Altmuligmannen

Anders Kvammen debuterte med tegneserieromanen Ungdomsskolen i 2016, en bok som vant Brageprisen for barne- og ungdomslitteratur. Kvelden før Numer møter ham på Skatten på Tøyen, har han gått gjennom et utkast til den kommende boken Jobb sammen med serieskaper Christopher Nielsen, som har blitt både en venn og mentor for Kvammen.

Du holder på å legge siste hånd på den nye boken din. Hvordan har prosessen vært, sammenlignet med den første gangen?

– Den første gangen kom alt mer naturlig. Historien i Ungdomsskolen hadde jeg tenkt i over ti år på hvordan jeg skulle fortelle. Utgangspunktet for Jobb var mer tilfeldig. Jeg lagde en historie om min første jobb til Blokk-antologien som hadde temaet «begynnelser». Så viste Christopher Nielsen meg tegneserien The Job Thing av kanadiske Carol Tyler. Jeg har hatt over fjorten forskjellige jobber, så den ideen kunne jeg også bruke.

Har du brukt alle jobbene dine i boken?

– Jeg tegnet en strek hvor jeg plasserte jobbene mine bortover, og startet i den rekkefølgen. De eneste jobbene jeg har utelatt, er miljøarbeiderjobbene. Jeg har prøvd, men uansett hvordan jeg vinkler det, blir det å score et poeng på at brukerne var motstandsmomenter. Jeg fikk ikke helt til å fremstille det på en grei måte. Tingene som kunne vært morsomt, hadde samtidig vært upassende.

Hvor lange er historiene?

– Boken har vokst til så mye mer enn jeg tenkte den skulle være. Hvert kapittel skulle være på ti–femten sider, men de lengste av dem nå er på rundt førti sider. Ungdomsskolen har en tradisjonell spenningskurve, men i denne boken er det mer som en hjerterytme.

Hva er det som har vært vanskeligere denne gangen?

– Jeg hengte meg opp i at historiene skal være sammenkoblet. Mot slutten av hver historie har jeg lagt en naturlig grunn til at neste kapittel starter in medias res. Jeg spente litt ben på meg selv ved å gjøre det på den måten. I løpet av livet har jeg bodd fjorten ulike steder i Oslo, og det er litt rart hvordan karakteren dukker opp i en ny bolig i hver historie. I en historie blir alle leieboerne kastet ut av huseierne, og da de forstod at de ikke hadde lov til å gjøre det, ble jeg truet av en torpedo. Det er nesten for sykt. Hvert kapittel har tre aspekter: Det er alt som skjer privat, boligmessig og jobbmessig.

Det er ikke en lystig bok?

– Nei, men det er sånn jeg husker tilbake på tjueårene også. Det var en evig kamp for å finne økonomisk handlingsrom og finne ut hva jeg ville gjøre kunstnerisk. Det er en klassisk konflikt som mange som jobber kreativt, kan kjenne seg igjen i. Alle burde være stolt av den jobben de har, men om man ikke ønsker å være der, er det ikke … jeg var nok ganske bitter i mange av de årene, og følte at livet var urettferdig. Til slutt fant jeg ut at det eneste jeg kan gjøre, er å jobbe hardt med å prøve å finne et kunstnerisk utløp, og det er det hovedkarakteren i boken gjør.

Hva er det som skal til for at noe du opplever, kan bli en god historie?

– Mange ting som skjer meg, skjønner jeg at kan bli en god tegneserie, og da skriver jeg dem ned. Men det er fint å ha tid til å bearbeide inntrykkene. Dagbokseriene jeg lagde tidligere, kunne være laget mer i affekt, de var kanskje litt for sinte. Når jeg lager tegneserier om nåtiden, bruker jeg tankebobler, slik at seriene blir fortalt mer i førsteperson. I Ungdomsskolen og Jobb viser jeg ikke hva hovedkarakteren Aksel tenker. Det gir mer rom for leseren til å lese mellom linjene.

Det kan være veldig utleverende å skrive selvbiografisk. Hvor komfortabel er du med å dele så mye av deg selv?

– Gjennom hele oppveksten hadde jeg alltid en angst for å bli avslørt, uten at jeg visste for hva. Litt av grunnen er nok at jeg følte jeg var utsatt for mye mobbing, og senere i livet påvirket det privatlivet mitt. Om det var noe som var bra, var jeg alltid redd for at noen ville komme og ødelegge det. Det er en slags forsvarsmekanisme, det er deilig å lage tegneserier hvor alle mine intime handlinger kommer ut i det offentlige rom. Det er ingen som kan ta meg på noe lenger.

Det er på en måte ikke noe igjen å avsløre?

