Naturen slår tilbake

– Ting som ser ut som de skal ramle sammen, er morsomt.

Kjell Varvin sitter på kjøkkenet. Han ved siden av kjøleskapet, som han ønsker å ha full kontroll over. Jeg på motsatt side av bordet.

– Særlig barn synes det er gøy når noe ramler ned og kan bygges opp igjen.

Men hva er kunst, da? spør jeg.

– Det er det ingen som vet. Kunsthistorikerne elsker historie fremfor kunsten, sa den amerikanske kunstneren Joseph Kosuth. Hvem som sa at kunst er å fjerne det unødvendige, vet jeg ikke … Når jeg lager installasjoner, tenker jeg på strykekvartetter eller jazzgrupper. De forskjellige delene skal gi best mulig klang til rommet. Et samarbeid mellom elementene skal skape en høyere enhet. I denne sammenhengen er ikke noe overflødig. Jeg søker likhet og ikke hierarki gjennom å finne den maksimale funksjon for hvert enkelt ledd.

Kjell åpner kjøleskapsdøren, kikker inn og spør om vi skal spise formiddags nå.

Vi har akkurat vært nede i atelieret, og inntrykkene derfra må først fordøyes. Et i utgangspunktet ganske stort rom med flott, høyloftet overlys mot nordøst. Et slags overfylt kaos der det enkelte arbeidet – enten det er en installasjon eller tegning – også her går opp i en høyere enhet. En slags fabrikk for ideer der elementene samarbeider og skaper en forgjengelighetens installasjon i evig forandring.

– Jeg tenker overhodet ikke på evigheten. Det viktigste er at kunsten fungerer nå. Det er i det øyeblikket man opplever kunsten at den har en funksjon. Folk dør – ting forsvinner. Å jobbe for evigheten er for pretensiøst – i alle fall for meg. Det er ok at noe ender i museene. Så får det gjerne ligge der i 300 år og kanskje vises igjen …

Er det derfor du ble kunstner?

– Nei, jeg har alltid vært i opposisjon til småborgerlig tvang. Da jeg vokste opp etter krigen, skulle alle menn gå med stokk, paraply, kalosjer, røyke pipe, ha med matpakke på jobben og hvile middag. Jeg er opptatt av å observere naturlig forfall og gjenreising slik naturen selv fungerer. Alle deler av slike prosesser kan være vakre, og alle stadier har et uttrykk som for meg er like interessant. Begrepet vakkert uttrykker forresten bare en konvensjon. Jeg pleier å si at kunst vet ikke at det er kunst.

Jo, svarer jeg, men så intellektuelt kunne det da umulig ha startet?

Kjell tar en ny titt inn i kjøleskapet, som om svaret skulle ligge der.

– Som 12–13-åring meldte jeg meg på et korrespondansekurs i maling og tegning. Jeg fikk positive reaksjoner, men så leste jeg kunstsamleren Rolf Stenersens bok Edvard Munch: Nærbilde av et geni. Jøss, tenkte jeg, går det an å være sånn? Siden har jeg alltid søkt å frigjøre meg fra konvensjonene.

– Så ble det Kunst- og håndverksskolen i ett og et halvt år. Deretter militæret og så École des Beaux-Arts. Oppholdet i Paris ble fantastisk fordi jeg endelig fikk et varmt atelier. Jeg kunne sitte og tegne akt for lite penger. Tegning lærte meg det grunnleggende om våre proporsjoner. Alt vi lager, er tilpasset en menneskelig målestokk. Alt skal kunne brukes av våre hender. Det er ingen som lager en bormaskin for hester. Jeg søkte etter hvert «den maksimale tegning». Det kunne være et skispor på vidda, den imaginære linjen i fuglens flukt, ringer i vannet. Kvister og grener er også tegning. Slik ble det en utfordring for meg å få streken ut i rommet.

Ble det en suksessiv overgang fra papir og lerret?

