En karriere basert på trass

3. juni 2023 ble Flu Hartberg tildelt prisen for Årets tegneserie for Jammerdalen. I den anledning deler vi dette intervjuet fra desember 2022 som ikke tidligere har vært publisert.

Tegneserieskaper Flu Hartberg trenger knapt noen introduksjon. Fra debuten med Dongery-kollektivet på 1990-tallet via stripeserien Fagprat og lang involvering i festivalen Oslo Comics Expo har han vært en stødig, men uforutsigbar kraft i norske tegneserier. Numer møter ham digitalt fra det nye hjemmekontoret («en førtiårspresang til meg selv», som han kaller det) kort tid etter utgivelsen av tegneserieromanen Jammerdalen.

Hvordan har mottakelsen av Jammerdalen vært?

– Det har vært en lettelse. Jeg har fått gode tilbakemeldinger både fra folk jeg stoler på og fra folk jeg ikke kjenner. Og det at den første anmeldelsen var positiv, gjorde at det løsnet litt.

Bryr du deg om hva folk mener?

– Jeg har laget meg forsvarsmekanismer mot det. Hele tegnekarrieren min har bestått i å gjøre det motsatte av det folk sier jeg bør gjøre. Om jeg skulle finne motivasjon i folkelig suksess, måtte jeg ha lagt ned butikken for lenge siden. Jeg er ikke negativ til feedback i form av penger og ros, men for å kunne orke å holde på har jeg vært nødt til å gjøre meg uavhengig av det. Karrieren min er i stor grad basert på trass.

Du har sagt at ideen til Jammerdalen kom for over ti år siden. Hva var det som tok så lang tid?

– Helt siden jeg leste Jazzbasillen (av Christopher Nielsen, 1989, red.anm.) har jeg tenkt at jeg ville lage min egen store fortelling. Jeg så hele tiden for meg boken og alle scenarioene jeg ville ha med, men jeg hadde ikke verktøy for å kunne skrive en så lang og kompleks historie. I forbindelse med et annet prosjekt satte jeg meg inn i klassisk filmdramaturgi, og det ble en stor hjelp. Jeg skrev hele Jammerdalen om igjen som et filmmanus, og slik kommer jeg til å jobbe de neste førti årene.

Jammerdalen er en kompleks historie, med mange elementer og figurer. Var det vanskelig å vite når du skulle sette punktum og slutte å jobbe med den?

– Slutten på historien hadde jeg klar ganske lenge. Det som var vanskelig var å begrense hva leseren skulle få se. Det kan være en svakhet om leseren hele tiden blir presentert for nye miljøer som de godt kunne tenke seg å tilbringe mer tid i. Men som historieforteller har jeg ikke tålmodighet til å være i ett miljø så lenge. Det har å gjøre med tegneseriens begrensninger. Om figurene skal tilbringe ti dager på seminar, må jeg tegne folk med kaffekopp i hånden om og om igjen. Det er kjedelig for meg, og jeg hater å lese slike tegneserier selv. Noe av vitsen med å tegne er at du kan vise frem litt visuelt snacks. Jeg burde kanskje utfordre meg selv og se hvor spennende jeg kan fortelle fra et seminar. Men det er lett å hoppe videre når jeg føler meg usikker. Det er så mye jobb å tegne at om det ikke er lystbetont, så dør det.

Er det vanlig for deg at en tilblivelsesprosess er så lang? Hvordan har de andre bøkene dine blitt til?

– Ofte starter det bare med noe jeg vil utforske. Horgan (2009) har en enkel idé om en kar som finner en sekk med penger. Pengene var der bare for å sette historien i gang, slik at jeg kunne fortelle om en karakter jeg syntes var fascinerende. Jeg har sett såpass mye film og lest såpass mye tegneserier at jeg har en viss dramaturgi i kroppen. Men det jeg har laget tidligere har ikke fulgt de klassiske reglene like godt som i Jammerdalen. De er friere, på godt og vondt. Men alle seriene mine har vært ganske personlige. De må ha relevans for meg og mitt indre liv.

Hvordan da?

– Horgan har gruff og grums fra både meg selv og fra folk jeg kjenner. Jeg ville lage en komedie om de stygge sidene av menneskeheten. Moderator (2016) var et rent satireprosjekt, mitt blikk på samtiden. I Jammerdalen ville jeg formidle min indre fantasiverden. Rent konkret er det den verdenen jeg ser for meg når jeg drømmer om natta. Det religiøse perspektivet er veldig personlig for meg, og når det gjelder alkoholproblemer sluttet jeg å drikke for elleve år siden. Det er litt tragikomisk: Jeg begynte på historien før jeg gikk på vannvogna, og det er nesten dokumentarisk når karakteren i boka slutter å drikke.