– For eksempel det å innrømme at man har et stort ego. Når man er på fest og ser noen stikke av med den peneste jenta, og man tenker: «Hvorfor er ikke det meg?» Jeg er veldig komfortabel med å innrømme slike ting. Det eneste jeg er ukomfortabel med, er å bruke familien i tegneseriene. Jeg bruker dem i mindre grad som hjelpekarakterer, selv om jeg i Jobb har lagt inn møter med dem hvor de er frustrerte og prøver å sparke meg i gang. I boken møter jeg folk i juleselskap, og alle fettere og kusiner har begynt å få bra jobber. Man blir enda mer bevisst på hvor man selv er i livet.

Er det noe du fortsatt føler på etter to bokutgivelser?

– Jeg føler at jeg er på et veldig bra sted nå. Jeg liker best bare å lage tegneserier og å tjene litt ekstra på å jobbe i bokhandel et par dager i uka. Moralen i boken er på en måte at det har vært sunt og nyttig å ha vært igjennom alle prøvelsene for endelig å komme til et sted i livet hvor man slutter å se fremover, hvor man trives der man er. Og der er jeg nå. Det eneste som er kjipt med å være serietegner, er at det er veldig mye å forklare når man er på fest.

Hva spør folk om da?

– Det er alltid: «Er det noe sted jeg kan lese stripa di?» Det er mange som ikke har lest grafiske romaner, og når jeg forteller om det, får jeg alltid høre: «Det må være noe helt nytt?» I noen familieselskaper blir jeg spurt om den neste boken skal være en ordentlig bok, eller om jeg har valgt tegning nå også. Det er på en måte forståelig at de reagerer slik. Men det er også deilig å være på tegneseriefestivalen i Angoulême og møte folk som er enda eldre enn onklene mine, som har drevet med tegneserier hele livet.

Kommer du til å fortsette i det selvbiografiske sporet?

– Jeg føler at jeg står litt fast i det selvbiografiske. Jeg har ofte tenkt at det er veldig dumt om jeg blir rik, for jeg har sett hvordan tegneseriene til [Rocky-tegner] Martin Kellerman utviklet seg: De siste tingene han laget, viste tydelig at han levde altfor komfortabelt til at det passet inn i tegneserieform. Mitt liv er en perfekt tegneserie. Jeg har aldri vært flink til å gjøre det komfortabelt rundt meg; jeg er altfor impulsiv, sier ja til å gjøre ting eller flytte inn på steder; jeg synes økonomi og spillereglene for å leve et normalt liv er utrolig slitsomt. Jeg sa ofte til meg selv som ung at jeg i det minste kunne skrive en bok om dette senere i livet. Og sånn er det nå. Jeg har lyst til å bevege meg bort fra meg selv, utforske familiehistorien og farfaren min som jeg aldri fikk møte. Men å fortelle andres historier, folk som ikke finnes, må jeg nok øve meg på.

Du har sagt tidligere at du begynte å tegne for alvor da du kjedet deg på en familieferie i Provence. Hvor gammel var du da?

– Jeg ble atten den sommeren, og ble aldri fornøyd med det jeg tegnet. På et lite galleri i Antibes så jeg noe som sannsynligvis var outsider art, som åpnet øynene mine. [Den svenske serieskaperen] Mats Jonsson fortalte meg om begrepet «horror vacui», frykten for ikke å fylle hele papiret. Jeg jobbet på den måten i mange år, på [kunstfagskolen] Granum fylte jeg mange store lerreter. Men noen sa at de savnet de gamle figurene mine. Da begynte jeg å prøve å lage tegneserier, og de første tingene jeg hadde på trykk, var i antologien Smuss. Det var rundt elleve sider, og jeg tror jeg brukte seks uker på dem. Jeg syntes det var utrolig vanskelig. Problemet var ikke å få historien til å gå fremover, men å få karakterene til å ligne i hver rute.

Var det slik du skjønte at du ville jobbe med tegneserier?

– Jeg har alltid hatt tusen ideer på én gang. Jeg spilte gitar, leflet med skuespill. Helt siden jeg var bitte liten, har jeg sett opp til folk som drev med kunst. På et tidspunkt skjønte jeg at jeg måtte velge en retning og legge bort de andre drømmene. At det ble tegning, hadde praktiske årsaker også. Et instrument må du ha med overalt, og det hierarkiske kunstmiljøet i Oslo likte jeg ikke spesielt godt, min egen usikkerhet og utilstrekkelighet gjorde det fryktelig slitsomt. Jeg kom mer og mer tilbake til det røffe, naivistiske uttrykket i tegneserier, spesielt etter at jeg oppdaget den svenske tegneseriefloraen.

