}

Vår tegner i særklasse: Hans Normann Dahl 1937–2019

SAK
Publisert 20/02/19
| Skrevet av Ingun Bøhn

Hva vet vi om hvilken avtale Hans Normann Dahl hadde med St. Peter? Døråpner til himmelriket? Sett fra jorda synes det som om han for en gangs skyld innfant seg i tide med god margin og vel så det. Ingen gestikulerende tommel eller annen avledende manøver ble nødvendig; hans velkjente sjarmøretappe for å kamuflere forsinkelsene, de mange beryktete. Tommelsnurr tilhører nå tilbakelagte jordiske trivialiteter. Men en og annen anekdote ble nok levert ved møtet med vår Herre for hyggens skyld – helt sikkert. Det dahlske lune, som vi her nede har kunnet glede oss over i et stort antall år.

«Hans Normann Dahl har vært en institusjon. Den fabelaktige tegneren, den vakkert innsmigrende illustratøren, den alltid velvillige kollegaen og Tegnerforbund-entusiasten.»

Ingun Bøhn

Hans Normann Dahl har vært en institusjon. Den fabelaktige tegneren, den vakkert innsmigrende illustratøren, den alltid velvillige kollegaen og Tegnerforbund-entusiasten. En ustoppelig, idérik redaktør av det herværende fagtidsskriftet Numer. En impulsiv reiseleder og omsvermet lærer. Og ikke minst – den krasse og politisk våkne karikaturtegneren i verdensklasse.

Vi har drømt oss inn i stemningsmettede bildebøker fylt av fortettet sommeridyll, der illustratør Hans kjæler for lubne hester i måneskinn og hus med bamsefaktor, hus man får lyst til å krype inntil og inn i. En deilig, krukkeformet dame har inntatt en divan – hun ligger der med fioløyne, svanehvite bryster i gavmild utringning og tvilsom uskyld. Når anledningen bød seg, viste han en særegen fornemmelse for edelløvskog og gamle eiketrær. Hans gjorde dem vakre og ga dem personlighet: Her står jeg, jeg er et eldgammelt tre – det er mange som søker ly hos meg, og jeg ønsker deg velkommen. Han viste oss at mellom naturalisme og fantasi ligger poesien latent.

Tegner Dahl tilhørte disse få, forbasket briljante naturtalentene som synes å få til alt de vil. En vagabond med skisseblokken stikkende opp av cordfløyelsbuksene; han slo seg ned ved et kafébord i Drøbak, Firenze eller Luxor; blyanter spisses, pennesplitter risper, øyeblikk – bokstavelig talt – fanges. Slikt er ikke alle forunt.

Hans N. Dahl som tegnende reiseleder i Italia: Det går unna, fra piazza til piazza – ryddig renessanse og svulstig barokk. Hans flyvende strek får tegningene til å lette fra arket; de er upretensiøse henimot det lurvete, gir oss mylderet, lydene og luktene. Broene i Venezia og søylegangene i Bologna. Smugene og skyggene. Pompeii-rødt, umbra og sepia. Tegner Dahl hygger seg; man oppdager enda en variant av den utpregete dahlske trivsel omfavne espresso og chianti, halte hunder og gamle svartkledde kjerringer. Selv de arrogante marmorsøylene får et islett av lystighet i dette scenarioet. Og som fremragende observatør hadde han utviklet et skarpt syn for neser. En markant nese – han fant alltid en – kunne bli et sentralt element i en stor tegning, en humoristisk veiviser i vrimmelen.

Hans Normann Dahl, portrett av Finn Graff.
Hans Normann Dahl, portrett av Finn Graff.

Men ikke bare lutter idyll, den populære illustratør og skaperen av en eventyrlig ABC – hadde han ikke også en rev bak øret? For under den tilsynelatende tilbakelente godmodigheten lurte en skarp, innful og sarkastisk kommentator som fikk utfolde seg på Dagbladets sider gjennom de begivenhetsrike «syttiåra». Det var en sann svir å følge ham, man takker tilfeldighetene for at man fikk oppleve denne perioden i avistegningens lokalhistorie, politiske kommentartegninger og karikaturer myntet på hjemlige og internasjonale størrelser og situasjoner. Aktørene ble gjenstand for den mest infame visuelle fortolkning. Signaturen Hans N. Dahl innebar treffsikre observasjoner, humor kombinert med et tilspisset budskap.

Hans Normann Dahl var et forbilde og en mentor for mange. Det er umulig å tenke seg annet enn at han er aktiv og våken fremdeles, i passiar med vår Herre, som skapte jorderik med lys og skygge, fenomener en tegner har et nært forhold til. Nettopp skaperen burde ha forutsetninger for å kunne more seg over dette sitatet fra Hans: «Gled deg med din høyre hjernehalvdel! Vi som liker å kalle oss ‘de kreative’, ser med tilmålt skepsis på den venstre!»

Vår Herre kan ha litt av hvert i vente.