– Tja, for så vidt. Sol LeWitt – den amerikanske konseptkunstneren – skulle stille ut på Henie Onstad Kunstsenter, der jeg for øvrig jobbet i flere år. Jeg solgte jo ingenting og måtte ha penger. Men altså: Han skulle ha en tegning på en av veggene og sendte instruksjoner. Jeg ble bedt om å utføre arbeidet på stedet, og LeWitt ble svært fornøyd med resultatet. Dette betyr ikke at det er denne kunstneren som har betydd mest for min utvikling. Det er en annen amerikaner: Cy Twombly. Hans skulpturer, som jeg så første gang på en utstilling i Bonn på 1980-tallet, ble helt forløsende. Maken til frihet! Riktignok hadde jeg allerede i begynnelsen av 1970-tallet gradvis fjernet meg fra å bruke naturen som motiv – en frigjøring både naturen og jeg hadde godt av.

Hva innebar det at du begynte å tegne i tre dimensjoner?

– På en merkelig måte førte det meg tilbake til utgangspunktet. Skulpturenes syklus ble natur. De skapes, står der og detter sammen igjen. Impermanence!

Utstillingen din på Kunstnernes Hus i 2017 var jo virkelig en studie i dette. Skjøre gjenstander i ferd med å ramle sammen.

– Det er aldri materialet i seg selv som er viktig. Derfor inspireres jeg av tilfeldige funn. En gjenstand kan plutselig forlange en pendant, og så er det i gang. Slik sett blir ingenting noen gang egentlig helt ferdig, for etter at jeg har lagt siste hånd på verket, starter nedbrytingen. Jeg arbeider ikke ut fra en fasttømret idé, men snarere fra det faktum at alt har en syklus. Kanskje dette også er årsaken til at jeg aldri overveide skulptur i klassisk forstand. Stein og bronse er tungt og upraktisk. At jeg likevel ble opptatt av det tredimensjonale, var nok fordi jeg ønsket å frigjøre meg fra avbildninger av naturen og også det mer stabile som en tradisjonell tegning innebærer.

Det paradoksale er at du er opptatt av geometri, som nettopp representerer orden.

– For meg ingen motsetning. De russiske konstruktivistene som El Lissitzky fullbyrdet på mange måter geometrisk kunst og lot fortsettelsen stå åpen for ettertiden. Jeg bruker geometrien på min måte – et frirom som jeg kan leke i og ha det gøy. Kall det gjerne en revitalisering av fortidens kunst, men jeg tenker aldri i de banene. For meg er geometrien snarere matematikkens poesi og kan derfor fornyes gjennom oppløsning. Arbeidet i tre dimensjoner er som fri tegning: Det finnes ingen grenser.

Ut av kjøleskapet kommer egg og grønnsaker. Kjell står kjøkkenvant ved komfyren og er i gang med en omelett. Asjetter på bordet, og det rives av servietter fra tørkerullen. Lage mat kan han, men hva med moderne teknologi – internettet og sånt?

– Det å kunne produsere visuelle uttrykk direkte på og for nettet synes jeg er fantastisk. Herlig å slippe galleristyret. Jeg lager blogger, er på Facebook og har fått en haug med tilhengere. Dette er en fin og effektiv måte å kommunisere på, og jeg synes etter hvert at den tekniske kvaliteten er blitt så bra at det gir mening. Jeg hater telefoner og elsker internett! Jeg vil tenke når jeg vil – og svare når jeg vil.

Men den gamle, gode tegningen da? Du forbereder jo en utstilling hos Tegnerforbundet nå i februar.

I fjor laget jeg 30 tegninger på papir på 14 dager. Det foregår gjerne i rykk og napp. Deretter går jeg tom og må vente til jeg er klar igjen. Det jeg skal vise hos Tegnerforbundet blir en retrospektiv mønstring: mitt kunstneriske virke fra 1959 til i dag. Jeg har ennå ikke laget de siste arbeidene. Takk for øvrig til Vederlagsfondet som ga meg støtte til innramming.

God og mett spør jeg: Hvem er Kjell Varvin?

– Jeg tenkte som ung på meg selv som en outsider, men nå har jeg en funksjon i samfunnet og tar del i aktuelle prosesser. Jeg trenger ikke viljestyrt arbeidsdisiplin, jeg drives av lysten. Noen ganger tar det tid, og da kan jeg høre på Bach i timevis – en slags kontemplativ modningstid. Om jeg dermed er et lykkelig menneske, er svaret ubetinget ja!

Jeg takker for maten, bukker meg ut døren og tenker: Naturen har slått tilbake. Kjell Varvin er en sann idealist – en kunstner som utfordrer.