Hvilke av de seriene har vært viktigst for deg?

– Jeg fikk et tips om at det var masse av dem på Serieteket, så jeg lånte en hel bunke: Coco Moodysson, Mats Jonsson, Lena Ackebo. Mange av dem har et nesten identisk visuelt rom. Av norske ting var jeg ekstremt glad i Fredrik Stabel. Jeg har alltid blitt spurt om jeg ikke skal bruke farger. Jeg har prøvd det, men jeg liker best når tegneserier ikke ser så polert ut. Det kan ødelegge for en god historie om ikke tegningene samhandler med den. Jeg skapte skikkelig furore på toget til Angoulême da jeg sa at jeg ikke likte Chris Ware. Jeg synes tegningene hans ser ut som noe som kunne vært utstilt på Grafill av en grafisk designer. Det er kjempebra laget, men jeg takler ikke den typen estetikk. Jeg er veldig glad i outsider art, at alle kan bli tegneserietegnere bare de legger nok arbeid i det.

Hvordan kom du i kontakt med forlaget No Comprendo Press?

– Det var to–tre år før jeg begynte å lage Ungdomsskolen. Sindre Goksøyr hadde vist Espen Holtestaul noen dagbokserier jeg hadde lagt ut på nett, og Espen lurte på om jeg ville lage et lengre prosjekt. Det var veldig fint å bli kontaktet av ham, men jeg var fanget av jobbene mine på den tiden og hadde dårlig samvittighet lenge. Vi handlet begge på ICA Maxi på Kiellands plass, og hver gang jeg så Espen der, gjemte jeg meg. Så søkte jeg et Grafill-stipend og fikk 50 000 kroner, helt ut av det blå, følte jeg. Jeg tenkte det var et tegn, så sluttet jeg i det som er den siste jobben i Jobb, uten en annen livline enn det stipendet. Da jeg hadde laget tolv sider, sa Espen: «OK, vi kjører på den.»

Ungdomsskolen ble oversatt til russisk. Hvordan var det å få bekreftelse på at historien er så universell?

– Det var veldig fint. Da den kom ut i Norge, kom det mange voksne og komplimenterte meg for å ta opp et viktig tema, mens i Russland var det masse ungdommer som stod i signeringskø med tårevåte historier om hvordan boken hadde truffet dem i magen. Det har skjedd at norske tolvåringer har oppsøkt meg på jobb i bokhandelen og fortalt om at de har blitt mobbet, og at de ble rørt av å lese boken. Men i Russland lever boken sitt eget liv, jeg får stadig små drypp på mail og Instagram. Jeg tror det har mye med samfunnet i Russland å gjøre, hvor macho-orientert russisk skolegang er, og hvordan de legger opp til at du skal løse dine egne konflikter. Det er vanskelig å være outsider der.

Finnes det et miljø for serietegnere i Norge?

– I jobbene jeg har hatt, har det aldri vært noe særlig fellesskap. Nesten alle vennene mine drev med grafisk design og hadde flotte kollegiale fellesskap. Det har jeg savnet hele livet. Siden jeg kom inn i tegneserieverdenen, har jeg fått så utrolig mange gode venner. Det er ikke alle jeg henger med til daglig, men jeg gleder meg til hver eneste boklansering og kunstutstilling. Alle er så hyggelige mot hverandre, så oppbakkende og støttende. Uansett om det handler om skatt eller tegnetekniske ting, så er det et hav av folk å spørre om råd. Det er ingen konkurranse om hvem som er best, det er rom for alle. Noen som driver med andre typer tegneserier, har en holdning om at tegneseriemiljøet i Oslo er mer elitistisk, men det kjenner jeg meg ikke igjen i. Tegneserier er en identitetsmarkør, du kan be hvem som helst med på en øl, uansett om du er i Bergen, Finland eller USA.

Og nå kommer snart den nye boken.

– Jobb har tatt så inn i helvetes lang tid. Det er vanskelig å ikke bli lei, og jeg er lei nå. Da jeg leste gjennom den i går sammen med Christopher, tenkte jeg: «Herregud, dette er bare trist og mørkt.» Men jeg tror det er en sunn reaksjon på sitt eget arbeid å hate det den ene dagen og elske det den neste. Om jeg visste gjennom hele prosessen at den ville bli en innertier, ville jeg blitt negativt overrasket til slutt. Mange nyanser kommer frem når andre leser den. Ekskjæresten min leste de to kapitlene hun er med i, og sa at hun elsket det, og mente det var viktig og politisk, mens jeg var mer «urh!». Når den kommer ut, er det ikke min tegneserie lenger.