En fremmed banker på

Inga H. Sætre traff virkelig unge avislesere på rett sted da hun tidlig på 2000-tallet tegnet serien «Møkkajentene», som ble publisert i Morgenbladet og Aftenposten Aften og også kom ut som egne publikasjoner. Hennes uhøytidelige, rufsete, raske og hverdagslige stil, pluss historier som var lette å kjenne seg igjen i, gjorde at hun ganske fort fikk seg et navn. Det finnes vel ikke en kritiker der ute som ikke tar opp akkurat denne serien når Inga Sætre først er nevnt. Og siden kan man jo trygt si at det bare har gått oppover for serietegner Sætre. For tegneserieromanen Fallteknikk (2011), som visuelt er i samme stil som «Møkkajentene», fikk hun brageprisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og ungdom. Boken ble også opphav til den velrenommerte filmen «Ninjababy» og stakk av med to amandapriser i 2021.

Men Inga Sætre har også andre produksjoner bak seg, som stilmessig beveger seg langs helt andre linjer. Hun har f.eks. illustrert barnebøker med tekster av Ingvild Rishøi (Unbrakomonsteret, 2007) og Iben Akerlie (Kjempefesten, 2019), og i disse bøkene jobber hun spesielt aktivt med farger. Også i Sætres siste egne utgivelse, Luringen, befinner vi oss tidvis i et fargesterkt univers. Og fortellingen er heller ikke akkurat slik vi forbinder med nettopp Inga Sætre.

En tradisjon av nabo-fortellinger

Selv om Sætre ikke alltid har fortalt hverdagslige, gjenkjennelige fortellinger, har fortellingene hennes lett for å ha et snodig, annerledes preg. Luringen er, tross sine brudd med hverdagsrealismen, mer forutsigbar og tradisjonell i fortellerstrukturen enn man kunne forvente. Det gjør den også til en litt kjedelig opplevelse. I denne fortellingen treffer vi to naboer, Susanne og Sørensen, som er vidt forskjellige og heller ikke har noen kontakt. Ikke før noen en dag klipper hekken mellom dem og begynner å ordne og fikse i Susannes hus. Susanne er nemlig veldig god til å bake, og plutselig henger noen opp skilt med «Ny kjempebra kafé» og «Kom gjerne inn, pliiis!» på huset hennes. Før hun vet ordet av det, har den tilbaketrukne Susanne huset fullt av gjester, inkludert Sørensen. Luringen er en fortelling om at man kan bli venner med alle slags folk, og at man iblant trenger en dytt for virkelig å begynne å leve. Og fortellingen slutter når eventyret egentlig starter. Allikevel er det for en voksen leser ganske klart hele veien hva utfallet av denne fortellingen er, og den oppleves også litt for sentimental og søtladen til at jeg faller for den. Det er heller ikke lenge siden vi kunne lese en annen, men lignende, bildebokhistorie om naboskap og uventede vennskap, nemlig i Jill Moursunds Midt på treet. Og dette er jo ikke de eneste naboene vi treffer i barne- og ungdomslitteraturen: Hulda nedenunder er en kjent skikkelse fra Anne-Cath. Vestlys litterære univers, og for oss som vokste opp på 80-tallet, er også boken om Jason og Sinna-Guri en klassiker om møtet mellom ulike mennesketyper i et nabolag.

Både monokromt og komplekst

Men når det er sagt, så er dette en flott gjennomillustrert bok der Sætre beveger seg mellom tegneserie- og bildebokformatet effektivt og fint. Hun bruker farger på en symbolsk måte og lar fortellingen i utgangspunktet være tegnet i blått på hvit bakgrunn. Så kommer andre farger inn etter hvert som livsgleden får plass i karakterenes liv. Det er heller ikke en veldig original idé, men det skaper i alle fall liv og utvikling i den visuelle opplevelsen. I partiene der den blå fargen er dominerende, jobber hun dessuten veldig fint med ulike nyanser av blått og leker med perspektiver og skyggebruk. Inga Sætre er tegneteknisk god, og derfor kan hun fint leke seg med det monokrome og skape et komplekst og detaljert visuelt uttrykk. Sætres sans for detaljer viser seg også i hennes gjengivelse av den norske markblomstfloraen i denne boken. Hun tegner humleblomster, hundekjeks, kløver og prestekrager så man nesten kan lukte dem.

Sætre har i arbeidet med denne boken brukt en blandet teknikk der hun har jobbet både digitalt og manuelt. Hun har skisset på både iPad og på papir, tegnet med fargeblyanter og malt eller fargelagt med akvarell og Kuretake-vannfarger. Siden har hun satt det sammen og redigert noe i Photoshop og håndtekstet digitalt. Man kan lett se at det ligger en slik kompleks prosess bak illustrasjonene. Men selv om det rent illustrasjonstekniske har mange fine trekk, bidrar ikke illustrasjonene med like mye ekstra til fortellingen som man kunne håpe. I bildebokoppslagene illustreres for det meste det som står i teksten, og også tegneseriesekvensene er veldig konkrete. Dette skaper et noe flatt forhold mellom tekst og bilder, og illustrasjonene klarer ikke helt å løfte teksten til et høyere nivå. Jeg skal innrømme at det er lett å ha store forventninger til en kunstner som Inga H. Sætre, og derfor er jeg nok også litt skuffet over hvordan Luringen som fortelling, også visuelt, ikke åpner noen nye dører. Men dersom du lurer på hvem denne luringen egentlig er, så ta en titt på boken, les fortellingen, og kanskje blir du litt overrasket allikevel?