Ulykkelig ungdom, triste streker

Åse Ombustvedt ble i 2020 nominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for boken Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? (2019). Hennes nye bok heter Ring hvis det er noe, og selv om den ikke er en oppfølger, er den nær beslektet med Når er jeg gammel nok …. I boken fra 2019 samarbeidet Ombustvedt med illustratøren Marianne Gretteberg Engedal, mens i Ring hvis det er noe er det Inga H. Sætre som står for streken. Men til tross for valget av ulike illustratører er ikke de visuelle uttrykkene så ulike i disse bøkene. Det er heller ikke tematikken, formen og dramaturgien. Det kan virke som om Ombustvedt bruker den forrige boken som mal for den nye, og det lykkes ikke helt. Heldigvis klarer Inga H. Sætre å gi fortellingen et nødvendig løft.

Mørk og tvetydig fortelling

Mens Når er jeg gammel nok … handler om en gutt som opplever vold hjemme, handler Ring hvis det er noe om samlivsbrudd og omsorgssvikt og å ha en forelder med psykiske problemer som lempes over på datteren. Hovedpersonen heter Emma, det samme som en av karakterene i den første boken, men om det er den samme Emma, er uklart. I begge bøkene strever hovedpersonene med å få formidlet hvilken vanskelig situasjon de er i hjemme, og de må ta imot mye de ikke skal fra foreldrene sine før de til slutt heldigvis får åpnet seg for lærerne sine.

Begge de to bøkene er kalt «dikt for ungdom», men selv ville jeg kalt Ring hvis det er noe lyrisk prosa. I Når er jeg gammel nok … er de ulike tekstbitene helt klart selvstendige dikt, og det skjer mye på et språklig plan, slik det gjerne gjør i lyrikk. I den nye boken er det narrative tydeligere enn det rent språklige, det er innslag av tegneserie, og den tydelige her og nå-opplevelsen som man ofte får i møte med dikt, får jeg ikke her. Assosiasjonsrommet et godt dikt åpner i meg som leser, finner jeg heller ikke. Allikevel er dette en litt mystisk og tvetydig tekst som overlater noen biter til leseren å forstå. Og Inga H. Sætres illustrasjoner bidrar til at her og nå-følelsen heldigvis iblant får lov til å tre frem i boken. Kanskje kunne boken vært løftet enda et hakk dersom illustrasjonene spilte litt mer på det metaforiske, symbolske og stiliserte.

Illustrasjoner som gir noe mer

Det som i alle fall er sikkert, er at denne fortellingen ikke ville klart seg like godt uten Inga Sætres bilder. Ikke bare er de stemningsfulle i sin stillfarne og neddempede skildring av forholdet mellom mor og datter, men de gir også fortellingen det assosiasjonsrommet som jeg synes mangler i teksten. Sætre veksler mellom å bruke tusj (hovedsakelig blå, men også svart, gul og rosa/rød) og gråblyant i illustrasjonene, og stilen er umiskjennelig hverdagslig og litt uvøren, om enn mer avslepen enn i f.eks. tegneserien «Møkkajentene». I de ulike hverdagsscenene i boken klarer hun å mane frem en tristhet i meg som jeg nesten ikke vet hvor kommer fra. Sætre forteller så mye uten egentlig å uttrykke det direkte. Og der teksten er tvetydig, legger hun til enda et lag som får meg til å undre meg over hva det er som egentlig skjer i fortellingen. I tillegg dukker det opp noen illustrasjoner som gir noe helt annet. Som der forholdet mellom far og datter skildres, og ledsages av en illustrasjon av verdensrommet med et enslig «Er det noe?» skrevet inn i. Eller der Emma drømmer om at katten hennes er kastet i en sekk i en elv, og vi til høyre for teksten ser en hel side viet til en blå, stilisert fremstilling av vann i bevegelse. Også til slutten, der Sætre får avslutte fortellingen etter at teksten er ferdig, gir hun en ekstra dimensjon til det som skjer: Emma drar en hårstrikk ut av håret, og til slutt ser vi strikken ligge i en vanndam. En banal situasjon, kanskje, men når vi vet at Emma har funnet strikken på en lekeplass, og den kan betraktes som et bilde på barndom, gjerne hennes egen, så blir den illustrerte situasjonen veldig sterk: Emma kvitter seg med sin egen turbulente barndom, og hun kvitter seg med drømmen om barndommen, hvordan den egentlig kunne vært.

Ring hvis det er noe er en veldig sår fortelling som berører også den som aldri har opplevd omsorgssvikt. Den tar opp en viktig problemstilling som kan være vanskelig å sette ord på, og tematiserer også nettopp dette med formidling. I tillegg viser den at det som ikke kan skrives, kanskje kan tegnes i stedet. Ungdommer er jo forskjellige, og gjennom denne bokens flermedialitet henvender den seg både til dem som synes det kan være hjelp i en litterær tekst, men også til dem som synes visuelle kunstformer fungerer bedre som uttrykk for følelser og tanker.