Men verden var ikke ferdig

OMTALE
Publisert 23/03/19

Verden sa ja

Omtale: Verden sa ja

Tittel: Verden sa ja
Tegning og tekst: Kaia Dahle Nyhus
År:
2018
Forlag:
Cappelen Damm
Format:
Bok med harde permer
Sider:
42
ISBN: 978-82-02600-54-9

Kaia Dahle Nyhus tar med seg hele verden inn i sin nyeste bok, der bildene ikke fenger like mye som teksten.

Kaia Dahle Nyhus har i sine tidligere illustrerte bøker konsentrert seg om familien, om mammaer, pappaer og søstre. Nå har det skjedd en endring: I sin nye utgivelse tar hun hele verden med seg inn i boken! I en smått naivistisk stil, som om et barn fortalte det til en voksen, legger hun i Verden sa ja ut om verdens og sivilisasjonens utvikling fra den mystiske starten til i dag. Vi starter som fisker i vannet, men reiser oss snart på to ben, finner opp lure ting som hjulet og bålet og lager hulemalerier. Men årtusenene går, og naturkatastrofer, forurensing og overforbruk blir snart en del av verdensbildet. Verden sa ja er både et lærerikt, fantasifullt og vidløftig prosjekt i tekst og bilder som har potensial til å bli fantastisk, men Dahle Nyhus kommer bare ganske greit fra det.

På rams

Den unge forfatteren og illustratørens tidligere bøker er skrevet i en fantasifullt oppramsende stil, og kanskje er det på tide at hun viser nye litterære kunster. Men iVerden sa ja fortsetter oppramsingene. For verden består jo av en rekke ting og hendelser, og først skjer det ene, så skjer det andre, og så skjer det enda mer. Nå er det heldigvis et godt poeng som driver det hele, nemlig at verden ikke vil slutte å endre seg. Det ligger i vår og verdens natur at vi hele tiden vil noe nytt. Vi blir ikke ferdige. Men det som driver verden videre, bryter den også ned. Og nettopp dette paradokset er et spennende utgangspunkt for en barnebok. Så dermed har den oppramsende stilen i det minste en god begrunnelse denne gangen.

*Verden sa ja* av Kaia Dahle Nyhus, side 10–11.
Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus, side 10–11.

Brageprisen

Kaia Dahle Nyhus sin bok Verden sa ja ble nominert til Brageprisen i 2018, sammen med Kristin Roskifte, Arne Svingen og Anna Fiske. Fiske fikk prisen for sin bok Elven, også utgitt av Cappelen Damm.

Bakgrunner

Jeg opplever balansen mellom tekst og bilder i denne boken som både god og mindre god. Det meste skjer i teksten, og illustrasjonene oppleves mest som et fint og nært følge til den. Som kontrast til tekstens mange fantasifulle oppramsinger er bildene roligere, mer preget av store flater og iøynefallende enkeltelementer, som f.eks. en stor, gul dinosaur, en mørkeblå apekatt eller dødens grønne ansikt. Iblant henter illustrasjonene motiv fra teksten, og iblant bidrar de med noe annet som skaper et miljø rundt det skrevne ordet, det være seg dyr eller natur. Men like spennende som teksten er disse illustrasjonene ikke. Her skjer det for lite, og på mange måter danner illustrasjonene mest en fargerik bakgrunn for den innholdsrike teksten. Fargepaletten er i hovedsak grunnfargebasert i toner av rødt, gult og blått med innslag av sort, hvitt, oransje og blågrønt. Bortsett fra at det sorte og blå er mer fremtredende i bokens første del, er det ingen utvikling i bruk av fargene etter som boken skrider frem. Dette gir illustrasjonene og boken som helhet et noe statisk preg.

*Verden sa ja* av Kaia Dahle Nyhus, side 30–31.
Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus, side 30–31.

Betraktninger

Den oppmerksomme vil sikkert også legge merke til de spesielle trærne i boken – har vi ikke sett dem før? Jo visst, de var med i Dahle Nyhus’ En dag drar mamma (2017) også, og Dahle Nyhus har fortalt til Cappelen Damms blogg forlagsliv.no at disse trærne er inspirert av maleren Lili Elbes trær, som vi bl.a. finner i bildet «Poplerne langs Hobro Fjord». Det er ikke vanskelig å se. Et oppslag med motiver fra havbunnen gir meg dessuten assosiasjoner til Paul René Gauguins illustrasjoner til «På havets bunn står skutene» i Inger Hagerups barnediktbok Så rart. Nok en inspirasjon? Disse betraktningene er morsomme å gjøre, men er nok ikke noe en leser i barneskolealder vil reflektere over. For barnet er boken full av ny kunnskap – teksten tar som nevnt mye plass, men elementer fra teksten dukker jo også opp i bildene, slik at det kan være mulig å gå på en liten jakt i illustrasjonene når hver tekstbit er lest igjennom: Hvem finner hjulet i oppslaget om oppfinnelsen av det? Hvor mange fabrikkpiper kan vi se i oppslaget om forurensing? Etter hvert som barnet blir mer kjent med historien, er det kanskje også mulig å gjenoppleve den gjennom bare å se på bildene, siden de følger fortellingen ganske tett kronologisk.

*Verden sa ja* av Kaia Dahle Nyhus, side 36.
Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus, side 36.

Mer sofistikert

Det er litt skuffende å lese en bildebok der teksten er mer interessant enn bildene, og der bildene oppleves mest som dekorelementer. Kaia Dahle Nyhus’ illustrasjoner er imidlertid mer sofistikerte i streken og har en bedre finish nå enn i hennes tidligere utgivelser. Hun har også åpenbart mange gode ideer, men er fortsatt uforløst som forteller. Det språklige uttrykket har ikke utviklet seg så mye. Men Dahle Nyhus er fortsatt ung, og mye kan skje. For verden er fortsatt ikke ferdig – og det er nok ikke dette forfatterskapet heller.