Mellom grønnsakshagen og atelieret
Grensene er fortsatt stengte for de ennå ikke fullvaksinerte, som den svenske kunstneren Mattias Eliasson, som for tiden er aktuell med sin første utstilling i Norge, på Tegnerforbundet i Oslo.
Mattias Eliasson
Svensk kunstner, født 1983.
Bor i Malmö og i skogen utenfor.
Aktuell med utstilling på Tegnerforbundet, som åpner 30. september:
«WE COULD TURN THE DARKNESS INTO LIGHT
YOU DON’T HAVE TO FEEL SO LONELY»
Når jeg ringer ham opp for en videosamtale, svarer han fra sitt atelier. Han har nettopp returnert etter å ha kjørt et lass med gjenstander til norskegrensen, der han så har stått og sett over på trærne på den andre siden mens han ventet på at partneren som fulgte med for å kjøre bilen videre til Oslo, skulle returnere med tom bil.
Mattias Eliasson: Jeg jobber helst i relasjonen med plassen der jeg gjør en utstilling. Ofte forhandler jeg meg til en lang installasjonstid, så jeg kan være på stedet og nesten bo meg inn litt. Jeg har en løs plan når jeg kommer dit, og har mye materiale som jeg tar med meg. Iblant for mye … Så setter jeg i gang en ny prosess på selve stedet. Jeg skaper en slags atmosfære, eller en forvandling av hele plassen, noe jeg synes det er ganske spennende å jobbe med. Å forberede alt i detalj i studioet, dokumentere det og så å pakke det ned og sende det til et annet sted med en beskrivelse for noen andre som skal installere, det blir noe annet for meg. Men det er bra å få «knuffas lite».
Inger Wold Lund: Har dette påvirket arbeidet ditt?
ME: Nei, jeg tror det bare blir til at jeg driver prosessen lenger i atelieret. De beslutningene som jeg kanskje skulle tatt i utstillingsrommet, tar jeg der isteden. På en måte er det litt synd, for det hender mye når jeg kommer inn i et nytt rom, og jeg skulle gjerne fått oppleve det – jeg tar den sjansen hver gang jeg får den. Men det er sunt for meg å få teste å også slippe den kontrollen og se hva som faktisk kommer til å skje. Jeg vet jo ikke ennå hvordan det kommer til å fungere og kjennes, men jeg synes det er interessant. Jeg vil ikke si at det påvirker innholdet – jeg tilpasser det ikke bevisst, i hvert fall. Jeg kjører på på et ganske lignende sett som jeg pleier, så får vi se hvordan det går. Det er litt synd, for ofte liker jeg å anvende plassens små detaljer for å gjøre justeringer helt frem til slutten. For eksempel å vinkle noe mot et vindu som møter betrakteren som går forbi utenfor.
IWL: Lyssetting er sentralt i dine installasjoner. Hvordan arbeider du med det?
ME: Jeg har beveget meg fra å arbeide med den generiske lyssettingen som finnes på utstillingssteder, og i stedet plassere lyskilden inne i verkene. Jeg synes det er en dramaturgi som er interessert. Å bygge med lyset, hvordan lyset påvirker farger og kan forflytte opplevelsen av rommet, kan få rommet til å oppleves på en helt annen måte. I stedet for at det blir et generisk rom, så kan det foregå en transformasjon, tror jeg, både i meg og i materialet. Jeg ser plassen som en forlengelse av materialet, og som følge av det ser jeg også betrakterens opplevelse som det samme. Jeg har vanskelig for å separere det.
IWL: Hvordan forholder du deg til å tegne på så mange forskjellige materialer som du gjør?
