Danse macabre

Men det underfundige dominerer ikke i denne omfangsrike samlingen av akvareller, det er ingenting tilbake av ironisk tvisyn eller snedige sideblikk til tilskueren. I stedet blir vi vitne til et melodrama av dimensjoner, en visualisert, tragisk opera, der lyd av wagnersk desibel så å si sprenger seg ut av veggene i dette merkverdige hjem: et av «de tusen», men for øvrig i særklasse, hvor familien kaver med sin hverdag. Det levende, pulserende tapetmønsteret – tusenvis av ornamentale penselstrøk som forfølger oss på hver side – er en egen aktør i fortellingen, der det signaliserer romsterende angst. Edvard Munchs «tilstandsmalerier» av alderdom og sykeværelser spøker i bakgrunnen – hans gjentagelser og bruk av enerverende mønstre som agerer dissonans. «Du skal skrive ditt liv» – et av kristianiabohemens ni bud for livsførsel anno 1880-årene; Munch maler sitt. Vanessa Baird står på egne ben; å tilføre en egen versjon av hans berømte fullmånespeiling blir et overflødig hint.

Nok om syngende tapeter; det er mor og datters symbiose, som følges tett, og i særdeleshet mors aldring, det handler om, hennes små – noen ganger forvirrede –kommentarer om løst og fast på papirlapper – vakkert montert i en sober layout. De to har hver sin hovedrolle, som iakttager og objekt i dette visuelle dramaet.

Mange av Vanessa Bairds selvportretter, noen i betegnende «Munch-grønt», er selvutleverende mot det heslige, i likhet med de utallige bildene fra morens sengeliggende liv. Livet er seigt, døden er langsom og stygg. Og i dette smertefulle tablået finnes også iakttagerens barn, selvlysende, glatte og storøyde som ungdom er. I orkanens øye, en katt som gir blanke – på katters vis.

Det strammer seg til når koronaen truer fra utsiden. Klaustrofobien øker, det visuelle dramaet likeså. Etter adskillige desperate scener, noen både makabre og ubegripelige, der rollene blir avkledd enhver form for verdighet, går det tilsynelatende mot total nedsmelting. Et inferno; vi kunne sårt trengt et rekviem …

En konvensjonell bildebok har en viss tekstmengde som initierer illustrasjoner i pyntelige mengder. I tegneserieskapernes verden, der bildene dominerer, må de levere hele fortellingen. Med minimal plass til tekst er det nødvendig med et utvetydig kroppsspråk, et gestikulerende lingua franca som er tydelig for alle. There’s no place like home, denne så å si tekstløse boken med sine to hundre aggressive helsides illustrasjoner, kan plasseres i dette landskapet. Tegneserieforlaget No Comprendo Press løfter fram en røys av bilder til en utfordrende fortelling.

I løpet av «siste akt» synes man kanskje at det blir nok av opphetete, vulgære overdrivelser og repetisjoner, men Vanessa Baird har skapt sitt eget suverene univers som verken inviterer til innsigelse eller dialog. Som hensynsløst utleverende – en suveren og kompromissløs betrakter – er hun i øyeblikket forlagets enestående diva – en primadonna assoluta – innen død og pine. Dette er alvor – virkeligheten uten distanse, fortolkerens innside vrengt ut – igjen og igjen.

Etter en lekse i «hardcore» heimkunnskap, som denne, er i alle fall én ting soleklart: Dette er ikke boken du gir bestemor til jul!