Forutsigbare julebukker

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds bøker om de tre bukkene Bruse har nå gjennom flere år vært noen soleklare bokfavoritter hos små barn. Det er ikke helt lett å vite nettopp hva det er med denne bokserien som fenger de små så veldig, men det er lov å gjette på at blandingen av gjenkjennelige karakterer og spennende plot er noe av suksessoppskriften. I den femte boken om de tre bukkene er det tid for julefeiring. Og på mange måter er det en ganske tradisjonell jul de tre skal ha, med kalender og pepperkaker, ønskeliste og juletre. Men julenissen minner lite om den de fleste av oss får besøk av i julen.

Gammel formel, nye fortellinger

Alle bøkene om bukkene Bruse baserer seg i ulik grad på det kjente folkeeventyret om de tre bukkene som skulle til seters og gjøre seg fete. Setra er i tidligere bøker byttet ut med badeland, gamlehjem, Syden og skolebenker, men grunnprinsippet i alle fortellingene er at bukkene må passe seg for trollet. Når bukkene aner fred og ingen fare og kanskje aller minst venter det, så dukker trollet selvfølgelig opp. Stort, stygt og skummelt, slik et troll skal være, fanget på legendarisk vis i Gry Moursunds strek. Det er litt morsomt at det er akkurat det som skjer hver gang, og at metodene bukkene bruker for å bli kvitt trollet, er ulike fra bok til bok. Metodene er imidlertid ikke så effektive, for trollet dukker alltid opp igjen, men så får i det minste Rørvik og Moursund alltid en god grunn til å lage enda en bok.

I Bukkene Bruse og julenissen er det imidlertid ikke noen overraskelse hvilken skikkelse trollet dukker opp i. Hele fortellingen blir en miks av ganske tradisjonelle elementer, og forfatter Rørvik har denne gangen ikke klart å finne noen original ny vri på verken jul eller bukke-eventyr. Dette påvirker i sin tur Moursunds illustrasjoner, som heller ikke gir oss noen nye, morsomme eller omtumlende visuelle opplevelser. Kanskje er det slik at både julen og folkeeventyret er to litt for forutsigbare og tradisjonelle størrelser som når de settes sammen, bare blir enda mer tradisjonelle? Jeg savner i alle fall alle påhittene i både tekst og bilder som vi finner i de forrige bøkene.

Et kjent visuelt univers

Illustratør Gry Moursund benytter seg av mange av de samme effektene som i tidligere bukkene Bruse-bøker. For eksempel må flere av oppslagene leses på høykant, blant annet to der trollet får bre seg ut i sin fulle, store, fæle skikkelse. Amatørestetikken er den samme som den har vært gjennom hele bokserien, og formmessig er det egentlig lite nytt her. Moursund har benyttet seg av samme illustrasjonsteknikk som tidligere: analoge tegninger i blant annet gouache, blyant, tusj og vokskritt på kartong, som siden er skannet inn for trykk. Slik opprettholdes bokseriens visuelle identitet og særpreg slik vi kjenner den. Men fordi teksten ikke er så riv ruskende morsom som noen av de andre bøkene, har også Moursund mindre komikk å spille på denne gangen. I stedet har hun laget vinterlandskaper i både hvitt, lyseblått og rosa, hun har julepyntet trollets bro med juletrekuler, og sannelig har ikke trollet fått seg en kule hengende fra den stive trepinne-nesen også. Boken er full av aktiviteter som barn kan kjenne seg igjen i, som aking, skriving av ønskelister og venting på julenisse og presanger. Her har Moursund klart å skape bilder som nok vekker gjenkjennelse hos barna, som for eksempel motivet av den ene bukken som ligger opp ned i en lenestol av bare kjedsomhet mens han venter på nissen.

Bukkene Bruse og julenissen er en bok som i størst grad retter seg mot fansen (les: de små barna), og den er såpass tidløs og tradisjonell at den sikkert ligger under juletrærne ikke bare i år, men i flere år fremover.