Postkortsamlernes bibel

Nutta Haraldsens Norske postkort (Norgesforlaget, 2018) er den første samlede oversikten over norske postkortillustratører og et nyttig verktøy for alle som ønsker å studere Norges nære trykksakshistorie. I boken presenteres 385 norske illustratører med selvstendige biografier og bildeeksempler fra deres virke som postkorttegnere, supplert med en grundig gjennomgang av over hundre norske postkortutgivere.

Flerkildejournalistikk

Under forordet gjøres det kort rede for det omfattende detektivarbeidet som ligger til grunn for materialet i boken. Utgivelsen komprimerer ikke bare kunnskap fra vidt forskjellige kilder som Nasjonalbiblioteket, antikvariater og ulike samlermiljøer – Haraldsen introduserer i tillegg enestående informasjon hun har hentet inn fra direkte kontakt med førstehåndskilder, som tegnerne selv og deres familie. Biografiene i boken inkluderer flere mindre kjente tegnere, og det er en bragd at Haraldsen har vært i stand til å innhente såpass mye personlig informasjon om disse kunstnerne.

I innledningen til boken, skrevet av Einar Økland, fremheves bokens kulturhistoriske, kunstsosiologiske og lokalhistoriske nytteverdi. Økland har selv hatt god nytte av informasjonen Haraldsen har sittet på, ikke minst under arbeidet med boken Norske malebøker (Samlaget, 2012). Også flere andre forfattere har takket Nutta Haraldsen i bøkene sine for å ha skaffet til veie kunnskap de selv har manglet under skrivearbeidet sitt.

Holdbare fakta

Det som utmerker boken Norske postkort, er etterretteligheten i informasjonen som deles. Forfatteren har vært svært nøye med å oppgi korrekt informasjon og utraderer med bokutgivelsen sin flere feil og følgefeil fra tidligere skriftlige kilder. Både Nasjonalbiblioteket og andre vil kunne ha god nytte av oppklaringene som finnes i boken.

Som oppslagsverk er boken både informativ og enkel å slå opp i. Illustratørene er presentert alfabetisk etter etternavn og får tilmålt likeverdig plass i boken.

Uavhengig av hvor opptatt man måtte være av hver enkelt tegner, er det i seg selv fornøyelig å bla gjennom boken og observere variasjonen i stil og uttrykk på de gjengitte postkortene. De tallrike bildeeksemplene som er samlet i boken, gir en flott anledning til å utforske hvordan motiv og tema har utviklet seg gjennom de siste hundre årene, og i de biografiske tekstene kommenteres også dette, med grundige forsøk på å datere når enkeltfenomener, som eksempelvis tegneseriebobler, først kan ha oppstått. Hvis forfatteren har rett, var altså Jan Lunde den første som tegnet snakkebobler på norske postkort.

Siste del av boken inneholder en oversikt over kryptiske initialer og signaturer, og en tilhørende fasit over tegnerne som brukte dem. På de 33 årene som har gått siden Jorunn Veiteberg og Einar Økland påbegynte en lignende liste over kommersielle illustratører i boken Reklamebildet (Samlaget, 1986), er det fascinerende å se hvor omfattende Haraldsens videreføring av listen har blitt. Mange av navnene fra fortegnelsen til Økland og Veiteberg finnes også i Haraldsens bok, og for de som er interessert i å lære mer om norsk reklamehistorie, gir boken Norske postkort god og supplerende informasjon om flere sentrale reklametegnere fra første del av 1900-tallet.

Mye mellom linjene

Dersom noe skal innvendes mot den ferdige boken, må det være at biografiene godt kunne vært fyldigere, og at det finnes flere tegnere som også kunne vært inkludert. Til tross for at boken rommer 400 sider, aner man at forfatteren sitter inne med mye mer informasjon, og at denne er valgt bort på grunn av plassmangel.

Noen av biografiene er formulert slik at du må lese de foregående eller etterfølgende for å forsøke å forsikre deg om at du tolket den første riktig. Som eksempel står det om Erik Lorentz Andersen at faren var en habil tegner, uten at det blir spesifisert hvem faren var. Tegneren Hans Andersen er presentert på samme side og kan godt ha vært faren til Erik dersom man ser på profesjon og fødselsår. Som leser blir man sittende i uvisse.

Enkelte sideombrekkingsfeil finnes også i boken, slik som en stor og feilplassert bokstav i toppmargen på side 236. Åpenbare skrivefeil er derimot vanskelig å spore. Også her har forfatteren vært grundig.

Tilløp til faktafeil finnes kan hende også i boken. Er det for eksempel helt sikkert at Per Holck hadde to ulike signaturer, to ulike tegnestiler og to vidt forskjellige måter å tegne hender på? Denne leseren er i tvil.