I Jammerdalen er det prester som er hovedmotstandere. Det er nesten uvant å lese i 2022.

– Jeg hadde en farfar som var sogneprest, og en skikkelig drittsekk [ler høyt]. Det var fascinerende at en så vrien type hadde fått den øverste jobben i bygda og var overhodet i en stor familie hvor alle ser opp til ham. Det var noe jeg ville utforske. Jeg har ikke noe kontakt med min egen far så jeg kunne ikke spørre ham, og de andre i familien prøver å glatte over at oppveksten deres var ganske tøff. Så jeg har gjettet meg til hvordan det var å vokse opp slik. Jeg er sønn av en prest og har vokst opp i en prestebolig, men det var i nyere tid og mye mindre strengt enn det jeg beskriver i boken. Jeg regnet meg selv som ikke-religiøs allerede da jeg var 11-12 år gammel, og å se religion utenfra er ganske speisa.

I Store norske leksikon blir du beskrevet som inspirert av Christopher Nielsen og Carl Barks. Er det to motpoler som fortsatt gir mening når du tenker på arbeidene dine i dag?

– Jeg har vokst opp med Donald som alle andre. Jeg har ikke noe annet, Donald var min egentlige utdannelse. Noen ganger når jeg får en idé jeg synes er veldig sofistikert, tenker jeg «hva hadde skjedd om jeg byttet ut hovedpersonen her med Donald?» Donald-historiene kan være like sofistikerte, men han forholder seg til en mer strikt definert verden enn det jeg gjør i mine serier. Jeg har tenkt mye på Nielsen de siste dagene på grunn av utstillingen («System Ernst/Oslo Streetview» på det gamle Munchmuseet, 5.11.–25.11.2022, red.anm.). Jeg er veldig inspirert av hvordan han utfordrer leseren med moralske spørsmål i korte historier. En av karakterene i den nye Weltschmerz-boken hans finner ut at moren har spilt i pornofilm mens hun var gravid med ham. Jeg hadde ikke orket å gå ned i noe så guffent. Nielsen er en mester i å se samfunnet rundt oss på sin egen måte. Jeg får bare med meg toppen av isfjellet av norsk samtidslitteratur, men det er mange bleike samfunnskildringer i litteraturen i forhold til det Nielsen driver med. Jeg begynte å lese ham da jeg var altfor ung, så jeg ble tidlig bohem. Jeg ville bare følge i hans fotspor, men så fant jeg andre interesser. Undergrunns-samfunnssatiren ligger fortsatt i meg, men nå er den bare en del av bildet.

Du jobber i veldig mange sjangre og formater. Er det noe du føler er mer «deg» enn andre ting?

– Jeg må nok innse at jeg er veldig schizofren i uttrykket. Av og til skulle jeg ønske at jeg var som Lars Fiske eller [Mad-tegner] Don Martin, at jeg hadde én stil som jeg jobbet i. Men jeg er altfor bulimisk i uttrykksbehovet mitt. Likevel, når jeg ser på Bøtte (2019), hvor jeg har samlet alle de ikke-kommersielle tegneseriene mine, så er jeg stolt av det jeg har laget helt fra barndommen av. Når jeg får en illustrasjonsjobb i dag som er tvers igjennom kommersiell, så er det meg de spør. De vil ha mine tegninger. Og da er det både gøy og meningsfullt for meg å tegne. Jeg føler ingen skam eller begrensninger selv om det «bare» er en tegnejobb. Men jeg har også vært heldig som ikke har blitt presset inn i en form jeg ikke behersker. Det har skjedd noen ganger, men stort sett har jeg klart å begrense det. Og det er et godt livsverk.

Er det noe du har laget som har fått lite oppmerksomhet, men som du er veldig fornøyd med selv?

