En liten systematiker feirer jul

Kubbe lager verdens beste jul er fjerde papirbok i serien om den lille trebiten Kubbe og hans gode venner Bestemor og Gran. Selv er jeg blitt stor fan av Kubbe som organiserer og samler og systematiserer, og har mye glede av både illustrasjoner, fortellinger og den narrative strukturen i Åshild Kanstad Johnsens bøker. Det er vanskelig å ikke sitte med et smil om munnen mens man leser disse bøkene, som er fulle av en godslig, underfundig humor, i alle fall slik man opplever det som voksen leser.

Kubbe gleder seg veldig til jul! Det kribler og bobler i den lille vedkubben, og 1. desember er en av årets viktigste dager. Og når Kubbe skal feire jul, gjør han som alle systematikere gjør, nemlig lager en liste over alt som skal gjøres. Kubbe vil gjerne ha med seg Gran på all førjulsmoroa, men han skjønner etter hvert at det ikke er helt lett for Gran. For Gran liker ikke jul. Det er for mye stress, press og greier, og det er for mye som skal gjøres riktig. Gran får det ikke til. Så hvordan skal den inkluderende Kubbe få med seg sin gode, men motvillige venn på julefesten?

Kubbe lager verdens beste jul er en fortelling som sier at det skal være plass til alle, uansett hva man synes om julefeiring, at alle oppfatninger er like bra, og at hjemmelaget julepynt og julekaker ikke trenger å være perfekte. En julekrøll er like fin som en julekurv. I Åshild Kanstad Johnsens herlige, overskuddsfylte tekst og høyst levende strek gjennomlever vi Kubbes og Grans førjulskaos på fint og morsomt vis. Og fortellingen bak det neongrønne omslaget (et dristig fargevalg!) er også en høyst fargeglad reise, kanskje enda litt mer enn de tidligere Kubbe-bøkene. Men er det jul, så er det jo jul, og da drar vi gjerne på litt ekstra.

Selv om fortellingen fortelles gjennom teksten fra a til å, lager også Kanstad Johnsen små scener i illustrasjonene som understreker situasjonene med snakkebobler og små tilleggsepisoder i handlingen. I juleboken ser vi i én scene hvordan et hus skal julepyntes, og i en annen at Gran gjemmer seg i julegranskogen. For eksempel. Dette er et av de morsomste illustratoriske grepene vi finner i Kubbe-bøkene, og det gjør at vi kan dykke enda lenger inn i fortellingen og de detaljerte bildene. For som vanlig er det masse å oppdage i den visuelle fremstillingen av Kubbes verden, og det kjennes uvanlig inspirerende å finstudere Kanstad Johnsens fremstillinger av snølandskap, kjøpesentre og julepyntede hus. Her er det så mye rart å se, og det ser ut som om illustratøren har hatt det gøy når hun har funnet på alt dette. I illustrasjonene fra byen og kjøpesenteret i denne boken er det for eksempel både jul og jazz, klubb, kafeer og en butikk med tøys der alle som er utenfor, ler. Bildene er så fulle av entusiasme at man virkelig får lyst til å ha akedag, juleverksted og å handle presanger.

Som de tidligere Kubbe-bøkene er juleboken illustrert i en blandingsteknikk der grunnlaget er blekktegninger som siden videreutvikles og bearbeides med digitale pensler. Et karakteristisk trekk ved illustrasjonene er at det er en gjennomgående bruk av mispass mellom farge og strek: en følelse av forskyvning i forholdet mellom figurer og bakgrunn og mellom konturer og fyllfarger. Mispass er i utgangspunktet en feil i en trykkeprosess, men det blir ofte brukt som et visuelt grep som skaper en litt skisseaktig, rask finish. Dette kler det trivelige og rause Kubbe-universet veldig godt. Kanstad Johnsen evner også å fornye dette fiktive universet litt i hver bok, både handlingsmessig og visuelt, samtidig som hun ivaretar alt det vi kjenner igjen fra tidligere bøker. Friskheten og humoren i Kubbe-bøkene er dessuten fortreffelig og oppleves fortsatt som treffende. Det skaper selvsagt en forventning om at Åshild Kanstad Johnsen kan ha enda flere Kubbe-bøker i ermet, da dette konseptet enda ikke føles uttømt. Så hvem vet – kanskje har vi flere Kubbe-historier i vente?