Dystert og vakkert om trøblete sameksistens

Ønsket om å produsere en større utstilling i samarbeid med nasjonale tegnere har lenge ligget på blokka hos visningsstedet Hå Gamle Prestegard på Jæren. Prosjektet slo likevel først rot i 2016 da invitasjonen endelig gikk ut til syv utvalgte kunstnere. Da resultatet av invitasjonen endelig sto klart helt på tampen av 2018, inntok utstillingen sin rettmessige plass i en rekke av sterke tegneutstillinger i Rogaland-regionen, som med kvalitetsproduksjoner av Per Dybvig, Snøfrid Hunsbedt Eiene, Marit Victoria Wulff Andreassen og Bernhard Østebø med flere har sett et etterlengtet oppsving i sine gallerier og museer hva angår satsing på tegnekunsten.

I invitasjonen som ble sendt ut, oppfordret visningsstedet kunstnerne til å ta utgangspunkt i det noe flytende begrepet parabiose og derigjennom bidra med egne tolkninger av samme.

Samme utgangspunkt, ulik tolkning

I Tom S. Kosmos iøynefallende bidrag bindes hans syv i utgangspunktet ulike verk på mesterlig vis sammen ved hjelp av en større veggtegning. En robust og kraftig gren danner bakgrunn for og holder de øvrige elementene samlet. Ut fra denne vokser det treskulpturer, mezzotint og øvrige papirarbeider, alle med motiver med ulik henspilling på menneskets higen etter å underkaste seg naturen, temme den og eie den. Like fullt tar en bestandig natur stadig tilbake eierskapet, som i det lille verket The surveyor – landmåleren, hvor bare et kranium ligger tilbake, snart overgrodd og gjemt av en utemmelig vegetasjon.

Utstillingens gjennomgående samfunnskritiske grunntone befestes av Sverre Malling, hvis umiskjennelige, presise og detaljerte håndarbeid også her inneholder diskré, men syrlige stikk til en stadig økende polarisering gjennom en voksende «oss mot dem»-mentalitet. Godt representert ved verket Norwegian Muskox, den norske moskusoksen, vår felles nasjonale stolthet og symbolet på det urnorske, men som egentlig ikke er så norsk, da den ble hentet inn fra Grønland så sent som på 1930-tallet etter å ha vært fraværende fra vår fauna siden siste istid.

Danny Larsens arbeider toner samfunnskritikken ned til en stille og mer kontemplativ refleksjon over midlertidigheten i menneskers og våre konstruksjoners tilstedeværelse. Det moderne mennesket har i alle tider hatt en dragning mot urskogen. Her søker vi ro og tilhørighet. Kanskje låner vi et stykke plass til en hytte for en begrenset tid før vi igjen forsvinner og etterlater konstruksjonen til en natur som alltid vil kreve plassen tilbake, som gjennom forvitring og forråtnelse på ny innlemmer den i sitt kretsløp, til sporene etter oss gradvis viskes ut. Larsens bilder er på mange måter melankolske, men uten at han blir svulstig eller klisjeaktig i sitt uttrykk. Snarere maner hans verker til en respektfull ettertanke.

Tanja Thorjussen kobler begrepet parabiose opp mot historiske, religiøse, magiske og mytologiske skikkelser, bindeleddene mellom det tidlige mennesket og naturen. Vesener som gjennom historien har blitt brukt som forklaring på fenomener og forhold. Selve sammenføyningene mellom vår begrepsverden og den verden vi ikke har kunnet forklare gjennom logikk og vitenskap.

Gjennom sine rene, dekorative motiver skaper hun fantasifulle hybrider bestående av elementer fra ulike organismer og ulike verdener.

Johannes Høie stilte med ett eneste verk. Til gjengjeld et markant og slående arbeid med sine 250 × 390 cm. Verket markerer en avstand fra hans tidligere detaljtette arbeider. Med nattsvart kalligrafitusj på kinesisk silke har han i det stedsspesifikke verket Equus Ark tøyd begrepet til skjæringspunktet mellom tegning og maleri. Som i en siste makaber dødsdans suges hestene inn i et totalt mørke. De kastes omkull med en voldsom kraft, og deres forvridde kropper og angstfylte blikk gir assosiasjoner til Allsvinn og Arvaker, hestene som ifølge norrøn mytologi drar solvogna over himmelen, og hvordan deres siste stund under ragnarok, gudenes ende, kunne avstedkomme.

Detaljrikdommen i Harald Liens interiør lar betrakteren synke inn i et mørkt, drømmeaktig univers, spekket med referanser og symbolikk hvor selv fraværet av mennesker blir påfallende. Selv et vanligvis ikke-signifikant objekt som et ildsted blir i Liens strek en invitasjon til en fabelaktig reise i referanser og symbolikk. Urovekkende og på samme tid humoristisk vokser det ut av det de mest absurde dekorasjoner: Et embryo deler sted med monstre og andre fabelkreaturer med forankring i fantasi, fauna og flora. Så spekket av detaljer er den at peiskonstruksjonen i seg selv fremstår som en levende organisme. På det hele har han tilforlatelig plassert en for lengst utdødd dronte sammen med sin slektning pingvinen og en hyrde med bibelske assosiasjoner.

Der de øvrige kunstnerne har utforsket parabiose-begrepet med utgangspunkt i henholdsvis relasjonen mellom mennesket og natur, og relasjonen menneske–kultur–natur, har den lokale kunstneren Gry Hege Rinaldo dykket ned i den sterke relasjonen mellom mor og barn. Med psykoanalyse og André Greens dead mother complex-konsept i ryggen ettergår hun i verkene Specters of absence de mekanismer som ligger til grunn for utviklingen av barnets psyke. Kunstnerens detaljerte blyanttegninger av piken i skjæringspunktet barn–ungdom, som i fravær av en emosjonell tilstedeværende mor blir tvunget til å reflektere over seg selv, gjør umåtelig sterkt inntrykk. Tvillingbildene har, på tross av, eller kanskje like fullt på grunn av, sin umiddelbare billedlige skjønnhet, noe underliggende urovekkende over seg.

Dystert og vakkert

Med en fastsatt fellesnevner har man oppnådd en utstilling med klare berøringspunkt på tvers av utstillingslokalet. Utstillingen fremstår totalt sett som en beskrivelse av et vakkert, men urovekkende dystert, ja tidvis ubehagelig, univers, med takknemlige innslag av både absurd humor og rom for ettertanke. Det overraskende er dog at man har valgt å samle syv kunstnere som stort sett alle (Høie er her unntaket) arbeider innenfor samme detaljtette, figurative formspråk. Med tynn, presis strek og mettede billedflater briljerer de respektive tegnerne i sine verk, men fanden vil alltid ha mer, og det kunne være ønskelig at representanter fra et enda bredere uttrykk fikk slippe til.

I et sort-hvitt univers hvor relasjonen mellom mennesket og natur ikke uventet ble gjennomgående i de fleste av utstillingens 30 innslag, har man like fullt oppnådd en gjennomarbeidet utstilling bestående av sterke verk og med en mangfoldig tolkning av et gitt tema. Det gledes til neste gjensyn.