ME: Det kan handle om at det er kort avstand til noe hånden vil bevege seg over. Det kan være overflaten på datamaskinen ved siden av trackpadden som lokker. Hvordan kjennes det ut der? Hvordan føles det rent taktilt? Tøy som bomull kan oppføre seg veldig forskjellig fra papir. Det handler om den taktile opplevelsen mot materialet, men også om hvor materialet kommer fra, hvilken historie det har hatt. Skjorten som er med på utstillingen nå, er det en venn som har funnet et eller annet sted. Han syntes den var veldig fin, tenkte på meg og gav den til meg. Jeg prøvde den, men den var ikke så god, så jeg tok den fra hverandre. Og så lå den i atelieret et sted, der jeg så begynte å tegne på den og merket at den hadde en veldig god sammensetning av tråder for å få en bra sverte. Det var en god overflate å tegne på. Skjorten kommer fra et sted, fra et menneske jeg har en relasjon til, som gav den til meg med den intensjonen at jeg kanskje skulle bruke den, og så la jeg på et lag til. Jeg synes også det kan være noe befriende i det ukonvensjonelle – i det at man ikke egentlig «får lov» til å bruke de forskjellige materialene. Som sjokoladepapir. Det finnes allerede en historie i materialet som jeg kan fortsette å parasittere på.
IWL: Lager du alltid ting?
ME: Jeg har ikke en 9 til 5-disiplin, og jeg liker å bo der jeg jobber. Så da flyter det jeg jobber på, sammen med det å lage mat eller det å være i grønnsakshagen sammen med å gå inn i atelieret og pusle med noe. Det flyter fritt mellom aktivitetene, og de gir hverandre næring. Sånn kan materialene og prosessene også flyttes mellom de forskjellige stedene. Det kan være ganske likt, hvordan jeg jobber i atelieret, og hvordan jeg jobber i grønnsakshagen.
IWL: På hvilken måte?
ME: Selv om det hendene gjør, er forskjellig, er tankeprosessene ganske like. I grønnsakshagen handler det om å skape en plass og et system for kommunikasjon mellom forskjellige deler av hagen og ulike tidspunkt der det spirer. Det man jobber med, er å så masse små frø som så skal plasseres ut og få nye plasser i relasjon til noe annet når de har blitt litt større. Jeg tror jeg jobber ganske likt i atelieret, der det ligger saker litt overalt, i alle skuffer og skap, som er som løst materiale. Man kan lokke frem noe enten fra i går eller fra et halvt år tilbake. Kanskje noe som er et tiår gammelt. Plutselig fungerer det sammen, noe det ikke gjorde før. Det er det samme når jeg lager mat. Jeg begynner med å steke litt løk, så får vi se hva som skjer underveis. Jeg pleier ikke å planlegge, heller ikke i atelieret. Jeg tenker at hvis jeg kan definere hva jeg skal gjøre, behøver jeg ikke lenger å gjøre det, for da er det på en måte allerede ferdig. For meg handler det om å bli overrasket underveis. Det er det jeg får energi fra.
Jeg setter i gang med ting, i den grad jeg har kraft, energi og lyst, men så kan det også gå en lang periode der det ikke alltid virker som om jeg gjør noe. Jeg bare går og småpusler litt. Når det så nærmer seg deadline, trappes tempoet opp, og panikken begynner å komme. Da skjer det mye på kort tid, og jeg merker at all den tiden det ikke har sett ut som om jeg har gjort noe, da har likevel mye av det jeg ikke er interessert i, blitt sortert bort. Når jeg så tilsynelatende begynner å jobbe, kan jeg bare la hendene kjøre.
IWL: Blir historien til mens du arbeider?
ME: Når man liker å klippe gressplenen på en bestemt måte, er det noe man bare gjør. Eller når man går på butikken med en innkjøpsliste basert på hvor varene finnes i butikken. Den type fremgangsmåter kan jeg også koble til hvordan jeg jobber. Det finnes en indre virkelighet, og så kan man forsøke å definere den, men jeg kan ikke tenke frem. Den må jeg jobbe frem. Den kommer langsomt når hendene bare får holde på. Når jeg så ser på det jeg har laget, følger tanken med og gjenkjenner noe, eller jeg ser noe jeg ikke vet hva er, men som jeg kanskje senere vil forstå. Så pendler det hele tiden frem og tilbake helt til beslutningene skal tas.
IWL: Hva motiverer deg til å lage kunst?
