Uforløst om køkultur

Per Dybvig debuterer som barnebokforfatter med en bildebok der idéen er bedre enn det ferdige resultatet.

Per Dybvig er en illustratør som har evnen til å tilføre en fortelling noe ekstra. I høst skapte han bl.a. en herlig skrekkfortelling av Lars Joachim Grimstads snurrige tekst i boken Hvor ble det av?. Nå er Dybvig ute med sin første egne barnebok, De står i kø, der han står for både tekst og illustrasjoner. Igjen klarer Dybvig å skape et univers som har ett eller annet snålt ved seg. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, og akkurat det er spennende. Men denne gangen er ikke selve fortellingen god nok til at boken blir en fulltreffer. Her er det rett og slett en god idé som har fått en mindre god landing.

Kjedelig plot

Boktittelen De står i kø skaper en viss nysgjerrighet. Hvem er «de», og hvorfor står de i kø? Akkurat det siste kan jeg røpe at vi ikke får noe svar på. Det er det for så vidt ikke noe i veien med, for det skaper et slags eksistensielt rom i fortellingen: Kanskje er det selve livet som skildres som en eviglang kø? Men det eksistensielle og filosofiske potensialet som finnes i denne teksten, blir aldri utnyttet til det fulle. Illustrasjonene klarer heller ikke å løfte denne historien til et nytt nivå, selv om de er interessante i seg selv. De står i kø ender derfor med å bli en altfor konkret og liten fortelling.

Hovedkarakteren i De står i kø heter Kvist, og han må vel kalles en slags gnager. Han vil gjerne leke, men i skogen er det ingen å leke med. I stedet kommer han over en lang kø av rare dyr. Kvist vil også stå i kø, men da må han stille seg bakerst, og hvor er nå bakerst i en så lang kø? Plotet i fortellingen er at Kvist finner en kreativ løsning på nettopp det, slik at han også kan stå i køen. Det er et ganske kjedelig plot fordi dette i utgangspunktet kunne blitt en mye større fortelling. Når Kvist endelig har funnet seg en plass i køen, føles det som om fortellingen egentlig skal starte. Men da er den altså ferdig fortalt.

Fantasifull fauna

Selv om Dybvig har en vei igjen å gå som selvstendig historieforteller, er altså illustrasjonene hans verdt å legge merke til. Dybvig har en egen evne til å skape underlige karakterer og stemninger, og det har han gjort også denne gangen. Det første oppslaget med bilde av hovedkarakteren Kvist gir assosiasjoner til Dybvigs prisbelønte bok Jegeren - en fortelling fra skogen fra 2015. Kvist er som nevnt et gnagerlignende dyr, men har i tillegg noen utvekster på hodet som ser ut som kvister. Resten av faunaen i fortellingen ser også ganske snål ut, men samlingen av dyr er veldig sprikende. Dette er en salig blanding av virkelige dyr, som gaupe og elefant, og dyr som ikke finnes i virkeligheten, som storkmeis og fjellmink, pluss en ubestemmelig «kjempestor fugl». Selv om dyrene ikke helt ser ut som de gjør i virkeligheten, gjør denne miksen av virkelige og uvirkelige dyr at universet verken blir fugl eller fisk. Det hadde vært morsommere om faunaen bare hadde bestått av fiktive arter. Men det er gøy at gaupen ser ut som en vaffel i pelsen og at elefanten har to små dyr som vokser på det ene øret dens.

Skogens ro

Fargepaletten i boken bidrar i stor grad til den underlige stemningen som preger den. Fargene glir stadig over i hverandre, slik at de aldri oppleves som «rene». Det sniker seg hele veien inn bruntoner som gir et preg av skog og natur, og bruntonene blir etter hvert mer dominerende når høstlige blader faller og skaper trøbbel for køen i bokens siste halvdel. Det er fint med barnebok-illustratører som tør å bruke en annen palett enn den som er glad og sukkertøysfarget. Jordfarger skaper en ro som jeg tror barn har godt av å oppleve. Roen i uttrykket (og i skogen) forsterkes også av at konturer og streker er duse og heller mot det grå i stedet for det svarte. Illustrasjonene er tegnet med fargeblyanter på papir, og her er det ingen skarpe kanter og ingen brå bevegelser. Det er litt som om vi går på mose og røtter gjennom hele boken.

Til tross for at illustrasjonene er fine, klarer de altså ikke å gjøre fortellingen større enn det teksten legger opp til. Det underlige og absurde ved fortellingen blir mer et anslag enn noe som utvikles til en fullendt historie. Det er synd, men kanskje Per Dybvig virkelig får det til i en annen og kommende bok?