Fragmentert fortid

Starten på tegneserien er et stjerneeksempel på en åpning in medias res: En sportsbil skrenser langsmed arket før den ruller rundt og sjåføren kryper forvirret ut. Hva som har forårsaket ulykken, får leseren vite idet hen blar om, men blir ikke nødvendigvis så mye klokere av den grunn. Som «teaser» og frampek fungerer denne lille sekvensen godt, og den knytter også fortellingens start og slutt sammen på en måte som bidrar til bokas helhetsinntrykk, til tross for at boka bare utgjør første del av en trilogi.

Etter denne kryptiske innledningen introduseres leseren for tre kvinnelige og to mannlige karakterer som på skjebnesvangert vis blir ført sammen i løpet av fortellingen. Felles for dem er at de er utstøtt og på rømmen fra et autoritært sikkerhetsfirma som minner mer og mer om en religiøs sekt i takt med at historien utfolder seg. To av hovedpersonene, Ruby og Ti, har mistet hukommelsen sin. Det blir fort tydelig at disse to ikke er som mennesker flest. De har noen udefinerte, overnaturlige egenskaper som gjør dem svært ettertraktet av de mørkkledde folkene fra sikkerhetsselskapet. Akkurat hvilke krefter som er i spill, avsløres heldigvis ikke fullstendig for leseren. Snarere får vi små drypp av informasjon slik at vi lettere engasjeres til å se sammenhenger og fylle inn tomrom på egen hånd. Det vi imidlertid får vite, er at Ti har det med å dukke opp i plutselige glimt hvor scener fra fortiden utspiller seg, og en god andel av disse finner sted på et gammelt sinnssykehus. Det kan i tillegg se ut som at Ruby er med på å forsterke disse visjonene.

Visuell resirkulering

Tegneseriens visuelle stil er utpreget amerikansk og kan gi assosiasjoner til forlag som Marvel og DC Comics. De tjukke linjene og den utstrakte bruken av knappenålsneser sammen med rektangeløyne gjør likevel at serien legger seg tettest opptil et Disney-aktig uttrykk. Stilen vil muligens appellere til ungdom i kraft av sin gjenkjennbarhet, men det at den har et så lite originalt uttrykk, bidrar til at figurene og boka som helhet mister særpreg. De store, uttrykksfulle øynene til tross: Karakterenes ansikt og mimikk kan innimellom fremstå stivt.

De dynamiske rutene gir imidlertid liv til serien. Ulike størrelser og plasseringer, samt en veksling mellom fugle- og froskeperspektiv, tilfører en dybde i bildene og gjør dem interessante å følge. I noen få tilfeller opplever jeg at grepet er brukt noe overdrevet, stemningsfull inn-zooming på øyne og munn kan definitivt sorteres under en less-is-more-tankegang. Det er også variasjon i fargeleggingen, som lykkes i å fremstille både sylskarpe dagen-derpå-morgener og dunkle, varme nattescener. Den heldigitale tegneprosessen til serieskaperne skinner mest gjennom her, og fargeflatene kan innimellom få en litt ensartet, airbrush-aktig tekstur ved seg. Mest visuelt tiltalende er de partiene hvor hele sider er lagt i en varm eller kald fargetone. Her tilfører farger, lys og skygge temperament og karakter til fortellingen.

Spennende fortsettelse

Fortellingen drar seg for alvor til når Ruby og Ti møtes, og til nå er det disse to (og muligens det rappkjeftede vedhenget Ben) som er de mest interessante elementene i boka, og som driver narrativet fremover. Det er grunn til å tro at også de to andre hovedpersonene vil spille en viktigere rolle i de kommende bøkene, og at serieskaperne vil tvinne historiene deres enda bedre sammen. På den måten vil også de øvrige karakterene potensielt få mer personlighet og dybde ved seg, noe som gjerne tar tid å etablere.

Avslutningen i første del av Ingen visste utgjør en naturlig avrunding på denne boka, samtidig som jeg får lyst til å følge fortellingen videre. Det legges opp til en guffen og dyster historie, med traumer, psykiske lidelser og mord som sentrale ingredienser. Disse temaene inngår som naturlige komponenter i en større historie – en fortelling som leseren med dette volumet så vidt begynner å skimte konturene av.