ME: Jeg tror ikke jeg er så motivert til å lage kunst, men jeg har en rastløshet der det hjelper å holde på med ting. Jeg har merket med årene at jeg kan komme unna med å kalle det kunst. Innen kunsten får det meste av det jeg holder på med, plass. Der finnes det et noen ganger smalt, men likevel sjenerøst rom.
IWL: Har du alltid tegnet?
ME: Det har gått mye i perioder. Det er ikke sånn at jeg har sittet siden jeg var fem og tegnet, men det har alltid vært med meg. Jeg tror at tegning for meg har blitt et samlingsbegrep for en måte å sette sammen saker på. Det er som å danse eller å sykle – underveis kan man bli bevisst på hva man gjør, og så kan man leke med det. Når man tegner, kan man se sporet. Jeg tror tegning er et verktøy for å fokusere rastløshet og få en stillhet, men det kan også være litt som om man forsøker å lure seg selv eller gå imot det hånden egentlig vil gjøre.
IWL: Tekstene i utstillingen er også tegnet for hånd. Handler det også om koblingen mellom det du tenker, og det hånden gjør?
ME: Ja, iblant styrer hånden, og iblant styrer tanken. Hvem som kom først, og hvem som kommer etter, er et spill hele tiden. Jeg liker også å speilvende tekster. Da blir det mer som at det er bevegelsen i hånden man ser, og ikke kun informasjon gjennom tekst. Om man vil lese det som står, bokstavene eller ordene, så kan man stå der litt og begynne å tyde det.
IWL: Hvor lenge har du jobbet med utstillingen som åpner nå?
ME: Hva skal man si? 15 år? 3 måneder? Det kommer an på. Det er vanskelig å svare på hvor den begynner og slutter. Det er materiale som er flere år gammelt, som har kommet inn i nye sammenhenger. Og utstillingen er ikke ferdig heller, for materialet kommer jo til å fortsette å dukke opp i nye sammenhenger.
IWL: Hvilke samtidskunstnere er du opptatt av?
ME: Jevnaldrende kolleger og folk jeg har gått i skole med. Jeg kan bli oppmuntret av deres måte å forholde seg til hvordan de jobber. Det kan være å velge å ikke gå den strake vei og gjøre det som kanskje er det enkleste, det som er forventet eller kommersielt gangbart. Jeg tror jeg blir mest oppmuntret av kunstnere som er på et lignende sted som meg selv, som ikke er inne i det store roterende økonomiske systemet. Det er klart jeg kan gå på utstillinger med stjerner og tenke at dette er ganske interessant, men jeg kan ikke la være å se alt det som ligger bak, og som jeg ikke riktig kjenner at jeg vil være en del av.
IWL: Er det også et bevisst valg at nettsiden din er vanskelig å finne?
ME: Jeg har hatt vanskelig for å i det hele tatt ha en hjemmeside. Nå har jeg jo det, men med en halvt obskur adresse, som egentlig er mitt navn som man skriver det på T9, det gamle tastaturet mobiltelefoner en gang hadde. For eksempel ligger m, n og o på tangenten 6. Så om ordet er «om», slår man 6 to ganger. Min nettadresse er navnet mitt, Mattias Eliasson, skrevet på denne måten.
En kompis, som også er kunstner, snakket for noen måneder siden om sin hjemmeside som en gravplass. Det var veldig deilig å få en definisjon på det som jeg relaterer helt og holdent til. Det er også på min nettside datoer for når ting har startet og sluttet.
IWL: Kommer du til å fortsette å arbeide med verkene fra Tegnerforbundet også etter utstillingen?
ME: Jeg blir ikke ferdig, men tiden tar slutt. Så får objektene en form eller komposisjon som siden kommer til å fortsette å endres når jeg tar dem med meg hjem, hvis ikke noen betaler penger for dem i den formen de har akkurat nå. Jeg tar dem ikke med hjem for å aktivt arbeide på dem – de går tilbake til haugen av saker. Så dukker de opp ved en annen anledning, når de fanger blikket mitt eller jeg behøver dem til noe annet.
IWL: Er det noe annet du føler du burde fått sagt?
ME: Jeg føler jeg har fått sagt for mye – glem alt jeg har sagt!