Hvorfor har du så store øyne, bestemor?

Det er disse beryktete blekkflekkene som blir benyttet innen psykoanalyse for å avkle klienters sjeleliv – intet mindre. En freudiansk «klebeånd» har gjemt seg i rommet. Er man som publikum her fanget i en felle? Bør man orientere seg mot nødutgangen, jo før jo heller?

For øvrig er utstillingen både innbydende og frastøtende – og fylt av kontraster.

Vi står overfor iøynefallende store og noen mindre formater – dessuten kunstnerens håndskrevne, innrammete tekstfragmenter. I kunstsenterets lokaler viser det seg å være en harmonisk «møblering» av vanskelig forenelige elementer. Charlotte Rostad understreker at hun alltid arbeider romlig i hodet med tegningene og planlegger hvordan de snakker sammen i utstillingssammenheng. Særlig kontrastene mellom størrelser bidrar til å skape bevegelse – en vandring, en bevisst måte å trekke betrakteren inn på. Hun har gjennomtenkt og forberedt både scenografi og koreografi. Det funker.

Og så er det selvsagt ikke minst bildene i seg selv: den trollstore, grovt kolossale munnen (format 233 × 284!) nærgående i alle sine detaljer, imponerende og ubehagelig så det holder. Og det ditto enorme ansiktet – kunstnerens begge deler, så vidt jeg vet. Og hvorledes kom hun dit? Den banale håndverksmessige delen interesserer, og svaret er at dette er fotobaserte bilder, fotografiene blir projisert på tegneflaten i ønsket format. Det må ha vært ganske forunderlig å stå og tegne sin egen pupill mens man altså stirrer inn i den via dette XXL-fotoet, der øyet er omtrent så stort som en hånd. Dertil iris, regnbuehinnen, dette vakre underet av uutgrunnelig dyp og levende fargespill – ikke rart at kunstnerens blikk er foruroligende – nakent og spørrende.

Jeg får noen kuriøse assosiasjoner: via Reinhardt Søbyes kolorerte fotoportretter i storformat – til eventyret om Rødhette og ulven: – Hvorfor har du så store øyne bestemor? Og videre til Georgia O’Keeffe (1918–1986), den amerikanske maleren – hun som malte blomster i mega-forstørrelser med nærgående detaljer; hun fikk mang en kunstskribent til å se metaforer for kvinnekroppens tilslørte edlere deler. Dette avviste hun totalt – hun ønsket (bare) at tilskueren skulle oppdage hver enkelt blomsts enestående, intrikate former og skjønnhet.

Hva vil Charlotte Rostad med sine utleverende, påtrengende forstørrelser? Finne noe bakenforliggende, som ellers er skjult? Jeg tygger nervøst på innsiden av leppa – autosarkofagi – (?) dette sitatet fra et av tekstbildene på veggen må kunne leses i sammenheng med den før nevnte tegnete munnen, som viser akkurat det. Man kommer jo likevel ikke dypere enn til overflaten – huden – samme hvor iherdig, imponerende detaljert arbeidet med fargeblyantene er. Er det dette hun vil vise? Strevet med å blottstille noe underliggende … Det er ikke uinteressant! Er det her de før nevnte rorschachtestene kommer inn? At de opptrer på vegne av «innsiden», det bakenforliggende … Det er et mulig svar. Det er ellers vanskelig å få plassert de to store eksemplarene av nevnte blekkflekker i helheten – i den fortellingen som Rostad formodentlig vil involvere oss i.

Enklere blir det ikke ved å lese de løsrevne sitatlinjene i dårlig oversettelse, som Kunstsenteret presenterer utstillingen med. Hvorfor la seg forføre av den amerikansk-libanesiske Nassim Taleb? Ikke ukontroversiell matematisk økonom, hedgefond-forvalter, filosof og forfatter av diverse bestsellere. Hva i huleste gjør han i Buskerud? Ikke med min gode vilje er det forståelig i denne sammenheng. For dette grepet er unødvendig og påtatt. Ikke minst – nei, ganske særlig på grunn av Charlotte Rostads egne skriftlige bidrag, som ikke går direkte på sak, nei langt ifra, men som fenger fra første linje med originalitet, sin egne fine tone og en slags lett, desperat, spørrende mykhet som kler helheten. På nesten umerkelig vis samler disse tekstene utstillingen. En bevisst ordstrøm som lander akkurat der den skal. – Og hun skriver på norsk! Det er vel bare oljebransjen som daglig breier seg mer på engelsk enn bildekunstnere.

Charlotte Rostad står godt på egne ben.