Heltinne med en hemmelighet

Det blir ofte mye alvor når man i kunst og litteratur forteller om det å være annerledes. Særlig barn som opplever en type utenforskap, skildres med mye melankoli og tristhet. Det er det ikke noe galt i. Men oi, så glad man blir når det dukker opp bøker som forteller om dette på en helt annen måte, nemlig med energi og optimisme. Gudrun Skretting og Eivind Gulliksens Ellinor Vest får vinger er akkurat en sånn bok.

Om å være annerledes

Bokens lille heltinne med det flotte navnet Ellinor Vest våkner en dag og har fått vinger på ryggen. Hvordan skal hun takle det? Det er jo ikke normalt å ha vinger når man er et menneske. Foreldrene hennes prøver å hjelpe og syr fine kapper til Ellinor som kan gjemme vingene når hun er i barnehagen. Men vingene gir seg ikke: De begynner å si «flapp flapp», og en dag Ellinor er i bursdag, løfter vingene henne opp i taket slik at alle vennene hennes får se det som har vært så hemmelig. Ellinor frykter det verste, men til hennes store overraskelse viser det seg at det ikke bare er hun som har hatt en hemmelighet.

I Ellinor Vest får vinger hviler fortellingen seg mye i teksten. Det er ganske sjelden å se i dagens norske bildeboklandskap. I denne boken er det lange tekstpassasjer på hver side, og fortellingen er skrevet på en lettfattelig og festlig måte. Gudrun Skrettings språk er fullt av overskudd. Eivind Gulliksens livlige og varierte illustrasjoner er ofte (men ikke bare) skildringer av det som allerede fortelles i teksten, og de oppleves i stor grad som underholdende og stemningsskapende elementer. Som regel gir ikke teksten i bildebøker for mange opplysninger, slik at illustratøren kan fylle ut universet – og gjerne også gjør det på finurlig og overraskende vis. Men her er balansen annerledes, og fortellingen om Ellinor kan fint la seg lese opp i for eksempel et klasserom, der man viser et og annet av oppslagene frem til barna under lesestunden. Her er man ikke avhengig av bildene for å henge med i fortellingen, selv om de jo bidrar til å utgjøre den helheten som boken faktisk er.

En lek med teknikker

Dette er en fortelling med tydelige overnaturlige elementer, og Eivind Gulliksen er en illustratør som med letthet overfører tekstens fabulerende og morsomme form til streker på papiret. Selv om stilen gjennom det hele er den samme, oppleves hvert oppslag som noe nytt og overraskende. Illustrasjonene har karakterene i sentrum hele veien, og det er veldig mye aktivitet på hver side. Det grenser iblant til det kaotiske. Det er ingen visuelt rolige oppslag her, så dette er en bok for dager med mye energi. Gulliksens egen debutbok fra 2002, Bud and the Nameless Potato, kom ut i Korea, og man får umiddelbart assosiasjoner til asiatiske tegneserier når man ser illustrasjonene til fortellingen om Ellinor Vest. Særlig Ellinor Vest selv, med sitt blågrønne hår og sine store, kulerunde øyne, viser et slektskap med karakterer fra disse tegneseriene. Samtidig er utformingen av henne mer grafisk, stilisert og forenklet enn det vi ser i utformingen av figurer til for eksempel japansk manga.

Gulliksen har teknisk sett benyttet seg av en veldig sammensatt metode i denne boken. Det er nesten synd at den jevne leser (eller kritiker) ikke nødvendigvis kan oppdage det med det blotte øye. Boken er digitalt tegnet, men Gulliksen har også brukt egne håndlagde, malte, valsede og trykte teksturer, som monotrykk av frukt og grønnsaker, ulike papirstrukturer samt innskannet moaré og raster fra 100 år gamle engelske magasiner, pluss skanninger av egne akrylmalingspaletter. I det ferdige resultatet er det ikke lett å få øye på alt dette. Det eneste som faktisk er umiddelbart synlig når det gjelder tekstur og underlag, er bruken av linjert papir som iblant dukker opp.

Ellinor Vest får vinger er en bok som innbyr til samtale mellom voksne og barn. Og selv om Ellinor er et barnehagebarn, er dette en fortelling som man kanskje får mest uttelling for å lese for de litt større, som har begynt å orientere seg mer i verden. Men uansett hvem den leses for, blir nok opplevelsen lystig.