående, kanskje er det noe kronisk. Men egentlig er det ikke så viktig, for som det står her: «Mørket er berre ein farge.» Og Ellinors liv med moren har veldig mange andre farger også. Det er noe av det denne fortellingen vil vise oss.

Illustratør Sunniva Sunde Krogseth har da også skapt et visuelt univers til denne fortellingen der det er både hyggelig, lunt og spennende å være. Illustrasjonene, som er tegnet digitalt, men har enkelte analoge teksturer, skildrer i hovedsak hverdagsliv, men det gjøres på en måte som oser av både trygghet, kreativitet og optimisme. De fleste av illustrasjonene er preget av blågrønne toner, som skaper en rolig, harmonisk stemning. Og i oppslagene der fargene er som mørkest, er det alltid en lyskilde eller flere som bryter inn: strimer av lys fra en åpen dør, et stearinlys i et vindu eller gåsunger som skinner på mørke kvister. Selv om Sunde Krogseth ikke etterstreber noen fotografisk realisme i disse illustrasjonene, er allikevel bildene hennes fulle av detaljer som både barn og voksne kan kjenne igjen fra sine egne liv – det gjelder alt fra skjell vi kan finne på stranden, til blåmønstrede perler på et kjede.

Et spennende visuelt narrativ

Sunniva Sunde Krogseth har skapt en spennende struktur i bokens visuelle narrativ ved at hun hovedsakelig holder seg til store, vide oppslagsbilder som går over to sider, men iblant bryter dette prinsippet ved å dele oppslaget i enten to, fire eller enda flere mindre illustrasjoner, adskilt med vinkelrette linjer. Allikevel er ikke dette noen tegneserie-estetikk. I bokens siste halvdel dominerer imidlertid de store tosiders-oppslagene. Dette harmonerer fint med handlingen og tematikken, der Ellinor sykler ut til havet og treffer klassevenninnen Stine som hun skjønner vil være venn med henne. Sunde Krogseth er en illustratør som er lydhør overfor denne bokens stemning og tematikk, og hun skaper bilder det er godt å være i, også for den voksne leseren. Fordi mange av oppslagsbildene er så store, kan man liksom forsvinne inn i bildene og fortellingen. Og nærbilder gjør at vi kommer tett på det som skjer. Det er fint.

Berre mor og Ellinor er en bok som legger vekt på det nære forholdet mellom mor og datter, og som ufarliggjør det å ha en forelder som ikke bare har det enkelt. Hovedproblematikken i fortellingen er om Ellinor kan fortelle om moren til en jevnaldrende venninne uten at det går ut over vennskapet, men det hele er veldig udramatisk skildret, både i tekst og illustrasjoner. Slik sett gjør denne boken en fin jobb med å normalisere psykiske vansker, og det er slett ikke dumt i en tid da det snakkes mye om psykiske plager og sykdommer. For psyken vår er tross alt en like levende og naturlig del av oss som både armer, ben, lunger og hjerte. At det skurrer og rusker litt i systemet hos både voksne og barn i kortere eller lengre perioder, er en helt naturlig del av det å leve. Alt i alt opplever jeg dette som en veldig hyggelig hverdagsfortelling der nærheten mellom mor og datter sikkert også