– Ja, alt, egentlig. Det har jeg alltid tenkt. Jeg har et vrangsyn på meg selv: Jeg tror kanskje at jeg er mer tilgjengelig enn jeg er. Tegneserier er ikke det første folk tenker på når de våkner om morgenen. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å føle seg kronisk undervurdert, men det har blitt en drivkraft for meg. Jeg tenker «neste gang skal jeg velte hele kultur-Norge!». Jeg har jobbet mot alle odds. Det var ingen som oppfordret meg til å begynne å tegne, og det var helt utenkelig å ha det som jobb. Men for meg fantes det aldri noen plan B. Da blir man trassig. Da jeg ikke kom inn på kunst- og håndversskolen tenkte jeg «de skjønner ikke hvem de går glipp av». Da må de overbevises, sakte, men sikkert. Og slik tenker jeg fortsatt. Du spurte meg om jeg var overrasket eller lettet over mottakelsen av Jammerdalen, men for å være helt ærlig tenkte jeg: «Endelig har de begynt å skjønne det litt, idiotene.»

Hva er det du har laget som har hatt størst suksess?

– Jeg tror kanskje det er Borte vekk i byen (2011). Den ble oversatt til mange språk, og jeg får fortsatt tilbakemeldinger om den. Den har solgt bra, og blir lånt mye på bibliotekene. Så ville forlaget smi og lage en oppfølger, og den solgte ingenting. I noen av barnebøkene mine har jeg prøvd å gjøre meg mest mulig deilig for markedet, men heldigvis er det ingen som vet nøyaktig hva som skal til for å lage en suksess.

Jeg ble overrasket over at du ikke nevnte Fagprat. Den har kommet i fem samlebøker og har vært en serie som du har laget siden tiden i Dongery?

– Jeg har fått lov til å holde på med den i mange år, men det er ingen stor kommersiell suksess. Jeg tror at når forlaget først hadde sagt ja til å gi ut én, så måtte de fortsette. Kanskje det har vært et friminutt for redaktørene, de gir ut så mange kjedelige bøker at det må ha vært et lykkelig avbrekk. Jeg følte meg veldig fri med den serien, jeg kunne gjøre hva jeg ville der. Det er en velsignelse at jeg aldri har hatt en hit. Om jeg våknet opp i morgen i kroppen til Frode Øverli og måtte tegne Pondus hver dag, ville jeg hengt meg. Det ville vært det totale mareritt. Men i stedet har jeg havnet i skyggen og kunne gjøre som jeg ville.

Hva liker du med å lage avisserier?

– Det gir meg en følelse av å være et aktivt medlem av samfunnet. Det tvinger meg til å følge med på det som skjer, ikke bare på nyhetene, men generelt. Jeg liker også de faste rammene og de faste inntektene. Og jeg liker farten, den har en verdi i seg selv. Med Miniminister har jeg fulgt med på nyhetene utover i uken, og på torsdag morgen skriver jeg lørdagens serie. Så må den være i boks på et par timer, så jeg kan tusje og fargelegge utover dagen. De redaksjonelle tegningene mine har ofte måtte bli laget på to timer. Jeg likte det veldig godt, og jeg håper den formen for satiretegning fortsatt vil ha et liv. Morsomme twittermeldinger og memer blir ikke det samme.

Har du fortsatt troen på det fysiske formatet?

– Jeg klarer ikke å ha en mening om det. I starten, da [den digitale plattformen] Comixology kom, så tenkte jeg at vi alle burde gå over til digital publisering. Jeg leste tegneserier digitalt i en periode, men jeg sluttet med det fordi løsningene var så dårlige. Det er det samme med e-bøker. Jeg er ferdig med det. Den businessen her har endret seg fullstendig siden jeg startet. Men folk leser fortsatt blader. Ting har en tendens til å leve parallelle liv.

Du holder kurs for unge serietegnere i dag. Hva er det viktigste du prøver å lære dem?

– Det er mye av det jeg synes er viktig selv, som er utfordrende å formidle til dem. Jeg synes det har en verdi å være oppdatert på hva som skjer rundt meg og kommentere det. De som vokser opp nå, kan leve et helt liv uten engang å vite hvem som styrer landet. Det som er så døvt med det, er at det blir en ufarlig, felles stil på alt. Og da snakker jeg ikke bare om tegningene, men humoren også. Om du er tjue år i dag, tenker du at alle tjueåringer på planeten skal like alt du gjør. Jeg prøver å utfordre dem på hva som er spesielt i deres liv, hva de kan komme med som ingen andre kan. Om serien like gjerne kunne vært laget i Kina eller USA er det vel ingen vits? Det virker som om målet til mange unge er at alt skal se smooth og fabrikkert ut. De vil lage en perfekt virkelighet der ingen viser svakhetene sine. Men innerst inne har alle sine demoner.