Kunsten å temme en kjempe

Akin Duzakin er en av våre mest rutinerte og kjente illustratører og barnebokforfattere og har siden han debuterte som illustratør i 1994, vunnet mange priser. Hans første egne bok kom i 2003, og Kjempen er den tredje boken hvor han står for både tekst og bilder.

Enkel fortelling

Kjempen er en ganske kort og enkel fortelling fra en ikke navngitt skog om hvordan en fryktet kjempe en dag faller og slår hodet og mister hukommelsen. Innbyggerne i skogen ser dette som en mulighet til å skape seg en ny kjempe, en de kan ha som venn og ressurssterk hjelper. Da Kjempen lurer på hvem han er, forteller de ham derfor om hvor mange gode egenskaper han har, og hvor hjelpsom og snill han er. Slik forvandler Kjempen seg i tråd med den nye fortellingen fra grusom til grei. Et klassisk motiv, der altså: å bekjempe en fare, denne gangen gjennom fortellingenes kraft.

Organiseringen av tekst og bilder er gjort på samme måte som i en tidligere Ena-utgivelse, nemlig Borte av Rune Johan Andersson. Illustrasjonene tar størst plass, mens teksten begrenser seg til én til to linjer per oppslag og er plassert nederst i en hvit stripe av en tekstboks. Dette overlater i stor grad fortellingen til bildene og gjør teksten nærmest til et vedheng eller et akkompagnement. Dersom et lite forlag som Ena går for denne løsningen oftere, vil den i lengden gi bøkene et veldig homogent uttrykk, noe som hadde passet bedre for en masseproduserende bedrift. Når teksten rammes inn i en slik firkantet boks utenfor bildeflaten, oppleves også teksten som mindre levende enn det en slik bildebok fortjener. Dermed er det opp til bildene å skape nok liv og interesse til en slik utgivelse.

Lys og mørke

Med tanke på hvor mange bøker Duzakin har illustrert, er sammenligningsgrunnlaget omfattende i møte med denne nye boken. Og det er ingen tvil om at Duzakin i løpet av sin karriere har levert mange nydelige illustrasjonsarbeider. Dermed hever man også forventningene til denne nyeste utgivelsen.

Innbyggerne i skogen har Duzakin fremstilt som en blanding av dyr og mennesker. De går på to, spiller sjakk og har piknik, men har ikke klær på, og ansiktene deres kan gi assosiasjoner til både hund, katt og bjørn. Deres menneskeaktige fremtreden åpner opp for identifikasjon mellom leser og karakterer. Fargevalgene går i brunt, grønt og lyseblått, med et brudd i midten av fortellingen der fargene er mørkere. Fortellingen foregår nemlig både på dagtid og om natten, og noen bilder er dessverre så mørke at de er vanskelige å se ordentlig i f.eks. lyset fra en leselampe om kvelden. Det er upraktisk med tanke på at dette er en fin historie å lese før leggetid, og synd fordi natt-bildene er de mest levende og spennende i denne boken. Romfølelsen er mer påtagelig her, og vi kommer nærmere innpå karakterene i historien. Bildene som er opplyst av dagslys, oppleves som flatere og mindre forlokkende å se på.

Ikke den mest originale

Som helhetlig bildemateriale er imidlertid alt dette fint og profesjonelt utført av en svært rutinert illustratør, selv om det ikke nødvendigvis er Duzakins mest spennende verk med tanke på motiver og perspektiver eller som utfylling av den skrevne historien. Mye av den poesien vi kan finne hos Duzakin i bøker som Det spørs (Gaarder/Duzakin, 2012) og Hvorfor er jeg her (Ørbeck-Nilssen/Duzakin, 2014), mangler. Illustrasjonene er heller ikke like lekne som i f.eks. Min storebror apen (Lie Bøttinger/Duzakin, 2001) eller Anton og Jonatan (Gaarder/Duzakin, 2014). Duzakin på sitt beste er både fantasieggende og åpner rom for og i leseren som er større enn virkeligheten. Men akkurat det skjer ikke i Kjempen. Til det er illustrasjonene for konkrete, for tradisjonelle.

Akin Duzakins nyeste bok er en fin fortelling, om enn ikke den mest originale i strek eller tekst. Allikevel har den potensial til å bli en del av de minstes god natt-lesning på sengekanten. Hvis man bare skrur på nok leselys.