En tegner med felleskap som materiale

Rodin har tidligere brukt mye av sitt yrkesliv på å reise rundt i verden, og praksisen har vært dominert av en interesse for å bruke kunst i sosialt arbeid. Dette har blant annet ført henne til Libanon og Øst-Afrika, hvor hun gjennom organisasjonen Forum for kultur og internasjonalt samarbeid har hatt tegneworkshops sammen med flyktninger. Dette skulle vise seg å være vanskelig å kombinere med nedstengning og smitteverntiltak. Korona førte til et mer innadvendt fokus, med studier av mennesker i Rodins umiddelbare nærhet, blant annet på kaffebar.

– Alt flyter er annerledes enn tidligere bøker, med frittstående tegninger som er laget med tanke på bokutgivelse, heller enn unike kunstbøker. Rodin har alltid med seg tegnebok og tegner hver dag. Boka består av daglige notater. – Under korona begynte jeg å bruke mer tid på hver tegning, jeg så at tegningene hadde noe til felles og kunne fortelle en historie, sier hun. Rodin har klippet ord fra aviser og blader og gitt dem en ny kontekst sammen med tegningene. På den måten ønsker hun å skape tråder og linjer bakover i tid og til andre som uttrykker seg i dagsaktuelle saker. – Det er litt som å spille ball, selv om de jeg låner av, ikke vet noe om det. Rodin forteller at det har vært fint å bli tvunget til å være mer i ro under nedstengningen. All reisingen og arbeidet i andre land har til tider vært anstrengende, med mange sterke inntrykk. – Da alt det internasjonale arbeidet stoppet opp, fant jeg ut at det egentlig var ganske all right med en pause.

Det siste året har hun tegnet sammen med demente på ulike sykehjem. Hun forteller at det er veldig variabelt hva de tegner, at det er selve tegnehandlingen som er viktig. Tegningen fører til en tilstedeværelse og får folk til å våkne, være i nuet, forteller hun. – De puster rolig når de tegner, og er konsentrerte. Når de kommer inn, kan de være sløve og ikke si noe, og så ser jeg at de våkner til. Det er en utrolig opplevelse, egentlig.

– Først tegner vi sammen på svære ark, og etter hvert er det noen som tegner individuelt. Det er ikke resultatet i seg selv som er det viktigste, men selve prosessen. Det er som å danse, var det en av deltakerne som sa. Rodin sier at hun kan merke at de demente er til stede i det de tegner. Den prosessorienterte og åpne tilnærmingen har mye å si, forteller hun. – I en kunstners kompetanse ligger det mye man kan bruke i ulike sammenhenger. Det er innfallsvinkelen som er viktig, at man har et åpent utgangspunkt og ser potensial i det folk gjør, og skaper en opplevelse sammen. Og det er det som er mitt kunstneriske prosjekt, jeg har en fellesskapsidé i det jeg gjør.

Rodin har tidligere brukt mye tid på å reise, men også på søknadsskriving og annen administrasjon. – Det har vært deilig å ha hatt full konsentrasjon i atelieret, det har ført til nye arbeider, sier hun. – Blant annet om den reisen der, forteller hun og viser meg en original kunstnerbok med tegninger og tekst basert på en reise hun bega seg ut på som 15-åring. I løpet av to år fikk hun sin videregående utdannelse på en reisende folkehøyskole i Danmark, hvor hun og medelevene kjørte ut i verden med en buss, med en ambisjon om praktisk læring.

Hun beskriver skolen som svært venstreradikal og sekterisk. Alt var felles, man hadde felles økonomi, felles tid, og lærerne betalte inn lønna si til en felleskasse, oppsummerer hun. Etter å ha hørt på NRKs podkast fra 2022, Sekten som ville redde verden, ønsker hun å fortelle om sin opplevelse av skolen. Inntrykket som gis i podkasten, er utelukkende negativt og forteller blant annet om korrupsjon hos ledelsen. – Vi var jo veldig unge og ble bare kastet ut i den store verden, og noen opplevde det som ganske voldsomt. Men det var veldig mye spennende også, bemerker hun. Pensum ble lagt opp til å passe landene de besøkte, med praktisk arbeid, språk og historie. Blant annet bygget de to skoler fra grunnen i Guinea-Bissau i Vest-Afrika, selv mursteinene stod de for selv. Skolene står fortsatt, og de to årene satte dype spor også hos Rodin.

Det er gjerne utenfor atelieret og i menneskelige møter at hun finner inspirasjon til sin kunstneriske praksis. – Det er ikke først og fremst utstillinger som inspirerer meg mest, men heller museer, gatekunst og folkekunst. Jeg synes noe moderne kunst ofte kan være litt utilgjengelig og privat. Rodin kommer alltid tilbake til atelieret for bearbeidelse av det hun gjør utenfor, i form av kunstbøker.

– Mange tenker at kunstneryrket er ensomt og innadvendt?

– Mhm, nettopp. Det er det jeg mener med at en kunstners kompetanse kan være så mangt og brukes på forskjellige måter. Det er et veldig hierarki i kunstverdenen, mens jeg er ikke så veldig opptatt av det.

– I Alt flyter tegner du mye fra café, hvordan er det å tegne fremmede? Det er jo ganske intimt, det å bli tegnet.

– Jeg håper jo at de ikke ser det, jeg prøver å tegne i smug! Med en gang noen ser på, blir jeg selvbevisst. Og de som blir tegnet, vil at det skal ligne, det blir en forventning som gjør at tegningen kan bli stiv og ufri.

Boka ble ferdigstilt mens Rodin var på residens i regi av kunstnerkollektivet Tenthaus, i en container omgjort til atelier. – Den stod i en skolegård i Lier, med masse elever som hang rundt og så inn vinduet, forteller hun. – Jeg hengte opp tegningene i vinduet hver dag sånn at de så stadig flere tegninger og hvordan jeg jobbet. De fikk se hva jeg holdt på med, sånn som det var på ordentlig. For å få tettere kontakt med barna, tegnet jeg dem. De kom inn og satt modell i to minutter hver, og de stod i lang kø utenfor. Jeg prøvde å lære dem hva kroki er, at det ikke er et portrett som skal henge på veggen, men min daglige øvelse. Men de var jo veldig opptatt av hvordan de så ut.

– Har du jobbet med undervisning selv?

– Ja. Jeg har hatt prosjekter med DKS, undervist lærere i Libanon, og jeg har vært gjestelærer på en kunstskole i Uganda. Jeg har også vært vikar i grunnskolen. Jeg tok en teaching artist-utdannelse i Volda, hvor tanken er at man skal komme inn i skolen/institusjoner som kunstner og ikke lærer/pleier. Jeg synes det er en veldig god ide, og for meg har det fungert godt å jobbe på den måten i institusjoner som sykehjem. Men jeg synes det er vanskeligere å jobbe som kunstlærer i skolen, det blir for stort fokus på andre ting enn selve faget. Man må like skolehverdagen hvis man skal jobbe i skolen, men jeg er mer interessert i faget. Man blir fort fanget inn av planene, møtene, forventningene, resultatene, og det gikk på bekostning av den kunstneriske prosessen og potensialet i faget. Jeg synes det er synd.

– Hva jobber du med akkurat nå?

– Nå er jeg i innspurten med en rapport om demensprosjektet. Det er mye forskning og fokus på demens for tiden, som Demenskoret på NRK. Min erfaring er at kunst og tegning har samme virkning som musikk, det er bare ikke like underholdende for andre å se på. Det handler om å være aktiv, kreativ, gjøre noe sammen og føle seg sett. Den rapporten handler om det.